Av Erik Orskaug, sjeføkonom i Unio
Publisert 28. april 2014 kl. 14:34
Erik Orskaug er sjefsøkonom i hovedorganisasjonen Unio.
Visste du at kineserne styrer lønnsveksten i Norge? Nei, tenkte meg det, men det gjør de. Til en viss grad. For det er nemlig slik at alt henger sammen med alt, som Gro sa. Dessuten har Jens rett i at Ernas oppskrift for lønnsoppgjørene ville gitt kapitaleierne en uforholdsmessig stor andel av verdiskapningen det siste tiåret. Også her har kineserne en finger med i spillet. Erna får holde fingrene fra fatet! Tariffoppgjøret er nemlig partenes ansvar.
Det siste tiåret har vært en gullalder for norsk næringsliv og folks lønnsvekst. Grunnen er de såkalte bytteforholdsgevinstene som innebærer at mye av det vi har eksportert, har økt i pris, mens det vi har importert, er blitt billigere. Den ekspanderende kinesiske kapitalismen trenger mye olje og metaller som Norge selger, tilbake får vi billige(re) forbruksvarer som holder den norske prisveksten nede. Denne vinn-vinn-situasjonen har gitt oss høyere inntektsvekst enn hva produktivitetsveksten alene skulle tilsi.
Hvis norske arbeidstakere i denne situasjonen bare skulle tatt ut en lønnsvekst som fulgte produktivitetsveksten i økonomien, ville kapitaleierne alene stukket av med hele bytteforholdsgevinsten. Det er det ingen grunn til. Det er bare Erna og Siv som mener at det hadde vært rettferdig. De vil jo gi store skatteletter til de mest formuende også. Holden III-utvalget mente at avlønningen av arbeid og kapital har fulgt den såkalte hovedkursen (frontfagsmodellen) det siste tiåret, det vil si at lønnsandelen har vært stabil og kapitaleierne har kunnet opprettholde sin lønnsomhet til tross for at norske lønninger har økt mer enn lønningene i andre land.
Kan vi forvente like høy reallønnsvekst i årene som kommer? Nei, antakelig ikke. Flere forhold peker i retning av mer normal lønnsvekst. For det første kan vi ikke forvente at bytteforholdet alltid vil slå ut til vår gunst. Skulle oljeprisen falle kraftig, må vi bedre konkurranseevnen for å opprettholde lønnsomheten i industrien. En svekket krone vil ta noe av støyten, slik den allerede har gjort det siste året, men lønnsveksten vil også bli påvirket. For det andre går det litt «dårligere» i norsk økonomi. Husholdningene er mer forsiktige, og etterspørselsveksten fra oljeindustrien mot fastlandsvirksomhetene avtar. Arbeidsledigheten er svakt på vei opp. Næringslivet og arbeidsmarkedet går inn i mer «normale» tider.
I denne situasjonen blir arbeidsgiverne lett overivrige. Nå har de i tillegg Erna og Siv å støtte seg på. Det arbeidsgiverne ikke klarer tariffveien, kan de kanskje få regjeringens hjelp til lovveien.
Lønn er en ting, men arbeidstid og pensjon er også viktige rammebetingelser for arbeidslivet. Den norske modellen og den norske lønnsforhandlingsmodellen i særdeleshet er under press. Holden III-utvalget legger avgjørende vekt på at den koordinerte lønnsdannelsen som foregår gjennom de sentrale oppgjørene i Norge, bidrar positivt til høy produksjon, høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Modellen leverer, men den er under stadig press fra arbeidsgivere som ønsker en større del av kaka, fra arbeidsgivere som ønsker større fleksibilitet, les: større lønnsforskjeller og større styring over arbeidstida, og fra arbeidsgivere som ønsker å holde igjen lønnsveksten i offentlig sektor.
Lønnsforhandlingsmodellen er også en viktig del av den samlede inntektspolitikken, det tredje beinet i den økonomiske politikken. Hvis vi i årene framover får et «koordinert» angrep på arbeidslivsmodellen fra regjeringen og arbeidsgiverne, vil juvelen i den norske modellen, måten vi organiserer arbeidsmarkedet på, bli satt ytterligere under press. Vi har sett hvordan det har gitt økt arbeidsledighet og større inntektsforskjeller i våre naboland. Sannsynligheten for at arbeidsmarkedet ser mer «amerikansk» ut om 20 år, er ganske stor. Teknologiske endringer, færre ansatte i industrien, færre tradisjonelle arbeidere og flere funksjonærer, internasjonaliseringen og ikke minst arbeidsinnvandringen og lavlønnskonkurransen trekker alle i retning av større forskjeller i privat sektor. Mange arbeidsgivere tenker kortsiktig profitt og ser ikke nytten i de resultatene vår arbeidslivsmodell har levert. Arbeidsgivere i offentlig sektor er på rask vei i samme lei, konkurranseutsetting, anbud og pensjonsdumping river opp offentlig sektor som et «fredet» tariffområde for sosial dumping. Pressede kommunebudsjetter gjør det ikke lettere.
Hva er en regjerings rolle i en slik situasjon? Den burde balansere, dempe og motvirke de underliggende trendene ved kraftige tiltak mot sosial dumping i alle sektorer. Den burde hegne om offentlig sektor som sosial-dumping-fri-sone, den burde styrke hovedorganisasjonenes rolle i arbeidslivet, og den burde oppmuntre til arbeidstidsregulering i tariffavtaler slik loven i dag legger til rette for. Videre bør regjeringen droppe sine skatteletteforslag, både for å motvirke økte inntektsforskjeller og for å gjøre det mulig å bedre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet. Jo rikere vi blir, jo mer etterspør vi som samfunn og enkeltpersoner den type tjenester som vi i Norge er vant til leveres fra offentlig sektor. Da må vi være villige til å betale det over skatteseddelen. Eldrebølgen krever at skattene etter hvert skal opp, ikke ned. Utfordringene i undervisning, helse og omsorg blir ikke løst med en produktivitetskommisjon. Vi stiller gjerne opp for å jobbe smartere. Men det koker først og fremst ned til at det må flere hender og hoder i disse sektorene. Og selvfølgelig er lønn viktig for å få tak i godt kvalifiserte personer til disse oppgavene. Det er offentlig sektor som skal ansette folk de neste tiåra, ikke industrien.
