Av Siri Lindstad og Erik Norrud (foto)
Publisert 2. desember 2015 kl. 09:46
– Nei, jeg hadde ikke så veldig lyst. Jeg har litt sceneskrekk, og da fortoner ikke lønnsforhandlinger seg som den ultimate oppgaven. Men jeg kan jo ikke gå rundt og forvente at andre skal gjøre jobben for meg.
Det var med andre ord med en viss motvilje hun sa ja til å bli tillitsvalgt, May-Tove Smiseth. Hun er arkeolog, til daglig ansatt i Hedmark fylkeskommune. Siden våren 2014 har hun ledet lokallaget som teller elleve medlemmer.
– Vi er så få at vi er nødt til å rullere på oppgaven som tillitsvalgt. Sånn er det bare.
Den beste kamerat
Da Einar Gerhardsen i 1931 ga ut den etter hvert legendariske boken Tillitsmannen, var det i en tid der man tydeligvis automatisk så for seg en mann i rollen som tillitsvalgt. Blant Forskerforbundets rundt 300 tillitsvalgte er det imidlertid noen flere kvinner enn menn som nå innehar vervet. May-Tove Smiseth er en av de ferske. Berit Bratholm, egentlig førstelektor i pedagogikk, er en av de mest erfarne.
– Jeg ble tillitsvalgt på fakultetet i 2008, og hovedtillitsvalgt ved Høgskolen i Vestfold i 2010. Siden 1.1.2014, da HiVe fusjonerte med Høgskolen i Buskerud og ble Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV), har jeg vært hovedtillitsvalgt for den nye høgskolen. Og nå er vi i gang med fusjoner igjen, denne gangen med Høgskolen i Telemark (HiT). Ikke før har man kommet opp til vannoverflaten og trukket pusten, så er det bare å dukke ned igjen, sukker Bratholm.
Først i rekka
De tillitsvalgte utgjør bærebjelkene i fagforeningene. Men mange går til oppgaven mer av plikt enn av lyst.
– Vi pleier å ta håndsopprekning på grunnkurset for nye tillitsvalgte. Der viser det seg gjerne at den vanligste grunnen til at folk har sagt ja til vervet, er at de følte at «nå var det min tur», forteller Joar Flynn Jensen, organisasjonssjef i Forskerforbundet.
– Men det finnes jo steder der de har kampvotering om vervet også, understreker han.
Voteringer var det mange av da tillitsvalgte fra 142 lokallag møttes til representantskapsmøte i oktober i år. Det er Forskerforbundets høyeste organ, der nytt hovedstyre og nytt arbeidsprogram for de neste tre årene vedtas.
– Det var en interessant erfaring å sitte der og tenke på at nå tar jeg avgjørelser på vegne av ti andre i lokallaget, i tillegg til meg selv. Jeg håper de synes at det jeg stemte for og mot, var greit, sier Smiseth.
For til syvende og sist handler alt om at medlemmene har tillit til sin leder.
– Jeg er opptatt av å agere på en slik måte at jeg er forutsigbar, redelig og pålitelig, sier Bratholm.
– Den mest krevende oppgaven jeg har hatt som tillitsvalgt, var å forhandle våre medlemmers lønn etter fusjonen i 2014. Det gjorde jeg sammen med to andre styremedlemmer i lokallaget. Det er da man kjenner på at man er i en valgt rolle. Hva om noen viste mistillit til måten vi utøvet vervet på?
[wip4: photo=753823 width=512 align=middle]
Fusjon og fredsarbeid
Tillit ser det imidlertid ut til at hun har i fullt monn fremdeles, når hun nå står midt oppi fusjonsprosessen mellom HBV og HiT. Fra 1. januar 2016 skal den nye Høgskolen i Sørøst-Norge være et faktum.
– Nylig hadde vi et godt besøkt allmøte for alle fire campusene i det nåværende HBV, med videooverføring fra Vestfold. Heldigvis stod teknikken oss bi denne gangen, så møtet gikk knirkefritt. Fra nyttår favner vi imidlertid åtte campuser.
For når institusjoner fusjonerer, fusjonerer også lokallag. Landet over er det 24 lokallag som nå er midt oppi prosesser med sammenslåing.
– Folk er redde for å miste arbeidsoppgaver ved fusjon, så vi opplever at flere ønsker å organisere seg. Men selve fusjonen er det færre som engasjerer seg i nå sammenlignet med forrige gang. Den er så toppstyrt at de færreste blant de ansatte føler at de «eier» det som skjer. Vi deltar i styringsgruppen for fusjon og andre prosjektgrupper, men tidspresset bidrar til at det er vanskelig å henge med i fusjonsprosessen, sier Bratholm.
Hun karakteriserer seg selv som en engasjert tillitsvalgt.
– Jeg er opptatt av å kommunisere i en saklig og nøktern form, og å finne en måte å samarbeide på, også med dem jeg måtte være uenig med. Jeg ønsker å holde en god tone. Og jeg er opptatt av fagforeningenes posisjon i den nordiske modellen, der vi har et trepartssamarbeid mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten. Det er bekymringsfullt at organisasjonsgraden i det norske samfunnet går ned. Derfor ble jeg ekstra glad da jeg så at fagbevegelsen var en del av Den tunisiske dialogkvartetten som i år fikk Nobels fredspris. Det viser hvilken betydning fagforeninger kan ha i et fredsprosjekt.
Smøring i maskineriet
Men er det fred den tillitsvalgte først og fremst skal søke?
Nei, mener Ann Cecilie Bergene, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (Afi) og selv tidligere tillitsvalgt.
– De tillitsvalgte skal og bør først og fremst være interesseforkjempere og ikke omstillingsgarantister. De skal ikke bidra til å legitimere endringer de selv ikke nødvendigvis kan stå inne for senere.
I Bergenes øyne har den norske fagbevegelsen i altfor stor grad blitt smøring i maskineriet.
– Jeg mener jo ikke at man skal sabotere det som foregår. Men om man for eksempel tar fusjonsprosessene som foregår nå, er det viktig at fagforeningene ikke gir sitt samtykke gjennom signatur på løsninger som de ikke kan være sikre på at er de beste. Når det er sagt, skaper endringer rom for nye løsninger. En sektor i bevegelse er jo også en sektor som ikke har funnet retningen ennå. Her kan fagforeningene spille en viktig rolle, ved å forsøke å vende endringer til egen fordel.
Man må imidlertid velge sine saker med omhu, mener Berit Bratholm.
– I fusjonsprosessen nå kreves det mye av oss for å håndheve medbestemmelsen. Det er viktig å være nøye på hvor ofte og hvor mye vi skal forsøke å påvirke. Vi kan ikke foran hvert eneste høgskolestyremøte sende ut notat til styrets medlemmer og rope ulv, ulv. Da blir vi til slutt ikke tatt alvorlig.
[wip4: photo=753824 width=512 align=middle]
Drukne i medbestemmelse
Bratholm er også opptatt av at det må være konsensus i lokallagets styre i Forskerforbundet for at de skal kjøre en sak.
– I spørsmålet om valgt eller ansatt rektor ved den nye høgskolen er vi ikke enige denne gangen. Det må vi bare tåle. Vi representerer ulike faggrupper, og dermed blir det ulike hensyn å ta. Vi legger vinn på å være et aktivt lokallag med hele ti styremedlemmer, der det er takhøyde for meningsutveksling. I spørsmål om lønn og arbeidsvilkår er vi derimot nødt til å være samstemmige.
Joar Flynn Jensen er enig i at den tillitsvalgte må velge hvilke kamper man skal ta.
– Om du engasjerer deg i alt fra fargen på kulepennene og oppover, risikerer du både å miste de store sakene og å brenne deg ut. Man kan faktisk drukne i medbestemmelse. Det viktige er å se det store bildet og også å delegere. Du skal ikke nødvendigvis behøve å gjøre alt selv.
I de største lokallagene velger man gjerne å dele vervet opp mellom en hovedtillitsvalgt og en lokallagsleder. Førstnevnte tar seg av alle forhandlinger som følger av lov- og avtaleverket, mens sistnevnte gjerne leder lokallagsstyret og har ansvar for organisasjonspolitiske saker.
I lokallaget i Hedmark fylkeskommune har May-Tove Smiseth en sekretær som hjelper henne, i tillegg til at hun kan konferere med sin forgjenger om hun står fast i et problem.
– Men jeg har ikke hatt så mange saker på bordet hittil utenom lønnsforhandlingene. I gjennomsnitt bruker jeg vel en time i uka på fagforeningsarbeid.
På representantskapsmøtet gikk det riktignok med to hele dager, midt i et graveprosjekt hun egentlig skulle delta i.
– Høsten er en håpløs tid for oss arkeologer både for å delta på kurs og drive møtevirksomhet. Vi skal jo prøve å få unna ting før snøen kommer. Men samtidig var det egentlig greit at representantskapsmøtet var obligatorisk, for da må man bare dra. Ellers er det lett å si at man ikke har tid, og så blir ting aldri noe av.
For henne ble representantskapsmøtet først og fremst en innføring i Forskerforbundets arbeidsprogram og verdier.
– Stort sett hadde jeg nok med å forsøke å følge med på diskusjonene. Jeg merket jo hvordan universitetene dominerte, så jeg stemte for å få inn en kandidat fra en høgskole i hovedstyret. Men du merker styrkeforskjellen når du selv sitter med et stemmeark som representerer elleve medlemmer, mens representanten fra universitetene kan rekke opp hånden med en lapp som indikerer 1900 stemmer.
Selvoppofrende
Etter fusjonen ved nyttår blir lokallaget ved Høgskolen i Sørøst-Norge det sjette største i Forskerforbundet.
– Så langt har vi hatt mer enn nok å jobbe med her hos oss. Men når fusjonen er vel overstått, kan det være at vi skal rette oppmerksomheten mer mot nasjonale spørsmål i Forskerforbundet, sier Bratholm.
Allerede nå er hun imidlertid en ettertraktet innleder på kurs og seminarer om fusjon og omstilling.
– Men det å være et aktivt lokallag der vi er synlige for og ivaretakende overfor våre medlemmer i lønns- og arbeidsvilkår, er fortsatt det viktigste rekrutteringsgrunnlaget vårt, og det er der hjertet mitt er som tillitsvalgt. Et godt samarbeid med øvrige tillitsvalgte ved HBV er også en forutsetning for legitimeten vår som fagforeninger ved høgskolen.
Hun er frikjøpt i nesten hel stilling for å kunne skjøtte vervet som hovedtillitsvalgt.
– Men jeg har litt tid til å undervise og forske også. I fjor var jeg en av to forfattere av en bok om læringsbaner for lærere, og dette læringsbanebegrepet er noe jeg kunne tenke meg å utvikle til også å gjelde tillitsvalgte i arbeidslivet. Jeg leser mye forskning om å være tillitsvalgt og skulle gjerne ha forsket mer på tillitsvalgtrollen i dag.
Tillitsvalgvervet er ofte meritterende i andre fagforeninger og profesjoner, poengterer Joar Flynn Jensen.
– Men slik er det ikke nødvendigvis for våre medlemmer, i alle fall ikke blant de vitenskapelig ansatte. De kan oppleve at vervet stjeler tid fra det meritterende arbeidet, og i så måte er det enda mer selvoppofrende å si ja til et tillitsvalgtverv.
Varm i trøya
Men kan man gro fast i vervet, tro?
– Det er nok et lite problem i den store sammenhengen. Vi skal være uendelig takknemlige for alle som stiller opp for lokallaget år etter år. Ønsker medlemmene en annen tillitsvalgt, må de kunne stille en motkandidat på neste årsmøte, sier Jensen.
May-Tove Smiseth er valgt for to år, men tenker at hun skal sitte i tre.
– Jeg merker jo selv at det er nå jeg begynner å få den nødvendige erfaringen, og da er det dumt å gi seg allerede etter to år. Jeg har heldigvis ikke hatt noen kompliserte saker på bordet så langt. Min forgjenger hadde mer turbulente tider, med midlertidige ansettelser som hun måtte ta tak i. Nå er kontakten med ledelsen derimot bedre.
Også Berit Bratholm kan bygge på tidligere erfaringer når hun igjen står midt oppi en fusjonsprosess.
– Det er lønnsforhandlingene neste år som blir den store utfordringen vår, når lønnen til ansatte ved to tidligere institusjoner skal samkjøres. Men denne gangen er vi føre var og jobber for at den nye høgskolens budsjett for 2016 tar høyde for forhandlinger etter hovedtariffavtalens paragraf 2.3.4. nr. 1c, der det heter at man skal utligne lønnsforskjeller «hvis det er dekning for det i budsjett». Der kom vi på etterskudd forrige gang.
[wip4: photo=753825 width=512 align=middle]
Fornøyd i det skjulte
May-Tove Smiseth hadde gruet seg til hun skulle forhandle lønn for sine medlemmer.
– Man skal kjenne seg litt ovenpå i en sånn situasjon, der arbeidsgiver sitter på den andre siden av bordet, gjerne åtte–ti ledere samtidig, mens man selv sitter alene.
I år var det lite penger i potten.
– Sånn sett er jeg glad for at jeg allerede hadde forhandlet lønn i fjor, da potten var større. Jeg måtte jobbe mer i år for å få prioritert de jeg mente skulle få litt ekstra. Og alt i alt gikk jeg ut av forhandlingene og var fornøyd, sier hun, før hun legger til:
– Men ettersom forhandlingene er konfidensielle, er det ingen som kan få vite det.
Sitatene fra Einar Gerhardsens Tillitsmannen er gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Akademisk forlag. Illustrasjonen er av Finn Graff.
