Av Catrine Torbjørnsen Halås, James McGuirk og Kåre Fuglseth, alle ved Nord universitet, Bodø
Publisert 6. mai 2020 kl. 14:06
Arbeidslivet og samfunnet står overfor mange utfordringer som er så komplekse at yrkesgrupper og personer må samarbeide, der monofaglige grep ikke lenger holder. Tverrfaglig forskning og tverrfaglige forskningsmiljøer blir ofte trukket fram som det samfunnet trenger. Hvis vitenskapen skal bidra til å løse store samfunnsproblemer, må det satses på tverrfaglig grenseoverskridende forskning. Men selv om det er bred enighet om at tverrfaglighet er et ønske, er den ofte svært vanskelig å realisere i praksis. Hva er problemene, og hvordan kan en løse dem? Vi foreslår en løsning der en ikke tenker på det tverrfaglige først og fremst som et grep for å videreutvikle forskning og praksis rundt profesjoner, men som en dynamikk som allerede manifesterer seg i profesjonsutøvelse.
En rekke av de nasjonale strategiene som omhandler forskning, innovasjon og tjenesteyting peker på behovet for tverrfaglig samarbeid og forskning, og konkluderer med at vi er dårlige på det. I Stortingsmelding 6 i fjor slår regjeringa fast at «[g]odt tverrfaglig samarbeid handler om at ulike fagmiljøer arbeider sammen og ser tilbudenetil barn og unge i sammenheng». I strategien HelseOmsorg 21 pekes det på at dagens utdanninger ikke er dimensjonerte etter behovene. Det er manglende helhet og sammenheng i studietilbud, og svak tverrprofesjonell kompetanse og veiledningskapasitet». Innsikten i behovet for tverrfaglig samarbeid og forskning mangler således ikke. Problemet er heller hvordan en skal få det til reint konkret.
Problemet kommer til uttrykk på forskjellige måter i forskjellige forskningsfelt, og profesjonsstudier, som er vårt felt, har egne behov. Dagens mange yrker og profesjoner i velferdssamfunnet er et godt eksempel på svært sammensatte eller komplekse virksomheter. Men akkurat denne kompleksiteten gir en viktig ledetråd i debatter rundt hvordan det tverrfaglige kan realiseres i forskning og utdanning.
Tverrfaglighet har en ytre og en indre struktur. Den ytre strukturen kommer som et resultat av møter mellom fagpersoner fra ulike disipliner og fagområder. Utøvelsen fremstår aldri i et vakuum, men i et kompleks felt som består av ulike interesser, aktører og ekspertiseområder. Den ytre strukturen er med andre ord, et uttrykk for det kollektive i utøvelsens tverrfaglighet. For praktikeren kan imidlertid de ulike teoretiske perspektivene fremstå som parallelle forklaringer og mangelfulle abstraksjoner.
Den indre strukturen representerer den tverrfaglige integrasjonen som yrkesutøveren gjør, når hun ved bruk av skjønn integrerer ulike kunnskapsområder i sine beslutninger, for eksempel kunnskap fra psykologi, sosiologi og juss. Utfordringa for praktikeren ligger i å forstå hvordan ulike kunnskapsområder og abstraksjoner må settes sammen i selve yrkesutøvelsen, noe en kaller «praktiske synteser». Hvordan praktikeren selv faktisk skal forholde seg til regler, prosedyrer og publiserte forskningsresultat som angår praksisen direkte eller indirekte, er et avgjørende punkt for utfallet av praksisen. Dette må få følger for hvordan en skal organisere og bestemme temaet for forskningsbaserte studier og utdanning på dette feltet.
For å utvikle studier der mange fag, yrkesbakgrunner og vitenskapelige disipliner arbeider sammen, trengs det en vitenskapelig helhet.Da er det ikke tilstrekkelig med en tverr- eller flerfaglig tilnærming hvor ulike perspektiv etter tur sier noe om feltet. For å forske på den indre og ytre tverrfaglige samtidigheten i profesjonsutøvelse, trengs det perspektiv, tilnærminger og forskningsmiljø som binder ulike disiplinære og faglige tilnærminger sammen.
En tverrfaglig tilnærming til profesjonspraksis krever en faglig integrasjon både på det teoretiske og det praktiske planet, og dette kan ikke være annet enn praksis selv, forstått som en kompleks, sammensatt handlingssfære orientert mot grunnleggende menneskelige interesser. Yrkesfeltet kan selv være flerfaglig eller tverrfaglig organisert, slik studiet kan være det. Det er i praksis at den indre og ytre tverrfaglighet (eller mangelen på dette) viser seg. Det som faktisk utvikler seg i utøvelsen sett fra aktørens side, selve aktørperspektivet, vil i alle fall være avgjørende for resultatet i alle yrker og profesjoner, det som eleven, pasienter, brukeren, klienten og lignende møter. All kunnskap er til sjuende og sist grunnlagt på ulike praksiser og på betydning, meining og tolking av disse, det vil si i en praxis for å bruke et aristotelisk begrep.
Ved å vektlegge kunnskapsutviklinga i selve praksisen, fra og for et aktørperspektiv, kan en binde de ulike faglige tilnærmingene sammen. Aktørperspektivet innebærer etablering av en sammenheng mellom hvordan vi tenker verden er (ontologisk nivå) og hvordan vi får kunnskap om verden (epistemologisk nivå), en sammenheng som kan definere et helt fagområde. Dette er ei form for avgrensing som er uvilkårlig om en vil skape et vitenskapelig helhetlig program, som ikke bare kombinerer, men også potensielt overskrider human-, samfunns- og naturvitenskapelige tilnærminger. Samtidig åpner denne avgrensinga for et nærmest uendelig mulighetsrom for temaer og metodiske tilnærminger, og for samarbeid mellom disipliner om dem.
Som et vitenskapelig fagområde er ei slik lære om kunnskapsutviklinga i praksis relativt nytt. Det krever et fagmiljø som jobber genuint synkront tverrfaglig, dvs. ved at ulike forskere med ulike forskningsbakgrunn og yrkesbakgrunn møtes for å formulere problemstillinger og hjelpe hverandre med å finne tolkninger og tematisere feltet. Det er nødvendig å skille metoden og prosessen i et slikt fellesfaglig tolkingsfellesskap fra det videre arbeidet med temaet og det faglige produktet, teksten eller andre uttrykk for resultatet av studien. Temaene kan være uendelig mange, og en må gjøre et utvalg som virker relevant for yrkespraksisen. Når temavalget er åpent og fritt, kan man inkludere mange disipliner, fagområder, alle yrker som universitetet utdanner til. Dette krever ikke bare møteplasser, men et sammensatt forskningsmiljø. Det krever også et forskningsmiljø som arbeider med pedagogiske løsninger for en tverrfaglig tilnærming.
På samme måte som andre faglige tradisjoner, bærer en slik tilnærming på noen særlige utfordringer. Som vitenskapelig tilnærming handler dette i stor grad om å håndtere spenninger mellom ulike disipliners validitetskrav og mellom det kontekstuelle og det allmenne. Dette er spørsmål som står i sentrum for utvikling av det relativt nye fagområdet eller studiet av praktisk kunnskap.
For å lykkes med innovativ og banebrytende forskning i møte med komplekse og globale samfunnsutfordringer, må tverrfaglige perspektiver styrkes. Vi har erfart at dette kan være vanskelig å få til. Dette utfordrer eksisterende kunnskapsregimer, og krever mot og utholdenhet.
