DEBATT

For treigt!

Av Av Per Nyborg, Forskerforbundets leder 1972?77

Publisert 30. januar 2013

Målet må være like muligheter, ikke en prosentvis fordeling mellom kvinnelige og mannlige professorer, skriver tidligere leder av Forskerforbundet.

for-treigt-


Per Nyborg, Forskerforbundets leder 1972-77 og tidligere generalsekretær i Universitets- og høyskolerådet.

Fakta

Lars Laird Iversen
Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling
Universitetsforlaget, 2014
174 sider
Veil. pris 259,-

Likestilling: I Forskerforum nr. 1/2013 mener kunnskapsminister Kristin Halvorsen at det går for treigt å nå målet om at 40 prosent av professorene skal være kvinner. Det har hun meget mulig rett i. Men hvordan nå det fortere? Likestillingsombudet er heller ikke imponert over tempoet. Der mener de at 40 prosent må ses på som et delmål. Målet må være like muligheter for alle. Det er jeg helt enig i.

For å gi like muligheter til alle fremmet Forskerforbundet i min periode som leder midt på 1970-tallet krav om at fast ansatte i vitenskapelige stillinger kunne søke opprykk til professor etter kompetansevurdering. Dette vedtok Stortinget i 1991. Et sterkt argument den gang var at kvinner, som på grunn av fødsler og småbarnsperioder ikke hadde like muligheter som menn til alltid å jobbe fulltid og mer enn det for å kvalifisere seg, likevel skulle kunne nå til topps når de var kvalifisert. Selvfølgelig ble denne opprykksordningen benyttet også av menn, likevel åpnet den nye muligheter for kvinnene.

Vi måler ikke om mulighetene er like ved å telle hvor mange av dagens professorer som er kvinner. Da måler vi tidligere tiders muligheter. I Forskerforum nr. 1/2013 er det også en liten notis om grånende professorer. Hele 41 prosent av landets professorer er over 60 år. Likestillingen i dette landet er ikke eldre enn at de fleste av disse 41 prosent er grånende menn. Kunnskapsministerens delmål om 40 prosent kvinner i professoratene blir ikke nådd før disse mennene er blitt hvite i håret.

Kan vi ikke heller måle hva mulighetene er i dag? Målet kan da være at av de som blir professorer i 2013 og hvert enkelt år senere, bør omtrent halvparten være kvinner og halvparten menn. Det må da også være mulig å finne ut hvordan forholdet mellom kvinner og menn var blant nye professorer i 2012? Så kan vi kanskje forbedre oss i 2013? På litt sikt må vi kanskje sette nye mål: Hvis det etter hvert blir et flertall av kvinner i faste vitenskapelige stillinger, burde en reell likestilling reflektere flere kvinner enn menn blant nye professorer.

At institusjonen har tidsbegrensete oppdrag, er ingen unnskyldning.

Generelt må målet være like muligheter, ikke en prosentvis fordeling mellom kvinner og menn. Når det gjelder opprykk til professor, må dette i utgangspunktet også bety like muligheter (og rimelig gode muligheter) for en fast vitenskapelig stilling. Der svikter det stort i dag. Altfor mange blir gående altfor lenge på midlertidige kontrakter ved universitetene og høyskolene våre. At institusjonen har tidsbegrensete oppdrag, er ingen unnskyldning. Bestemmer man seg for å drive oppdragsforskning på et område, må man sørge for å ha en tilstrekkelig oppdragsportefølje, også over lengre tid. Dette må være institusjonens ansvar.

Slik som situasjonen er i dag, er det ikke utenkelig at flinke kvinner etter avlagt doktorgrad ser seg om etter bedre karrieremuligheter enn uvissheten med mange år i midlertidige ansettelser på universitetet. Kanskje de lettere enn menn ser spennende alternativer? Skal vi nå målet om likestilling i akademia, må vi legge forholdene til rette slik at det å bli professor vil stå som et meningsfylt mål for den enkelte kvinne (og mann), og ikke bare for dem som teller hodene.

I Forskerforbundets gamle tidsskrift «Ting» skrev jeg i 1968–69 en artikkel om vitenskapelige løsarbeidere. Den ble trykket om igjen i Forskerforum i 2008. Nå, fem år senere (førtifem år senere!) er dessverre innholdet fremdeles like aktuelt.