EU-forskningssamarbeid: Suksess eller fiasko?

EU-forskningssamarbeid: Suksess eller fiasko?

Av Trond Løvdal, Nofima; Bart Van Droogenbroeck, ILVO; Ferruh Erdogdu, Ankara Universitet; David Alonso de Mezquia, Mondragon University; Mounir Bouali, Mondragon University; Sema Demir, CRIFFC; Yildiray Istanbullu, CRIFFC

Publisert 13. august 2020

EU-prosjekter gjør det mulig å gjennomføre nyskapende, inspirerende og banebrytende forskning, mener innleggsforfatterne.

I denne teksten presenterer vi noen tanker om internasjonalt forskningssamarbeid basert på vår erfaring med partnerskap og koordinering av EU-finansierte prosjekter i programmene ERA-net og COST Action. Først skal vi gi en kort innføring i det europeiske systemet for forskningsfinansiering.

Det europeiske forskningssystemet

Etter at EU ble grunnlagt i 1957, har unionen nå vokst til å omfatte 27 medlemsstater. I 1983 ble den første av en rekke samarbeidsrettede EU-rammeverkprogrammer avtalt, der hensikten var å støtte og fremme forskning i Det europeiske forskningsområdet (ERA). Det første rammeverkprogrammet hadde et budsjett på 3,8 milliarder euro, mens det nåværende programmet, Horisont 2020, har et budsjett på 77 milliarder euro. Deltakere fra EUs medlemsstater og tilknyttede land (herunder Norge) får automatisk finansiering dersom en søknad om felles forsknings- og innovasjonsprosjekter får gjennomslag i konkurransen og kvalifiserer til finansiering.

Samarbeid med venner og naboer

Frem til slutten av 1980-tallet var internasjonalt samarbeid i stor grad definert av geografisk og politisk samhold, samt språklig, historisk og kulturell likhet (Luukonen, Persson, & Sivertsen, 1992). I Europa samarbeidet de østeuropeiske forskerne for det meste med andre «østblokkland» og det tidligere Sovjetunionen. De nordiske landene samarbeidet tett seg imellom, og sentral- og sør-Europa dannet også grupper med litt løsere felles tilknytning. Sterke historiske, politiske og kulturelle relasjoner mellom Storbritannia, Australia og New Zealand førte dem sammen som viktige samarbeidspartnere. De ti viktigste partnerne for USA var landene som er spredt rundt USA på kartet, og japanske forskere hadde for det meste en tendens til å samarbeide med sine store asiatiske naboer, Kina og India.

Dreining av forskningsfokus

Serien med EU-rammeverkprogrammer markerte et paradigmeskifte i hvordan vitenskapelig samarbeid ble gjennomført i Europa. Den sterke konkurransen om finansiering fra rammeverkprogrammet viste raskt at internasjonalt samarbeid var populært, og ble i seg selv et politisk mål. Med fremveksten av EU dreide forskningsfokuset fra å sikre nasjonal og regional konkurranseevne og teknologisk utvikling som det viktigste aspektet, til et fokus på å styrke det vitenskapelige og teknologiske grunnlaget innen ERA. Forskningsaktivitetene i EU skulle også støtte politiske mål knyttet til miljø, helse, mat og energi, og bedre integrasjon mellom forskning og innovasjon var et hovedmål da EU la frem sin strategi for vekst og sysselsetting for det 21. århundret. Strategien tar sikte på å bekjempe store felles samfunnsutfordringer gjennom felles, spisset internasjonal forsknings- og innovasjonsvirksomhet.

ERAs visjon er å skape et indre marked for forskning som utfyller og styrker det indre økonomiske markedet ved å legge til rette for fri flyt av forskere, ideer og teknologi i Europa. Et slikt indre marked bør gi bedre muligheter for samarbeid, konkurranse og felles kunnskap og teknologi på tvers av landegrensene, og ikke minst legge til rette for at forskere kan arbeide hvor som helst i Europa. ERA omfatter også fokus på økt samarbeid mellom nasjonale FoU-programmer og økt konkurranse. ERA er nå under utvikling både gjennom rammeverksprogrammene og ulike aktiviteter utenom disse.

Nettverk og mobilitet

EU-prosjektene gjør det mulig for et betydelig antall tverrfaglige forskere og interessenter fra forskning og industri fra hele Europa å møtes. Utveksling av kompetanse og infrastruktur er en stor fordel som gjør det mulig å holde kostnadene knyttet til forskning og innovasjon nede.

Felles forskning basert på felles kunnskaps- og teknologiutveksling, forskningsinfrastruktur og -anlegg samt tilgangen til et bredt arsenal av analytiske metoder og modelleringsplattformer er trolig den viktigste merverdien som kommer ut av EU-prosjektene

Kombinasjonen av de ulike faglige forsknings- og kompetanseområdene bidrar også til at man kan nå et bredere publikum med ulike tiltak for teknologioverføring og oppsøkende virksomhet. Muligheten til å blant annet arrangere felles felteksperimenter, datautveksling, felles publisering og studentutveksling samt gi forskere større mobilitet, og at man kan gjennomføre laboratorie- eller piloteksperimenter ved fasilitetene til de ulike forskningsinstitusjonene, gjør at man kan nå de mest avanserte nivåene innen europeisk og internasjonal forskning. Involveringen av små og mellomstore bedrifter samt industripartnere gjør at prosesser og produkter kan sendes raskere ut på markedet.

Mobilitet er hjørnesteinen i faglig nettverksbygging. Det europeiske forsknings- og teknologisamarbeidet COST (Cooperation in Science and Technology) tar sikt på å løse felles problemstillinger («COST actions») gjennom aktiviteter som kortsiktige vitenskapelige oppdrag (STSM), sommerskoler for studenter og tilrettelegging av praksisplasser særlig for forskere på et tidlig stadium av karrieren.

Mobilitet er et nyttig verktøy for å unngå at man sitter og forsker på hver sin tue.

Nettverksbygging og deltakelse i internasjonale prosjekter åpner for videre samarbeid og utarbeidelse av felles forskningssøknader når nye forskningsprosjekter lyses ut. Iblant fører slike prosjekter til svært fruktbare samarbeid mellom forskere og institusjoner som strekker seg over flere tiår.

Imidlertid bør man ved organisering av EU-prosjekter prøve å unngå de «vertikale» tilnærmingene som kjennetegnes av isolerte forsknings- og kompetanseområder. Slike tradisjonelle vertikale tilnærminger kan være knyttet til redusert innovasjonspotensial og -anvendelighet, ettersom resultatene fra forskningen formidles på en ineffektiv måte til sluttbrukerne. «Kompartmentalisering», at forskningen skjer i mer lukkede kontekster uten gode muligheter for formidling og utveksling av forskningsresultatene, skjer i større grad jo større de geografiske og kulturelle avstandene er.  Det blir enklere å «gjemme seg unna» i sitt eget fagfelt når disse avstandene øker.  Det er derfor viktig å skape prosjekter som integrerer partnerne i stor grad og stimulerer til samarbeid mellom ulike forskergrupper. Som nevnt ovenfor kan mobilitet brukes som et verktøy for å unngå slik kompartmentalisering, for eksempel ved å gi praksisplasser og reisetilskudd til ph.d.-studenter ved partnerinstitusjoner. 

Ulike terminperioder for studenter og forskere kan være et hinder både for mobilitet og felles forskningsaktiviteter. For eksempel har forskningspartnere fra Norden en tendens til å starte sommerferien tidligere enn kollegene lenger sør i Europa, og terminene på universitetene følger da også dette mønsteret. Bare det med ulike tidssoner i Europa er nok til å vanskeliggjøre organiseringen av møter. Det finnes også forskjeller i sosiale vaner og arbeidsvaner, med potensielle kulturelle barrierer i form av at man har forskjellige tidspunkter for måltider, forpliktelser overfor familien og ulike arbeidstider. Et eksempel på dette er de ulike kulturene knyttet til lunsjpausen: Lunsjpausene i nord-Europa er kortere, og starter tidligere, enn lenger sør i Europa. Tidsrommet der man må hente eller ta seg av barna kan også være forskjellig fra land til land, noe som gjør det vanskelig å organisere møter på tvers av landegrensene. I tillegg kan dette med visumsøknader og tilhørende prosesser arte seg annerledes for hvert av landene i Europa. Noen studenter står overfor betydelige utfordringer på grunn av byråkrati, behandlingstid og kostnadene ved å søke om visum.

Logistikk og deling av ressurser

Det å ha muligheten til å dele forskningsfasiliteter er naturligvis en stor fordel ved EU-prosjektene. I Era-net-prosjektet vårt kalt SUNNIVA (2014–2017) benyttet italienske fysikere seg av felles feltforsøk i Polen og Norge for validering av nye spektroskopiske instrumenter (Ciaccheri et al., 2018). Dette var utvilsomt svært tidsbesparende og kostnadseffektivt sammenlignet med det å skulle sette opp egne forsøk spesifikt for dette. Denne spesifikke studien var også en realisering av et fruktbart internasjonalt, tverrfaglig forskningssamarbeid med forskere fra Italia, Polen og Norge innen fagfeltene fysikk, hagebruk og kjemi. I tillegg ble resultater fra denne studien delt med partnere fra Tyrkia, og samarbeidet dannet utgangspunkt for det andre Era-net-prosjektet InProVe (2018–2021).

Bransjepartnere kan få testet ut nye og innovative teknologier som ikke er tilgjengelige i deres egne land. Dette gjør det mulig å ta raskere og mer kvalifiserte beslutninger og skaffe kunnskap om og innsikt i de aktuelle teknologiene, noe som igjen fremskynder innovasjons- og implementeringsprosessene. I det nåværende Era-net-prosjektet brukes eksperimenter og omfattende databehandling til å utvikle en innovativ hermetiseringsprosess som forventes å gi betydelig forbedring av industrielle prosesser.

Til tross for alle disse fordelene kan forskerne imidlertid støte på hindringer når de prøver å dele på ressurser i et prosjekt.

Force Majeure!

Den pågående Covid-19-pandemien rammer forskningsmiljøene i betydelig grad. Aldri før i vår hypertilkoblede tidsalder har vi opplevd slike omveltninger på så mange nivåer. Reiseforbud, nedstengning av arbeidsplasser og skoler, kansellerte arrangementer over en lav sko og pålagt bruk av hjemmekontor har hatt store ringvirkninger for hele forskningsfellesskapet. ResearchGate-nettverket gjennomførte en undersøkelse i midten av mars som omfattet 3 000 internasjonale forskere. Resultatene fra undersøkelsen viste at forskningen på akkurat det tidspunktet ikke var svekket, men man så en dreining mot andre aktiviteter enn før.

Rundt halvparten av respondentene oppga at de nå brukte mer tid på å lese faglitteratur og på å skrive og publisere fagartikler. Et interessant funn var at nesten halvparten av forskerne oppga at de samarbeider mer med andre forskere enn før – digitalt, selvsagt. Selv om praktiske forskningsaktiviteter nå er midlertidig byttet ut med mer fokusert skrivearbeid, planlegging og publisering, er det ingen tvil om at forskerne sliter med mangel på tilgang til de vanlige forskningslokalene sine. Når det gjelder EU-prosjektene, opplever vi forsinkelser i den praktiske gjennomføringen av forskningsaktivitetene. På vårt eget institutt, og i de fleste av partnerlaboratoriene våre, stoppet disse aktivitetene fullt opp i perioder med ulik varighet, men typisk i 2–3 måneder. Mange har fortsatt ikke kunnet vende tilbake til sine vanlige rutiner, og det er fortsatt uvisst hvordan pandemien kommer til å utvikle seg videre. Reiseforbudene har satt en stopper for alle typer mobilitet, noe som medfører betydelig forsinket fremdrift for mange studenter.  Fysiske prosjektmøter og konferanser er naturlig nok satt på vent, men disse kan erstattes med digitale løsninger. Covid-19 har definitivt ført til forsinkelser i EU-prosjektene, og vil fortsette å påvirke forskningsarbeidet i lang tid fremover.

I tillegg til Covid-19 finnes det imidlertid også andre hindringer for samarbeid på tvers av landegrenser.

Deling av for eksempel biologisk materiale kan være problematisk på grunn av risikoen for å spre organismer som kan være skadelige for planter og dyr. Vi har opplevd dette når vi sender poteter til analyse i utlandet, og ved overføring av patologiske mikroorganismer mellom laboratorier. Selvsagt følger vi de strenge forskriftene for slike prosedyrer, siden konsekvensene av slurv på dette området kan være potensielt ødeleggende for både landbruket og menneskers helse. Likevel er det ofte mangelfull informasjon fra myndighetene om hva man skal gjøre i slike tilfeller der fysisk transport er nødvendig, og papirarbeidet knyttet til slike prosedyrer kan være nærmest overveldende og svært tidkrevende.

Transport av ferskt materiale over lange avstander kan være svært kostbart og risikofylt.  Enten må prøvene tilberedes på en bestemt måte, for eksempel at de frysetørkes, eller så kan fryse- eller kjøletransport være nødvendig. Vi har en rekke eksempler på eksperimenter som har gått i vasken. En gang måtte vi for eksempel kassere en hel pall med matvarer som ble sendt til analyse fra nord-Europa til sentral-Europa, fordi kjølekjeden ble brutt.

En annen ting er at det heller ikke er sikkert at resultatene fra ett område i Europa kan overføres til et annet, for eksempel på grunn av kulturelle vaner eller trender. I mat- og landbruksvitenskap kan også ulike regioner ha spesifikke varianter av avlingsplanter, noe som betyr at resultatene kanskje ikke er direkte overførbare på tvers av landegrenser. Dette stiller ekstra krav til hvordan eksperimentene må utformes.

Økonomisk eller intellektuell avhengighet?

Flere verktøy for å inkludere de nye EU-landene og mindre bemidlede medlemsland er implementert i for eksempel COST-systemet, for eksempel en cutoff-rate for slike land, betegnet som «COST Inclusiveness Target Countries» (ITC), i forskningssøknader for å kvalifisere til finansiering. Dette kan føre til en tilsynelatende konstruert konkurranse om å få ITC-institusjoner som partnere i slike søknader, men målet er imidlertid å oppnå økt forskningskapasitet, forbedre involveringen av ITC-er og styrke forsknings- og innovasjonskapasiteten blant disse. Initiativet støtter også andre bilaterale finansieringsprogrammer som tar sikte på å utjevne økonomiske forskjeller mellom landene. For ITC-ene er det viktig å vise at offentlige investeringer i forskning medfører fordeler for forbrukerne, og de må også lære hvordan de skal identifisere potensielle barrierer for implementering og utvikle strategier for å få bukt med disse. Forhåpentligvis vil dette samarbeidet mellom institutter fra de (tidligere) mindre bemidlede statene og landene som ligger høyere på FoU-skalaen, også føre til mer langsiktige samarbeid.

Oppsummert finner vi forskere at fordelene med internasjonalt samarbeid i overveldende grad oppveier ulempene. EU-prosjekter gjør det mulig å gjennomføre nyskapende, inspirerende og banebrytende forskning, med færre begrensninger knyttet til ressurser og fasiliteter, og muligheten til å oppnå høye standarder for kunnskapsdeling, som ellers ikke ville være mulig på nasjonalt nivå. Det er ingen tvil om at EU- og ERA-prosjektene fungerer som katalysatorer for FoU-aktiviteter, og at den beste måten å bekjempe våre felles utfordringer på er gjennom internasjonalt samarbeid.

Referanser

Ciaccheri, L., Tuccio, L., Mencaglia, A. A., Mignani, A. G., Hallmann, E., Sikorska-Zimny, K., . . . Agati, G. (2018). Directional versus total reflectance spectroscopy for the in situ determination of lycopene in tomato fruits. Journal of Food Composition and Analysis, https://doi.org/10.1016/j.jfca.2018.01.023.

Luukonen, T., Persson, O., & Sivertsen, G. (1992). Understanding patterns of international scientific collaboration. Science, Technology, & Human Values, 17(1), 101-126. https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/016224399201700106

Les også: