Av Liv Reidun Grimstvedt, senterleder ved Senter for sjøsikkerhet, Høgskulen på Vestlandet
Publisert 31. mai 2023 kl. 15:25
Mange av oss husker den første skoledagen, og som i sangteksten til Ingebrigt Davik var det en selvfølge at solen skinte på oss akkurat den dagen. Skolesekken var full av forventninger om å lære det som var viktig. Det var noen som bestemte hva som var viktig for meg som elev både av praktisk og teoretisk kunnskap og kompetanse.
Det er noen som bestemmer hva som er den mest verdsatte kunnskapen og kompetansen også i dag – og forholdet mellom disse. Ministrene i Kunnskapsdepartementet er slike adressater. 23. mars la de fram Utsynsmeldingen, som handler primært om betydningen utdanning og kompetanse har for samfunnet som Norges viktigste ressurs, med et særskilt fokus på helsefagene, IT og områder som er viktige for det grønne skiftet. Men også viktigheten for den enkelte.
Med selvstendighetskampen fra unionen med Danmark kom kravet om eget universitet for utdanning av egne embetsmenn. Det var viktig for å definere vår egen nasjon. Den lange avstanden til universitetet i København begrenset andelen nordmenn som fikk mulighet til å ta høyere utdanning. Det Kongelige Fredriks Universitet ble opprettet i 1811 som en reaksjon på at Norge ble styrt av danske embetsmenn uten lokal tilknytning og forståelse for de lokale forholdene.
Kjennskap til og kunnskap om de lokale og regionale behov og særegenheter har fulgt utviklingen av høyere utdanning i Norge og er viktig også nå. En kjenner ofte hvor skoen trykker om en har den på.
De første distriktshøyskolene ble opprettet som regionale høyskoler i 1969 etter forslag fra Ottosen-komiteen. Sammen med lærer-, sykepleie-, og ingeniørutdanningene skulle distriktshøyskolene tilby postgymnasiale korte, yrkesrettede utdanninger i distriktene med toårige økonomisk-administrative fag som pilarer. Det var behov for utdannet arbeidskraft i hele landet, og utdanningsinstitusjonene var viktige for en geografisk fordeling av ungdom. Distriktshøyskolene fikk overgangsordninger til universitetene og tillatelse til å utvikle universitetsfag som historie, engelsk og sosiologi gjennom eksamensloven. Fra midten av 1970-tallet ble også distriktshøyskolene en del av forskningssystemet i Norge.
Veien mot universitet ble dermed åpnet for flere regioner i Norge, og i Rogaland hadde det vært aktive forkjempere for eget universitet siden starten av 1960-tallet. Begrunnelsen var fundert i et universitets attraktivitet og muligheter for forskning som var viktig for regionen. I 1999 fikk Høgskolen i Stavanger som første statlige høyskole rett til å tildele doktorgrad i offshoreteknologi og petroleumsteknologi. Da det ble mulig å søke om «opprykk» til et kriteriebasert universitet, var egen doktorgrad et viktig steg på veien. Universitetet i Stavanger var en realitet som det første «nye» i oktober 2004 etter iherdig og målrettet innsats fra veldig mange. Samtidig ble veien lagt for alle oss andre.
Det er umulig å tenke seg at vi i et lite land som Norge skulle ha universitetssykepleiere og høyskolesykepleiere med nøyaktig samme utdanning, akademisk og praksisnær. Det ble behov for økt forskningsfokus for de praksisnære utdanningene.
En høyskolereform og en strukturreform har ført de korte yrkesfaglige utdanningene under samme tak som de lengre akademiske disipliner og profesjoner. Det er mye bra med det, og forskningen er viktig og nødvendig. Anders Hanneborg (Forskningsrådet) viser i Khrono 27.2.23 til en nedgang i anvendt forskning i forhold til grunnforskning i perioden fra 2009 til 2019. Dette er bekymringsfullt, og det kan være grunn til å analysere hvorfor dette skjer samtidig som arbeidslivsrelevans blir en stadig tydeligere forventning til universiteter og høyskoler, og kravet til forskning er et viktig skille mellom utdanninger på ulike nivå i kvalifikasjonsrammeverket.
Diskusjonen om akademisk og yrkesfaglig drift har vært en gjennomgående og rammebetingelsesstyrt dragkamp i sektoren. Her har Bologna-prosessen spilt en sentral rolle. Med felles lov om universitet og høyskoler var det ikke lenger ett «høyskoleoppdrag» og ett «universitetsoppdrag». Begge utdanningstypene skulle være forskningsbaserte med krav om grunnforskning der en har doktorgradsprogram.
Den akademiske driften har veid tyngst, og de aller fleste høyskolene er på god vei eller i mål med sin universitetsambisjon alene eller i fusjon med andre. Dette bare fullfører de reformene som har vært.
Nå ser vi en ny bølge med satsing på korte, yrkesfaglige høyere utdanninger tilpasset arbeidslivets regionale behov med videregående skole som opptakskrav. Fylkeskommunene har, som ved opprettelsen av distriktshøyskolene, også denne gang et regionalt ansvar for koordinering gjennom kompetansefora, og etablering av studiesentre som Ottosen-komiteen ønsket, har fått en ny renessanse i Hurdalsplattformen.
Utsynsmeldingen peker på behovet for flere kvalifiserte arbeidstakere i hele landet for morgendagens arbeidsliv. Vi ønsker oss en mer praktisk skole samtidig som teorifagene har fått en større plass i grunnskolen. I lang tid har vi etterspurt dokumentert kompetanse hos lærere i de teoretiske fagene, men ikke på tilsvarende nivå i de praktiske og estetiske. Statistisk sentralbyrå viser til at det i 2040 fortsatt vil være lærermangel innenfor yrkesfaglig praktisk-pedagogisk utdanning (PPU).
Vi spør oss stadig hvorfor ungdommene ikke velger yrkesfag. Hva blir medisinen? Jo, vi innfører høyere yrkesfaglig utdanning i fagskolen i en akademisk språkdrakt med studiepoeng som ikke er konvertible til universitetssektorens. Vi diskuterer om det skal være mulig å plassere fagskolene på nivå 6 i kvalifikasjonsrammeverket, sammen med de forskningsbaserte utdanningene, og kanskje også utvikle fagskolebachelor eller faghøyskoler.
Vi trenger å utvikle både den erfaringsbaserte og den akademiske inngangen til samfunnsutviklingen i hele landet på en måte som er forståelig både for de som skal gjøre sine viktige studievalg, og de som skal tilsette etterpå. Vi kan lett havne i en uintendert utvikling dersom vi ikke er tydelige nok på hva som skiller utdanningene på fagskolene og på universitetene.
Rett utdanning til rett tid og på rett sted er viktig for vekst og verdiskaping, men er det en faktisk oppvurdering av de yrkesrettede fagene vi ser? Eller har vi kan hende havnet der at ett steg hit og ett steg dit er blitt til en historiens runddans uten en klar retning som lovet i Utsynsmeldingen?
