Av Siri Lindstad
Publisert 2. desember 2020 kl. 15:01
For Drammen er demografiens Buzz Aldrin: Den kommunen med nest flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, bare slått av Oslo. Men det er hovedstaden man hører om, det er Groruddalen og Søndre Nordstrand som skildres i bøker, filmer og dokumentarer.
Tante Ulrikkes vei på Stovner er i ferd med å bli en adresse man er stolt av. Lauritz Hervigs vei på Fjell i Drammen sliter derimot fortsatt med imaget.
Ikke dermed sagt at ikke mye har blitt skrevet om Drammen, både i mediene og i forskningsøyemed. Historiker James Godbolt har mye skriftlig materiale å lene seg på, i sin gjennomgang av integreringsarbeidet på alle livets arenaer: arbeidslivet, skolen, fritiden, politikken. Særlig har Drammen utmerket seg som en kommune som lenge holdt hardt på verdien av morsmålsundervisning, langt på vei med egenutviklet pedagogikk.
Men etter hvert som jeg leser, stiger forundringen: Hvor blir det av stemmene til innvandrerne og flyktningene selv og deres etterkommere? Hvorfor er det i all hovedsak de etnisk norske som får bære fortellingene, det være seg om Fjell skole, boligbyggepolitikken eller moskedebattene? Når målet er en bok om «hvordan nordmenn og innvandrere i fellesskap har skapt et nytt samfunn», ja, da må det flere historier til enn de norske. De som slipper til av minoritetsstemmer, er først og fremst noen få politikere, indirekte sitert gjennom medieklipp fra den gang da. Hvorfor er ikke disse – og andre fra de etniske minoritetene – kilder av i dag? I så måte føler jeg meg lurt av forsidebildet, som viser seks menn som har vandret opp til fjelltoppen Krøkla. I billedhenvisningen får vi vite at bildet er lånt av den tyrkiske Samlar-foreningen. Av klesstilen kan vi jo gjette på at disse seks gutta er representanter for de tyrkiske arbeidsinnvandrerne som kom til Drammen på 1970-tallet, og altså utgjorde en av kommunens første etniske minoriteter. Men de får aldri noe navn, de seks. Jeg skulle jo gjerne hørt deres egne historier, om hvordan de – også i overført forstand – klatret seg oppover.
Og når jeg kommer til kapittel 10 i denne detaljrike mursteinen av en bok, steiler jeg. Her er det det religiøse mangfoldet som diskuteres, blant annet med en mellomtittel som lyder «Den seigliva religiøsiteten i framtida – totalitær eller tolerant?». «Seigliva»? Er det et mål i integreringsarbeidet at folk legger vekk troen og blir sekulære? Og litt før, i omtalen av debatten rundt koranskoler, heter det at «Drammenserne kunne ikke unngå å legge merke til at imamen ikke kunne et kløyva ord norsk, sjøl etter 20 års opphold i landet. De muslimske mødrene og barna slo ring om den siktede imamen.» Hvem er disse drammenserne, og regnes ikke de muslimske mødrene og barna blant dem, spør jeg meg. Og hører virkelig en slik tendensiøs framstilling av en uenighet hjemme i en faglig fundert bok? Ikke finner jeg noen kildehenvisning til utsagnene heller.
Mangfoldsarbeid i kommune-Norge har langt på vei vært tuftet på idealisme, velvilje, prøving og feiling. Godbolts bok gir velfortjent honnør til mange kommunalt ansatte med gode intensjoner, stor arbeidsinnsats og verdifulle erfaringer. Men hvor ble det av innvandrerne og flyktningene selv i alt mylderet?
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
