Publisert 16. september 2020 kl. 13:11
– I utgangspunktet har jeg vært skeptisk til sosiale medier siden tidlig på 2000-tallet. Jeg er ikke på Facebook eller andre plattformer, men i 2018 fant jeg ut at jeg trengte en arena for å få ut informasjon, sier Jon Christian F. Nordrum, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo (UiO).
Dermed ble han aktiv på Twitter, og kunne i august 2020 skryte av 1803 følgere.
– Så jeg gikk litt motstrebende inn i Twitter-universet. Det er nyttig for å komme i kontakt med ulike personer og fagmiljøer og for å få ut det som skjer på universitetet, sier han og understreker at hans tilstedeværelse på Twitter kun er profesjonell.
– Mange av disse tingene har vært aha-opplevelser, jeg hadde ingen anelse om hvordan det fungerte. I løpet av en dag eller to får man vite om en artikkel er publisert eller om det har skjedd en viktig rettsavgjørelse et annet sted i verden. Det er lettere å holde seg orientert om hva som skjer. Forskningen blir på sett og vis mer effektiv, sier han.
Det var Rani Lill Anjum, forsker i filosofi ved NMBU, som inspirerte Nordrum til å begi seg ut på det sosiale mediet. Hun har vært aktiv på Twitter siden 2009, der hun særlig har gjort seg bemerket med en liste over akademiske filosofer. Listen teller for tiden rundt 3800 personer og kan forklares som en slags oppsamling av profilene til profilerte filosofiforskere. Det er nettopp nettverksbygging som gjør Twitter nyttig for Anjum.
– Jeg jobber på et universitet som ikke har noe filosofiinstitutt. Jeg kunne vært veldig isolert faglig, men jeg er ikke isolert i det hele tatt. Jeg følger flere tusen filosofer. Du får et kjempenettverk rett i lomma.
Hun utdyper sin entusiasme:
– Vi har tvitret underveis for hvert kapittel i forbindelse med alle bøkene jeg har vært med på å skrive. Det gjør at når boka kommer ut, så har folk visst om den i lang tid. Etter at vi ga ut den første boka, som vi hadde tvitret om i et år, ble førsteopplaget utsolgt innen 14 dager. Folk gir tilbakemeldinger, forteller hva de driver med, og sier hva vi bør lese. Du får umiddelbar fagfellevurdering, sier Anjum.
«Scientist, feminist, wife, mom, in random order.» Slik presenterer Dorothy Dankel, fiskeriforsker ved Universitetet i Bergen (UiB), seg selv på Twitter. Dankel bruker sosiale medier strategisk for å formidle forskningsprosjekter. Hun er særlig begeistret for emneknaggen.
– Jeg er bevisst på å ikke lage egne Twitter-kontoer til nye forskningsprosjekter, slik mange gjør. I stedet lager vi en emneknagg, slik at folk kan se diversiteten i prosjektene. For meg som prosjektleder er det bortkastet tid å gjemme seg bak en logo på sosiale medier, vi får mer valuta for det hvis vi tvitrer under eget navn. Og hva skal jeg gjøre med alle de kule tvitringene på prosjektkontoene etter at prosjektet er slutt etter to til tre år? spør hun retorisk.
– Men er det ikke litt kleint å poste alt man driver med?
– Jeg er fra USA, og jeg bor i Bergen. Jeg er stor i kjeften av natur. Det er stor konkurranse om penger, det er forskningsverdenen på godt og vondt. Man kan komme lenger i akademia i dag hvis man har evnen til å promotere egen forskning på en positiv måte. Jeg føler ikke at det er skryt. Jeg er avhengig av at andre legger ut papere, ellers ser jeg det ikke, sier Dankel.
Les også: – Å forberede en forelesning kan ta dag og natt. Det kan alltid bli bedre.
Brita Ytre-Arne er professor i medievitenskap ved UiB og kan fortelle mer om fordelene og ulempene med sosiale medier. For øyeblikket forsker hun på digital frakobling, informasjonsoverflod og dilemmaene som kan oppstå ved å være på sosiale medier.
– Sosiale medier er fint for å promotere egen forskning og til å bygge nettverk. Man kan følge norske og internasjonale forskere på eget felt. Det finnes en del diskusjonstråder og emneknagger knyttet til akademia og det å være forsker. Selv med relativt få følgere kan man nå viktige personer i fagfeltet sitt, sier Ytre-Arne.
Hun forteller imidlertid at trykket fra digitale medier kan oppleves som masete og distraherende for mange.
– Det er lett å bli selvbevisst. Det vi finner i mange sosiale medier-studier, er at folk synes det er vanskelig å vite hvordan de skal opptre. Man vil gjerne bruke Facebook, men man vil ikke være irriterende. Forskere ligner på andre mediebrukere. De må som alle andre finne ut hvordan de kan kommunisere uten å bli en sånn som deler for mye, skryter for mye, eller poster uten å forstå konteksten.
Jon Christian F. Nordrum, som til slutt overvant sin sosiale medier-skepsis, utdyper bakgrunnen for sin opprinnelige aversjon:
– Jeg er introvert og liker ikke å bli eksponert. Jeg hadde også mange prinsipielle innvendinger av privat karakter, i tillegg var jeg skeptisk til at offentlig ansatte skulle være der, og til at offentligheten skulle forvaltes av private selskaper.
– Men dette går tilbake til 2006–2007 og er en diskusjon som få bryr seg som i dag. Det jeg fant ut, er at Twitter lar deg eksponere deg slik du vil. Du kan velge hvor mye du skal dele fra ditt liv, sier han.
Ytre-Arne istemmer og viser til et grunnleggende funn i forskningen på sosiale medier.
– Det er lett å bli opphengt i det å være aktiv, at man skal dele og poste. Men sosiale medier er også viktig for å få informasjon inn. Det handler ikke nødvendigvis bare om å produsere innhold selv, det er også verdifullt for å plukke opp interessante artikler fra andre.
Hun tror mange akademikere har utbytte av å delta i sosiale medier, men ikke at det er noe alle må gjøre:
– Noen er gode på formidling i tradisjonelle medier, og noen er gode undervisere, sier Ytre-Arne.
I dag ville ikke Jon Christian F. Nordrum klart seg uten den digitale interaksjonen med studenter og medforskere.
– Nå kan jeg vanskelig se for meg hvordan jeg skulle få gjort jobben min uten sosiale medier. Ettersom jeg driver med undervisningsinnovasjon og er prosjektleder, så er jeg avhengig av å nå ut. Men studentene er ikke så veldig mye til stede på Twitter, så jeg må finne ut av hvor de er, om det er Instagram, Snapchat eller andre arenaer. Dette kan jeg ingenting om, men hvis jeg skal nå dem, så er det mulig at jeg må orientere meg der. Ikke som meg selv, men en konto som jeg kan drive sammen med kollegaer, sier han.
Da kan kanskje kjemiker og førsteamanuensis ved UiO, Alexander H. Sandtorv være behjelpelig. Da han skulle gjeste tv-programmet Praktisk info med Jon Almaas for å svare på spørsmålet «Blir huden blekere hvis du bader i basseng?», postet han en selfie fra sminkestolen før sending – en typisk Sandtorv-måte å gjøre det på.
– Hvis jeg har vært med i et program som kan være interessant for yngre mennesker å se, så legger jeg ut en «story», som er et bilde som er tilgjengelig i 24 timer. Da legger jeg ut hva jeg har gjort og ment. Jeg byr litt på meg selv, og er litt personlig. Jeg vil ikke at det skal være så grått og kjedelig, sier han, og bekrefter at det er lettere å nå studenter på Instagram enn på Twitter eller Facebook.
Den personlige eksponeringen har imidlertid ført til en del uønskede henvendelser. I sommer postet Sandtorv en rekke Twitter-meldinger, der han fortalte om hvorfor han har sett seg nødt til å lukke profilene sine på sosiale medier.
– Det er ingen big deal: Jeg gått fra å ha en profil som er synlig for alle til at de må følge meg for å kunne lese det jeg poster. Jeg gjør alt på akkurat samme måte som før, men forskjellen er at jeg nå har mer kontroll på hvem som kan se ting, sier Sandtorv, som etterspør mer oppmerksomhet om kostnaden ved å være en offentlig forskningsformidler.
Selv bruker han ikke bare sosiale medier til å promotere egne forskningsresultater, men også til å formidle selve forskeryrket. Med det ønsker han å nyansere forskerrollen – å vise at forskere også er vanlige mennesker.
– Det er mange som tenker på sosiale medier som et sted for forskningsformidling, der de deler resultater og nye artikler. Men for meg er det også viktig å vise forskerrollen. Mange vet ikke hva det vil si å være forsker og hvordan forskere jobber. Det er en ekstrovert aktivitet, da blir nettverk litt sekundært for meg, sier han.
Les også: Tips til forskere som skal være med i radio- eller tv-debatt
Sandtorv fortsetter:
– Den kjemiske forskningen vi utfører, er det få andre som forstår eller kan. Det er en tydelig dissonans, nesten et klasseskille i kunnskap. Jeg ble bevisst på dette allerede tidlig i bachelorgraden.
Selv om han har innført noen restriksjoner for sin tilstedeværelse på sosiale medier, har han ingen planer om å slutte å dele personlige «stories» fra forskerhverdagen.
– Jeg har ikke tenkt å endre min tilnærming ved å formidle mindre eller å bli mindre personlig. Jeg gjør nesten mer av det, siden jeg synes det er så viktig. Men samtidig må jeg være litt realistisk, sier han.
Og for dem som ikke fikk med seg Sandtorvs besøk hos Jon Almaas: Nei, huden blir ikke blekere når du bader i basseng.
Les også:
