Et uløselig dilemma

Av Forskerforum

Publisert 20. mai 2016

Innsiktsfullt om forholdet mellom biologi og den frie viljen i bok om utilregnelighet.

omslag Utilregnelighet

Fakta

Svein Atle Skålevåg
Utilregnelighet. En historie om rett og medisin
Pax, 2016
249 sider
Veil. pris: kr 399

I ytterste forstand utfolder denne boken seg i det «prinsipielt uløselige dilemma» mellom Kant og Darwin, mellom fri vilje og biologisk determinisme. Svært forenklet handler det om forholdet mellom jussen, som skal redegjøre for straffen for den som bryter loven, og psykiatrien, som skal belære jussen om i hvor stor grad forbrytelsen eller forbryteren er av fri vilje: hvorvidt de er utilregnelige.

«Lesverdig for de fleste med interesse for vitenskap, språk, kultur og historie.»

Det passer bra at forfatteren Svein Atle Skålevåg har skrevet boken ved institutt for arkeologi, historie, kultur – og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, hvor han i dag er førsteamanuensis. For det er foucaultsk «vitensarkeologi» som begås her: Skålevåg tar oss fra «trolldom» og «månesyke» i 1324, til «varig svekkede sjælsevner» i etterkrigsoppgjøret, og «psykose» eller «dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse» i 2012 (22. juli-rettssaken), og underveis avdekker han hvordan bruken av språket avslører både holdninger og holdningsendringer: Ord som beskriver den «gale» eller «sinnssyke», skiftes ut for å overkomme gamle stigma; for å beskrive en ny måte å betrakte psykiatriens rolle på; for å vitenskapeliggjøre moralske holdninger; for å befeste den psykiatriske profesjonens primat i vurderingen av handlinger og mennesker under påtale: Hva er «utilregnelighet» i medisinsk forstand?

Boken handler i all hovedsak om norske forhold, men selv om boken starter i Norge i 1324, er det likevel Kant og kontinentet som er det egentlige startpunktet her: Sent på 1700-tallet setter Kant «spørsmålstegn ved medisinens kompetanse på rettslige spørsmål», og mener «at domstolene burde spørre de filosofiske fakultet om råd om hvorvidt en tiltalt handlet av fri vilje, fordi dette ikke var et medisinsk spørsmål». Herfra beskriver boken i detalj hvordan psykiatrien nettopp prøver å gjøre den frie viljen til et medisinsk spørsmål. Om psykiatrien i 1870-årene som «ønsket å omdanne strafferetten slik at den harmonerte bedre med den nye vitenskapens menneskesyn», et menneskesyn som var «sterkt deterministisk og innebar et oppgjør med læren om en fri vilje og moralsk ansvar». Eller utilregnelighetsbestemmelsen i den norske straffeloven av 1929 der de «filosofiske eller psykologiske kriteriene var borte, og paragrafen stod igjen som en rent medisinsk paragraf». Og så hvordan pendelen svinger den andre veien når den «moralske klanderverdigheten» vender tilbake i 1994 som grunnlag for tilregnelighet: «For første gang etter at positivismens påvirkning først ble følt i 1880-årene, ser det ut til at det igjen var legitimt å trekke inn moral i diskusjonen av strafferetten.» Boken ender som den starter – i det uløselige dilemmaet mellom fri vilje og biologisk determinisme, og slår fast at vi må besinne oss på at dette dilemmaet – «blandingsspråket» som Skålevåg skriver – er selve rettspsykiatriens vesen: en vedvarende diskusjon som forteller oss noe grunnleggende om vårt til enhver tid rådende syn på mennesket tilregnelighet.

Etter min oppfatning vektlegger boken psykiatriens perspektiv mer enn jussens og bør derfor være særskilt viktig for lesere med interesse for psykiatriens historie. Men boken – som jeg ikke kan gjøre fullgodt rede for på denne korte plassen – er lesverdig for de fleste med interesse for vitenskap, språk, kultur og historie.