Et klassebilde

Av Siri Lindstad og Ole Morten Melgård (foto)

Publisert 13. mai 2014

De færreste ved Malm ungdomsskole i 1960-årene hadde foreldre med høyere utdanning. Likevel endte Frank Christiansen og tre klassekamerater opp med doktorgraden.

et-klassebilde


Inger Johanne Pettersen trodde ikke hun som jente ville klare matematikken på gymnaset. Hun ble senere landets første kvinnelige professor i bedriftsøkonomi.

et-klassebilde


– Bakgrunnen min gjør nok at jeg i dag har lite til overs for akademisk «jåleri», sier Kjell-Åge Gotvassli.

et-klassebilde


Mange like hus vitner om en raskt oppbygd storhetstid i Verran. I dag er kommunen preget av fraflytting.

et-klassebilde


– De som var noen år eldre enn oss og hadde tatt videre utdanning, ble viktige forbilder for oss, sier Frank Christiansen.

et-klassebilde


– Vi som vokste opp i Malm, kjente oss som sentrum, om ikke i verden, så i alle fall i Nord-Trøndelag, sier Øystein Rennemo.

et-klassebilde


Da Fosdalens Bergverk ble slått konkurs i 1989, gikk mye av luften ut av Verran kommune.

et-klassebilde


Malm skole var en av de første til å dele elevene inn etter faglig nivå. Men ordningen var omstridt nasjonalt og ble endret i begynnelsen av 1970-årene.

et-klassebilde


Inger Johanne Pettersen, Kjell-Åge Gotvassli, Øystein Rennemo og Frank Christiansen var unge og lovende i 1969. I dag ser de tilbake på hva som gjorde at de lyktes i utdanningsløpet.

Fakta
 
  • Korleis skaffe næringsrik og berekraftig mat til alle?
  • Korleis hjelpe pasientar med demens til å greie seg sjølve så lenge som råd?
  • Korleis sikre alle tilgang til trygt og reint vatn?
  • Korleis gjere lamme førlege att?
  • Korleis drive flytrafikk utan å skade miljøet?
  • Korleis hindre auken i antibiotikaresistente bakteriar?

Kjelde: www.longitudeprize.org

– Det skjer ofte når jeg er ute og underviser, at folk spør: Du verden, er du også fra Malm? Det finnes så mange malmbygger i framskutte posisjoner, og kanskje spesielt innenfor universitets- og høyskolesektoren.

Øystein Rennemo er førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), avdeling for økonomi, organisasjon og ledelse. Han er en av fire fra samme avgangsklasse ved Malm ungdomsskole i 1969 som siden tok doktorgraden.

Dette er fortellingen om disse fire som vokste opp i gruvesamfunnet Malm, i mange år en storeksportør av hjernekraft.

Privilegerte

Bygda Malm ligger i Verran kommune, innerst i Trondheimsfjorden, sør for Steinkjer. Da Rennemo og klassekameratene gikk ut ungdomsskolen, bodde det litt i underkant av 4000 i kommunen. I dag har folketallet sunket med mer enn 25 prosent, og det dør flere enn det fødes i Verran.

Båten av typen jekt i kommunevåpenet symboliserer Verrans nære tilknytning til fjorden. Men virkelig aktivitet i kommunen ble det først da man fant jernmalm og Fosdalens Bergverk ble etablert i Malm i 1906.

– Jeg tror at vi som vokste opp i Malm i 1960-årene, kjente oss privilegerte. Vi hadde det fineste samfunnshuset, kino, svømmebasseng og flotte idrettsanlegg, og hele infrastrukturen rundt grunnskoleutdanningen var veldig bra, sier Rennemo.

– Det kom flyttende folk hit for å jobbe i gruva eller på kontoret, og Malm ble en smeltedigel av mennesker, forteller Kjell-Åge Gotvassli, professor i ledelse ved Høgskolen i Nord-Trøndelag og tidligere klassekamerat av Rennemo.

– Ellers i landet var det ingen selvfølge at man hadde fast arbeid etter krigen, men hos oss var det jobb å få i gruva, og det var godt betalt. Det kom dessuten mange flinke lærere hit, og vi hadde et utrolig rikt kulturliv, så den kulturelle kapitalen i bygda var stor.

Forskjell på høy og lav

Men Malm var også et svært klassedelt samfunn. 1. mai-toget var større enn 17. mai-toget.

– Funksjonærene på kontoret hadde privilegier som mine foreldre ikke hadde, forteller Inger Johanne Pettersen, Norges første kvinnelige professor i bedriftsøkonomi. Hun jobber i dag ved Handelshøyskolen i Trondheim, Høgskolen i Sør-Trøndelag.

– Funksjonærene fikk malt huset sitt av ansatte i bedriften, de fikk ved levert til vinteren, og barna deres ble invitert på spesielle juletrefester i bedriften som vi andre barna ikke fikk komme på.

Høyere utdanning var nøkkelen til at vi barna skulle komme oss videre i livet. 

Pettersens far jobbet i gruva. Moren var hjemmeværende.

– De aller fleste av oss hadde foreldre som ikke hadde noe særlig skolegang. For dem var høyere utdanning nøkkelen til at vi barna skulle komme oss videre i livet. At kunnskap ble sett på som nødvendig for personlig utvikling, gjennomsyret hele tidsånden. For meg ble den skeive fordelingen av privilegier dessuten en motivasjon til å ta høyere utdanning og komme meg fram i livet.

Forsøksskole

Hele skolesystemet var også i utvikling i 1950- og 1960-årene. I folkeskolelovene av 1959 ble obligatorisk sjuårig skolegang fastsatt for alle. I 1955 ble de første forsøkene med linjedelt niårig skole satt i gang, en ordning som gradvis ble innført over hele landet til den ble obligatorisk fra 1969.

[wip4: photo=706525 width=512 align=middle]

Malm ble et av de aller første stedene som fikk prøve ut konseptet ungdomsskole.

– Det var ikke tilfeldig, sier HiNT-professor Gotvassli, som skrev hovedfagsoppgaven sin om nettopp skoleforsøket i Malm.

– Den tidens Forsøksrådet for skolen i Norge hadde bruk for noen suksesshistorier. Dette var en politisk reform som krevde mye ressurser. Man søkte derfor samfunn som både hadde en solid økonomi og en allerede god folkeskole, slik at mulighetene for suksess ble enda større.

Ungdomsskolen ble snart delt i tre såkalte kursplaner etter elevenes faglige nivå. Kursplan tre var den mest krevende og var den som kvalifiserte til gymnaset. Rennemo, Pettersen og Gotvassli fulgte alle denne kursplanen. Det gjorde også Frank Christiansen.

– Vi hadde mye teori, men ble fulgt tett opp av dyktige lærere. Det ble jo en konkurranse mellom oss om å gjøre det bra, sier han.

[wip4: photo=706508 width=512 align=middle]

Christiansen var ordfører i Verran for Arbeiderpartiet i 2007–2011, og jobber i dag med planlegging i kommunen. Doktorgraden i etologi – dyreatferd – ved daværende Norges landbrukshøgskole på Ås tok han mest av egeninteresse i 2000.

– Faren min jobbet i gruva, og moren min var det vi kalte vaskekjerring. De to brødrene mine tok fagbrev i elektrisitet, mens det var bare jeg som tok høyere utdanning. Jeg var skoleflink og veldig interessert i dyr og friluftsliv.

– Et livsprosjekt

Hele fire doktorgrader sprunget ut av en klasse ved en bygdeungdomsskole i 1969 – hvem slår den rekorden? Dedikerte lærere er den viktigste forklaringen alle fire gir når vi spør hvorfor de har gjort det så bra.

Rennemos far var sønn av en fattig gårdbruker og senere gruvearbeider, men han ble selv lærer og skolemester i Malm.

Vi jentene fra bygda holdt sammen og skapte oss en identitet som gruppe.

– Han var svært aktiv i Arbeiderpartiet og avholdsmann, og han så det nok som et livsprosjekt, dette å gjøre sin egen klassereise og senere inspirere andre til å gjøre det samme. Som lærer dro han gjerne hjem til foreldre og forsøkte å overbevise dem om at de burde la barna ta videre utdannelse. Han var en fin far, men veldig mye borte, alltid på et eller annet møte i kommunen. Jeg tror ikke han så meg spille fotball én eneste gang, forteller førsteamanuensis Rennemo.

De tre andre medelevene måtte selv foreta klassereisen. Christiansens foreldre var selvfølgelig stolte av alle eksamenene han tok.

– Men jeg fikk spørsmål om jeg ikke snart skulle komme meg ut i jobb. Det var ikke så mye forståelse å hente for at man måtte gjennom flere år og eksamener for å bli ferdig. Men det var artig da jeg endelig kom hjem og kunne legge vitnemålet på bordet.

Skulle man bli boende i Malm, var det gruvearbeid som gjaldt. Å ta utdannelse var en måte å komme seg ut og vekk på.

– Men det fantes muligheter for dem som ikke orket mer teori også, spesielt for guttene. Mange av mine jevnaldrende dro for eksempel til sjøs, eller tok fagbrev som elektriker eller rørlegger. De har tjent gode penger, de også, sier Pettersen.

Hun beskriver miljøet på ungdomsskolen som utfordrende, der man fikk lære å tåle noen tak. Malm var et røft mannssamfunn, basert på menns arbeid og inntekt, forteller hun. Selv ønsket hun seg en selvstendighet som hun så at hennes egen og de andres mødre ikke hadde.

– Når jeg snakker med damene derfra som nå er 80–90 år, forteller de nettopp om hvordan det var ikke å være selvstendig og heller ikke å ha kjent seg verdsatt.

[wip4: photo=706512 width=512 align=middle]

Rennemo forteller hvordan skolen aktivt førte en radikal politikk for å utjevne både klasse- og kjønnsskiller.

– Både jenter og gutter hadde skolekjøkken, håndarbeid og sløyd. Gymtimene var derimot kjønnsdelte. Når vi hadde svømming, badet vi nakne, kun iført en obligatorisk badehette. Dette var nok bevisst fra skolen for å demonstrere at vi alle egentlig var like, uansett hva slags bakgrunn vi hadde.

Nyfeminist

Etter gymnaset på Steinkjer dro Pettersen til Bergen for å studere ved Norges Handelshøyskole.

– Jeg hadde gått engelsklinja, for jeg trodde at jeg som jente ikke var flink nok til å kunne velge matematikk. Men jeg var egentlig ikke noe glad i språk, og tenkte at økonomi kanskje kunne være noe for meg.

På ungdomsskolen i Malm hadde hun lært å klare seg, sier hun. Det kom godt med blant borgerbarna fra Oslo og Bergen på handelshøyskolen. Også som jente var hun i minoritet. De var bare fjorten av 225 studenter på hennes kull.

– Vi jentene fra bygda holdt sammen og skapte oss en identitet som gruppe. Dette var begynnelsen av 1970-årene, med radikale tanker, EU-debatt og kvinnekamp. Fordi vi hadde den bakgrunnen vi hadde, ble vi nok mer kritiske. Vi godtok ikke status quo. Vi var med i Nyfeministene, gikk i 8. mars-tog og arrangerte kurs i tale- og debatteknikk. Vi lærte å ta plass og heve stemmen, og ble kanskje tøffere i kantene enn jentene som gikk for eksempel lærerskolen.

Vi har nesten ikke arbeidsplasser for høyt utdannete i kommunen. Resultatet blir at vi skårer lavt på utdanningsnivå.

Hun tror ikke det er tilfeldig at de alle fire fra klassen på Malm har valgt utdanning som arbeidsfelt.

– Man blir nok mer kritisk innstilt til det bestående og opptatt av diskusjon og formidling når man har gjort seg de erfaringene vi har gjort.

Ledelsesprofessor Gotvassli sier at det er først i ettertid han har blitt bevisst den klassereisen han har foretatt.

– Jeg er veldig glad for all oppbakkingen jeg fikk, som gjør at jeg i dag sitter med en jobb jeg trives veldig godt med. Jeg tror imidlertid at det å ha den bakgrunnen som jeg har, gjør at jeg har lite til overs for det som er av «jåleri» i akademia, det være seg seremonier og slikt, eller all denne ensidige vektleggingen av det å skrive og publisere, sier han.

Nedtur

I 2014 er pulsen en helt annen i Verran enn da firkløveret vokste opp. Statseide Fosdalens Bergverk, med Nord-Europas dypeste gruve, ble slått konkurs i 1989, og så drevet videre fram til 1997 under navnet Nye Fosdalen Bergverk.

[wip4: photo=706513 width=512 align=middle]

– Allerede i 1970-årene så man hvor det bar hen. Tragedien var at den gangen kunne man ikke så mye om omstilling i kommunen. Man sugde bare ut de siste grammene av jernmalm, og så nedbemannet man mann for mann, og til slutt var det slutt, forteller førsteamanuensis Rennemo.

Tremassefabrikken i nabobygda Follafoss ble imidlertid reddet av nye tyske eiere i fjor, og kan fortsette driften. Det har skapt ørlite granne optimisme.

Fortsatt er det likevel slik at de som tar høyere utdannelse, flytter vekk, og de kommer ikke tilbake.

– Vi har nesten ikke arbeidsplasser for høyt utdannete i kommunen. Resultatet blir at vi skårer lavt på statistikkene over utdanningsnivå. Nærheten er der til videregående og høgskole i Steinkjer og universitetet i Trondheim, men tradisjonen fortsetter å være at mindretallet tar høyere utdanning, forteller tidligere ordfører Christiansen.

Verran kommune i dag er en fattig kommune, sier økonomiprofessor Pettersen.

– Mangelen på arbeidsplasser gjør noe med hele samfunnet og identiteten. Alle slike samfunn som har mistet hjørnesteinsbedriften, preges av en slik nedbygging. Det er prisen man må betale for at man utvikler industristeder. Vilkårene i samfunnet skifter. Nå er det oljeboring og ikke jernmalm som gjelder. Se på Finnmark, hvor det er kommuner som tidligere var fattige, som i dag har vekst og utvikling. Tenk bare på alt som skjer i Hammerfest nå.

– For mange valg

Men utdanningsløpet i dag er også annerledes enn det var da de vokste opp, mener firkløveret. Det er for mange alternativer i dag, ifølge Christiansen, som har undervist i en årrekke i videregående skole.

– Før var det tre linjer å velge mellom, nå er det et vell. Samtidig er det faglige nivået på videregående blitt lavere, slik at terskelen for å begynne på studier blir høyere, sier han, og får støtte fra Rennemo:

[wip4: photo=706524 width=512 align=middle]

– Fordi de unge kan så lite i dag, blir universitets- og høyskolelivet for teoretisk, der det er vanskelig å knytte kunnskapen til noe praktisk. Da vi vokste opp, kunne vi veldig mye mer. Vi bygde lamper selv og dro til Nord-Trøndelag E-verk for å få dem stemplet og godkjent. Vi kunne skru sammen ting, selv om vi etter hvert ble akademikere.

Han ser at mens datteren fant en vei videre relativt tidlig, har de to sønnene brukt tid på å finne ut hva de vil bli.

Det var nok en vel tidlig sortering den gangen.

– Han yngste, som er i begynnelsen av tjueårene, jobber nå på et fryselager på Rema, mens han tenker. Jeg tror mange unge i dag er tidlig utviklet sosialt sett, men intellektuelt modnes de senere enn hva utdanningsforløpet legger opp til.

Men ungene i Malm måtte velge kursplan allerede i sjuende klasse, kan man jo innvende.

– Ja, og det var et viktig valg. Jeg husker at foreldrene våre var i samtale med lærerne, som kom med en anbefaling om hvilken kursplan man burde følge. Jeg husker ikke at vi ble intelligenstestet, men jeg vet at det var et verktøy som ble brukt. Da jeg jobbet med dette i hovedfagsoppgaven min, kom jeg over et brev fra Forsøksrådet for skoleverket i Norge der  «man ser at NN har kun den og den testscoren, og det kan derfor reises tvil om den eleven har nytte av kursplan 3». Så det var en sortering som fant sted, forteller Gotvassli.

– Men det ble snart mulig å ta et tiende år for dem som hadde gått kursplan 1 eller 2, men som likevel ønsket å kvalifisere seg til gymnaset, sier Rennemo.

– I dag tenker jeg at en viss veiledning nok alltid er nyttig, spesielt for foreldrene, så eleven verken skal velge en for vanskelig eller for lett vei. Men det var nok en vel tidlig sortering den gangen, sier Gotvassli.

– Jeg tror ikke pedagogikken i grunnskolen i seg selv var så veldig spesiell sammenlignet med i dag. Det handlet mer om tidsånden. Det var en overgangstid da Norge var i ferd med å bygges opp og bli moderne. Det var tøft å henge med, og det var et ekstremt karakterjag gjennom ungdomsskolen om du ville inn på gymnaset, sier Pettersen.

– Et annet Norge

Det som Verran kommune kan lokke med av økonomiske goder i dag, er billige hus.

– Mange av dem som har flyttet dit, har kanskje ikke de samme kunnskapsambisjonene som vi og foreldrene våre hadde, undres Rennemo.

Norge i dag er et helt annet enn den gangen hun vokste opp, understreker Pettersen.

– Vi kan ikke lenger snakke om et klassesamfunn med en systematisk forskjellsbehandling av arbeidere og funksjonærer slik man så i Malm i 1960-årene. Det er ikke det at vi har fått et egalitært samfunn, men den sosiale nøden er mer tilfeldig spredt blant ulike sosiale grupper. Den nye utfordringen er fattige innvandrere som følge av globaliseringen. Vi nordmenn flest er derimot blitt så rike at vi har mistet den drivkraften som var så sterk i 1960- og 1970-årene.