Av Julia Loge, journalist i Forskerforum
Publisert 22. februar 2023 kl. 09:26
Det sies at kun én av Albert Einsteins vitenskapelige artikler ble fagfellevurdert, og at han ble så fornærmet at han heller sendte artikkelen til et annet tidsskrift. I 1731 publiserte The Royal Society of Edinburgh en samling fagfellevurderte artikler. Derfra gikk det lang tid før kampen om plassen i papirtidsskriftene var blitt så stor at silingen måtte forbedres, og før teknologien, nærmere sagt kopimaskinen, gjorde det enkelt å multiplisere et manuskript. Først i 1976 begynte det prestisjetunge tidsskriftet The Lancet å be eksterne, anonyme forskere om å vurdere innsendte manuskripter før publisering.
Nå viser fagfellevurdert forskning at i 2020 brukte forskere over hele verden 100 millioner timer på å fagfellevurdere forskning. 100 millioner timer som kunne vært brukt til forskningssysler eller fritidssysler. Men litt nattesøvn og forskningstid er det vel verd å ofre, for dette er jo gullstandarden som sikrer at publiserte vitenskapelige artikler er til å stole på, ikke sant?
Nei, ofte er det først etter publisering at noen begynner å stusse, og de er gjerne fra det samme forskningsmiljøet. Et kjent eksempel er da Camilla Stoltenberg ante ugler i mosen i 2005. Hun satt med en artikkel som omtalte datamateriale hun var ansvarlig for, og hun så at beskrivelsen var feil. Jon Sudbø hadde diktet opp 500 fiktive pasienter, men det var vanskelig å se hvis man ikke kjente forskningsdataene fra innsiden. Ingen av de 13 medforfatterne hadde reagert, heller ikke Lancets fagfeller. I et annet eksempel kunne vaksinemotstanderne i 12 år lene seg på en artikkel i selveste Lancet som hevdet at vaksiner forårsaker autisme. Nå er artikkelen avslørt som juks, men fagfellene reagerte heller ikke på at artikkelen var basert på foreldrenes gjengivelser heller enn på faktiske pasientjournaler. Det var også få deltakere, og det manglet en kontrollgruppe.
Nei, støtt og stadig trekkes og korrigeres artikler. Nettstedet Retraction Watch, som blant annet fører en database over artikler som blir trukket eller korrigert, skriver at over 4600 artikler ble trukket i fjor. For et års tid siden så Forskerforum på artikler med norske medforfattere som hadde blitt trukket. Flertallet hadde feil i data, og ofte var det forfatterne selv som oppdaget feilen eller ba om retting. I stadig flere tidsskrift gjør forfatterne en forbilledlig innsats med å sende inn bakgrunnsdata, men kan man egentlig forvente at fagfellene skal gjøre alle utregninger om igjen?
Undertegnede har bare latt seg underkaste fagfellevurderingens argusøyne én gang. Selv om kritikken var overkommelig, må jeg innrømme en vitenskapelig kardinalsynd: Etter å ha puslet inn innspillene og de nye kildene hadde min og min medforfatters helhet fått et litt mer formalisert språk, litt flere referanser og så mange løse tråder at den aldri ble sendt inn igjen.
Vitenskapen og samfunnet greier seg nok uten vår artikkel, men det kan jo hende at dette systemet faktisk stopper noen gode ideer fra å bli publisert.
Like før nyttår ble det lagt ut en foreløpig ikke fagfellevurdert artikkel på BioRxiv om dårlige fagfellevurderingspraksiser. Den viser at de fleste, 67 prosent, har fått verdifulle kommentarer som har forbedret artiklene. Men det er også et flertall, 57 prosent, som har forlatt et manuskript etter det de oppfattet som urettferdige kommentarer.
Nå viser fagfellevurdert forskning at i 2020 brukte forskere over hele verden 100 millioner timer på å fagfellevurdere forskning.
Atter andre finner nok en gylden middelvei og sender artikkelen videre til et annet tidsskrift heller enn å etterkomme den ramsalte kritikken fra reviewer #2.
Jeg er altså ikke lenger så sikker på at dette er den beste metoden. Ærlig talt vet jeg ikke om dere bryr dere så mye om denne «godkjenningen» heller. For da hadde dere vel lest tidsskriftene. Men i stedet starter fysikere dagen med å lese nattens nye artikler rett fra forfatterne på preprint-servere, og dere leser sikkert konferanseartikler også, selv om de ikke er fagfellevurdert. Og mens alt annet skal bli åpent, insisterer mange fortsatt på at fagfellene skal være anonyme, og at vurderingene ikke skal publiseres.
Hvor mange ganger har ikke noen av dere sagt at vitenskapelige artikler må leses med sunn skepsis? Kanskje er det da like greit å si at det gjelder alle artikler uansett, uten å sette fagfellevurderingens tilsynelatende godkjent-stempel på?
Jeg kan komme med et forslag: Hva med at flere gjør som James Fraser ved University of California i San Francisco? Han har ikke gjort en fagfellevurdering på årevis. I gruppen hans konsentrerer de seg om å kommentere preprints. De mener det gir raskere tilbakemeldinger fra et større utvalg lesere, og de kan konsentrere seg om selve forskningen, ikke om det passer tidsskriftets profil.
Hvis kampen om plassen i papirtidsskriftene var en grunn til å innføre fagfellevurdering, er det ikke lenger en grunn til å beholde dem nå som nettet kan romme alt. Og den teknologiutviklingen som en gang gjorde det mulig å kopiere opp manuskripter, har gått langt videre og bør gjøre det mulig å komme utenom denne tidkrevende flaskehalsen.
Forskerforums lesere er blant de best utdannede i landet. Kanskje dere kan finne på en bedre måte å kvalitetssikre forskningspublisering på enn ved fagfellevurdering?
Les også:
