«Flere unge akademikere må oppdage mulighetene som dosentstillingen rommer»

«Flere unge akademikere må oppdage mulighetene som dosentstillingen rommer»

Av Av Carl Christian Bachke, dosent emeritus, Universitetet i Agder

Publisert 19. februar 2021

En ny bok svarer et utvetydig ja til at høyere utdanning trenger dosenter, skriver Carl Christian Bachke, medredaktør for boka.

Cappelen Damm Akademisk har publisert Å satse på dosenter. Et utviklingsarbeid» (november 2020). Boken svarer et utvetydig ja til at høyere utdanning trenger dosenter. Ikke bare det, tittelen oppfordrer til å satse på stillingen gjennom utviklingsarbeid.

Carl Christian Bachke

Trefoldig endring

Utvikling betyr forandring. Å satse krever innsats fra tre aktørnivåer i akademia.

For det første må sentrale policy-ansvarlige og den departementale mannskapsporteføljen, inklusive universitets- og høgskoleråd, videreutvikle forskriftsdokumentet. Nåværende utgave knytter dosentopprykk til fire tolkningsromslige kriterier. Imidlertid mangler en klar vekting av kriteriene. Sentrale skriv beskriver heller ikke typiske arbeidsoppgaver for dosenter, eller opplæringsprogram som må bestås for å bli dosent. Toppstillingen blir dermed åpen for mange varianter av kvalifikasjoner.

For det andre må akademiske institusjonsledere utvikle flere tiltak:

  • Å beskrive hvilke oppgaver dosentene primært har ansvar for.
  • Å legge til rette for at ansatte i fagstillinger får ressurser og anerkjennelse for å gå dosentkarriereveien.
  • Å tallfeste antall dosenter som trengs innenfor hvilke fag, samt å planlegge rekruttering av disse.

For det tredje må flere unge akademikere oppdage mulighetene som dosentstillingen rommer. Gjennomsnittsalderen for dagens dosenter er over seksti år. I den alderen har man få arbeidsår igjen og lite tid på å utvikle stillingen. En dosentmotivasjonsbølge blant akademias yngre lektorer er bare mulig dersom signalene fra departement og institusjonsledelse blir tydeliggjort som antydet over.

Hvorfor satse på dosenter?

Argumentene er flerfoldige. Akademisk mangesidige virke fordrer variert kompetanse.

Forskerkompetanse alene holder ikke. Man har også behov for kompetanse i det å anvende forskningsresultater i ervervslivet. I tillegg trengs opplærings-/undervisnings- og formidlingskompetanse, samt ferdigheter i å lede og administrere forskningsprosjekter og studieprogrammer. Prestisjen til slik kompetanse må løftes opp.

Siden det er særlige behov for dosenter i profesjonsstudier, bør også praktisk yrkeserfaring tilskrives verdi for opprykk og poengteres som et viktig arbeidsfelt for stillingen. I praktisk yrkeserfaring inngår utøvelsen av yrket kombinert med synliggjort dokumentasjon på gjøringens kvaliteter og tenkningen bak.

Blant akademiske ansatte er det stor bredde av mennesketyper. Derfor må det etableres rom for flere karriereveier slik at individer kan finne sin nisje.

Stillingens historie dokumenterer at akademia har gjort bruk av dosenter i 120 år. Tildelte arbeidsoppgaver har variert. Noen institusjoner har i perioder gitt stort rom for stillingen, men til andre tider nedvurdert den. I andre tilfeller har stillingsinnehaveren selv profilert dosentrollen. På det jevne har imidlertid dosentene vært blant «de stille i landet», og nærmest fraværende i det akademiske mediebildet. Etter 120 år med oppmerksomhetsfravær er det vel på tide at dosentstillingen prioriteres på dagsorden?

Hvorfor ikke?

Noen svarer unnvikende eller klart nei til dosentstillingen, og lanserer andre alternativer.

Enkelte mener stillingen trenger en transformasjon og lanserer bl.a. nytt navn, jf. forskerlektor.

Andre argumenterer for flere karrierevarianter under professorstillingen. I tillegg til grunn-forskningsprofessorer vil man ha kliniske professorer (spesialist på å anvende forskning), og fagdidaktiske professorer (fagformidlingsspesialist/merittert underviser). Ved en slik linjeinndeling ivaretar professorene oppgavene som omtales i dosentkriteriene. Derved trengs ikke dosentene lenger. Da få land opererer med dosentstillinger, vil det representere en internasjonal tilpassing.

Typiske dosentoppgaver verd en debatt

Å definere typiske dosentoppgaver er ugjort. Verken institusjoner eller stillingsinnhavere har nedfelt publiserte oppgave-konkretiseringer. Opprykkskriterienes antydninger er det man enn så lenge har å holde seg til.

Et raskt voksende dosentkorps trenger tydelige signaler om hva er dets profiloppgaver. Et akademia i møte med et samfunn som trenger ny kompetanse og tjenesteyting, må endre seg fortløpende. Derfor kan en debatt om hvordan profilere og konkretisere rammer, ressurser og innhold i den unike norske dosentordningen være et skritt på veien til å håndtere endringsutfordringene.

Debatten må komme snarlig. Ved at «Å satse på dosenter» fronter dosentstillingens potensial representerer den et pro-innlegg i debatten. Med sin appell om å satse på stillingen vil nok noen av ulike grunner være uenig. Som Fredrik Solvang sier: La oss ta debatten?

Les også: