Et viktig innspill i debatter omkring alderdom og død

Et viktig innspill i debatter omkring alderdom og død

Av Aasne Jordheim

Publisert 4. september 2020

«Samtidslitterære alderdommer» er en ujevn bok som åpner øynene for hva alderdom kan være, gjennom effektiv bruk av skjønnlitteratur, mener vår anmelder.

Det klages mye over debattklimaet for tiden. Debattene er harde, polariserte og ikke særlig lyttende. Jeg klager jeg og, enda jeg knapt tar del. Jeg føler meg av og til endevendt, og lurer på om det er fordi jeg blir snakket til på en verken tenksom eller følsom måte. Kanskje jeg savner at det er mer litterært?

Fakta
Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy
Samtidslitterære alderdommer
Universitetsforlaget, 2020
234 sider
Veil. pris: kr 499 som bok eller nedlastbar med åpen tilgang

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, har skrevet en bok om aldring og alderdom og hvordan dette blir fremstilt i norsk samtidslitteratur. De litterære fremstillingene er «velegnet til å supplere og nyansere eksempelvis medisinsk, naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning», skriver hun, og det er nettopp det hun gjør selv, bare omvendt. Hun trekker frem og drøfter scener fra bøker som handler om ensomhet, sykdom, død, og så supplerer hun med tall og fakta og litt teori. Hun er opptatt av å motvirke alderisme, og her spiller litteraturen en viktig rolle, viser hun, fordi den gir mulighet til å se inn i den andres verden, også hos de som ikke lenger har et tydelig språk, som den demente og døende. Vi vet ikke hva som er best å gjøre alltid, sier mange av de bøkene Bjørkøy tar for seg, og det litteraturen derfor kan bistå oss med i alle debattene og beslutningene, er å lære oss å være litt mer varsomme. Vi må ta innover oss at mye er usikkert og at vi slett ikke har oversikt, og dette er vel særlig riktig når det dreier seg om veien ut av livet – for hvem vet vel best om den?

Simone de Beauvoir har sagt at den gamle ikke er noen god romanhelt, «han er ferdig, stivnet, uten håp, venter ikke på noe». Men da overså hun om ikke annet betydningen av synsvinkel i romanen. Når denne ligger hos den døende eller demente, blir vi jo med inn der, i et meningsfullt rom, og det kan være både bevegende og engasjerende. Bjørkøy parkerer de Beauvoirs setning ved å understreke dette, og gjennom alle referatene hun gir. Bjørkøy viser hvordan litteratur kan få frem det komplekse og alle dilemmaene, særlig når vi lever oss inn i. Er det dette vi er så redde for i debattene våre? Vi tolererer eller utholder ikke de noen ganger umulige dilemmaene vi står overfor som mennesker her på denne jord. Men hva skal vi lære og vokse på uten det? Hvordan da bli modne og i stand til å gå inn i situasjoner der det ikke finnes noen fasitsvar?

Denne boka blir derfor et viktig innspill i debatter omkring alderdom og død (diskusjonen om aktiv dødshjelp er god, og delen om selvmord er tankevekkende). Her får vi både det tenksomme og følsomme; litteratur kombinert med tall og fakta skaper en rolig og varm tekst. Synd da at boka begynner så gørrende kjedelig. Det tar lang tid før jeg kommer meg inn i den. I introduksjonskapitlet blir jeg ikke snakket til i det hele tatt, og jeg lurer på om jeg bare skal gå, slik jeg kan tenke hvis jeg står i en gruppe der de som snakker, utelukkende henvender seg til hverandre. Denne boka henvender seg tidvis til en sensor, virker det som, og det er synd, for den har etter hvert mye å by på. Så dropp introduksjonskapitlet, og start heller med avslutningen. Jo nærmere slutten den kommer, jo bedre blir den – og det kunne man sikkert ha lagd et poeng ut av, gitt bokas tema.

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.