Fordamper de elektroniske ressursene?
LUKK

KRONIKK

Fordamper de elektroniske ressursene?

Av Håvard Kolle Riis

Publisert 1. desember 2011 kl. 12:20

Stadig mer av universitetsbibliotekenes ressurser er i digital form. Er materialet sikret godt nok, spør kronikkforfatteren.

fordamper-de-elektroniske-ressursene-


Håvard Kolle Riis, leder for Digitale tjenester, Universitetsbiblioteket i Oslo.

Fakta
 
Norgesuniversitetet
… er Kunnskapsdepartementets organ for å fremme bruk av teknologi i høyere utdanning og for å stimulere universitet og høgskoler til å utvikle fleksible studietilbud. Norgesuniversitetet stimulerer også til økt samarbeid mellom samfunns- og arbeidsliv og høyere utdanning.
Digital tilstand – Norgesuniversitetets monitor
… er en kvantitativ kartlegging av bruk av digitale verktøy og medier i høyere utdanning. Undersøkelsen ble gjennomført med spørreskjemaer til studenter, fagansatte og instituttledere ved norske universitet og høgskoler i mars/april 2011. En tilsvarende kartlegging ble gjennomført i 2008.

Siden de elektroniske ressursene kom for fullt innover universitetsbibliotekene for 15–20 år siden, har det vært stilt spørsmålstegn ved sikkerheten ved å kun kjøpe elektroniske versjoner av tidsskrifter og bøker. Jan Engh peker på en rekke utfordringer og problemer med dette i «Elektronisk sikring? – Universitetsbibliotekene og elektroniske tidsskrifter og bøker».[1] Og det med rette. Det er mange eksempler på at biblioteker, privatpersoner og andre har mistet tilgang til den kjøpte elektroniske ressursen, enten på grunn av tekniske feil, sletting av filer (både med overlegg av produsenten eller ved et uhell av en selv) eller av forskjellige merkantile årsaker som konkurs, oppkjøp og lignende. I tillegg kommer sårbarhet mot brann, vannskader og i noen grad tyveri, på lik linje med trykte ressurser.

Det har blitt gjort store fremskritt innen bevaring og sikring av digitalt materiale.

På bakgrunn av dette har det spesielt de siste 10–15 årene vært et stort fokus på å sikre og bevare tilgangen til de elektroniske ressursene, både i Norge og i verden for øvrig. Preserving Digital Information[2] har siden den ble publisert i 1996, vært en viktig referanse for dette arbeidet. På bakgrunn av de anbefalinger som ble lagt frem i denne rapporten, har det blitt gjort store fremskritt innen bevaring og sikring av digitalt materiale, med hensyn til både teknisk infrastruktur og organisering av arbeidet. En spesielt viktig del av bevaringsprosessen her er migrering. Migrering innebærer overføringen av digitalt materiale fra én type program- og maskinvarekonfigurasjon til en annen, slik at det digitale materialet som er lagret, til enhver tid kan leses av på eksisterende datasystemer. Nettopp mangel på gode rutiner for migrering av data har historisk sett vist seg å være den dominerende årsaken til tap av data.

I nevnte Preserving Digital Information og en senere studie i 2010, Preservation in the age of Google,[3] gjøres det også et poeng av at digitale arkiver skiller seg fra digitale biblioteker, ved at digitale biblioteker har som oppgave å samle og gi varig tilgang til digitale ressurser, men ikke nødvendigvis å langtidsbevare ressursene. Å langtidsbevare den (nasjonale) digitale kulturarven, hevdes det, bør først og fremst være et nasjonalt ansvar.

Ifølge pliktavleveringsloven skal alle norske dokumenter (omfatter alle typer medier og formater) som er gjort allment tilgjengelige, leveres til Nasjonalbiblioteket. Dette gjøres for å sikre «digital bevaring og formidling av kulturarven». Det samme gjelder for utenlandske forlag og leverandører, som avleverer til sine respektive nasjonalbiblioteker. Det er altså politisk bestemt at Nasjonalbibliotekets oppgave er å (langtids)bevare Norges kulturarv, i alle former og formater.

I tillegg til nasjonale arkiver eksisterer det flere internasjonale arkivløsninger som har som oppgave å både bevare og sikre varig tilgang til elektroniske ressurser. De viktigste og mest utbredte av disse for vitenskapelig materiale er Portico og LOCKSS. Dette er ikke-kommersielt drevne initiativer som på forskjellig måte søker å ikke bare bevare, men også tilgjengeliggjøre tilgangen til internasjonalt vitenskapelig materiale.

Portico har som et eksempel i dag over 700 deltagende biblioteker, 133 deltagende forlag eller utgivere, i overkant av 12 000 e-tidsskrifter og mer enn 18 millioner arkiverte enheter (e-bøker, e-artikler, osv.). Deres modell går ut på å tilby ett sentralt lukket arkiv som deles av alle deltagende institusjoner. Tilgang til materialet i arkivet gis så ved utløsing av en rekke triggerhendelser, som på en eller annen måte gjør at de deltagende institusjonene mister tilgangen til ressursene.

LOCKSS (Lots of Copies Keep Stuff Safe) har valgt en helt annen strategi og bruker en desentralisert modell, hvor alle deltagende institusjoner selv lagrer en kopi av de elektroniske ressursene. Denne modellen er mer lik den fysiske biblioteksmodellen, hvor den lokale lagringen ikke er spesielt sikker i seg selv, men hvor mange kopier på forskjellige fysiske lokasjoner samlet sett utgjør en sikkerhet.

En mer utfyllende beskrivelse av fordeler og ulemper ved disse to og en rekke andre arkiveringsløsninger finnes i rapporten fra prøveprosjektet i Storbritannia rundt en nasjonal implementasjon av LOCKSS.[4]

Et eksempel på hvor alvorlig noen leverandører tar digital bevaring, er Springer Verlag, som i tillegg til pliktavlevering til det tyske nasjonalbiblioteket også leverer til det nederlandske nasjonalbiblioteket, Portico og (C)LOCKSS. Dette illustrerer at digital bevaring ikke bare er høyt på agendaen, men også et viktig salgsargument for leverandører og forlag.

P.t. er det så vidt forfatteren kjenner til, ingen norske medlemmer i noen av disse to lagringsinitiativene. Medlemskap i Portico har på et tidspunkt vært diskutert på nasjonalt nivå (via ABM-utvikling), uten at det ble konkludert med anbefaling om medlemskap eller ikke. Det kan settes et spørsmålstegn ved om dette viser at norske biblioteker ikke har hatt bevaring og lagring av de digitale ressursene høyt nok på agendaen. Svaret er vel heller at Nasjonalbiblioteket har vært bevisst sin rolle og åpent og tydelig har tatt et nasjonalt ansvar for å bevare den norske kulturarven.

Konkurs, oppkjøp og kansellering kan gjøre at vi midlertidig mister tilgang til de elektroniske ressursene.

Selv om de elektroniske ressursene er sikkert lagret og bevart for fremtiden, kan vi likevel oppleve at vi midlertidig mister tilgang av merkantile årsaker. Det kan skyldes konkurs, oppkjøp, kansellering og lignende. Hovedspørsmålet da er om det er en reell risiko for å miste varig tilgang til disse elektroniske ressursene man har kontraktsmessig tilgang til. I Preservation in the age of Google anbefales det at hvert enkelt bibliotek foretar en risikoanalyse for å kartlegge implikasjonene ved tap av tilgang til elektroniske ressurser ved slike hendelser. Videre anbefales det å utføre en kost-nytte-analyse, for å kunne bedømme verdien og relevansen av de ulike arkivløsningene.

De fleste av Universitetsbibliotekets kontrakter med utgivere og leverandører inneholder et punkt om varig tilgang til de elektroniske ressursene. Dette punktet er utarbeidet av Konsortiegruppen i Cristin (ABM-utvikling, 2010):

«Leverandøren bør garantere tilgang til ressursens innhold for den perioden det er betalt for, også etter at avtalen er opphørt dersom ikke annet er klart avtalt, […] Det bør gjøres rede for hvordan tilgang skal finne sted, evt. kostnader og hva som omfattes av tilgangen. All tilgang bør fungere uten annen programvare enn standard nettleser, og leseprogram for standardformater som pdf.»

Universitetsbiblioteket har dermed gjennom avtalene våre kontraktsmessig tilgang til de elektroniske ressursene ved bortfall av tilgang av forskjellige grunner. Dette skjer da via arkivløsninger eller det respektive nasjonalbibliotek.

Stadige utfordringer rundt digital lagring vil gjøre seg gjeldende i overskuelig fremtid.

Som beskrevet over er selve bevaringen av elektroniske bøker og tidsskrifter ivaretatt av nasjonalbiblioteker og diverse arkivløsninger. Det sikrer i teorien at kulturarven ikke går tapt. Likevel er det få som mener at dette er et 100 prosent sikkert system, og stadige utfordringer rundt digital lagring vil gjøre seg gjeldende i overskuelig fremtid. Dette er imidlertid ikke unikt for elektroniske ressurser, det samme gjelder for det trykte. Å lagre trykte ressurser på bibliotekhyllene er heller ikke et 100 prosent sikkert system.

Selv om det er viktig for universitetsbibliotekene å være bevisste på langtidsbevaring av elektroniske ressurser, er det derimot ikke vår rolle å håndtere disse problemene og utfordringene. Det ligger ikke i vårt primære mandat, og vi har heller ikke tilstrekkelig med ressurser eller kompetanse til å forvalte en slik rolle. Vår rolle er som tidligere nevnt å samle og sikre varig tilgang til trykte og elektroniske ressurser for våre studenter og ansatte. Spørsmålet da er: Oppfyller vi i dag vårt mandat? Kan studenter og ansatte ved landets universiteter og høgskoler stole på at biblioteket sikrer dem varig tilgang til de vitenskapelige ressursene? Jeg mener det, og tror de aller fleste elektroniske ressurser er forsvarlig sikret. Imidlertid er dette en løpende vurdering, og det kan være aktuelt for Universitetsbiblioteket i Oslo i nær fremtid å delta i en eller flere arkivløsninger for å ytterlig sikre varig tilgang for våre brukere.

 

 

Referanser:

[1] ENGH, J. (2011): Elektronisk sikring? – Universitetsbibliotekene og elektroniske tidsskrifter og bøker. Nytt Norsk Tidsskrift. Nr. 1, 2011.

[2] TASK FORCE ON ARCHIVING OF DIGITAL INFORMATION. (1996). Preserving Digital Information: Report of the Task Force on Archiving of Digital Information. Washington, D.C., Commission on Preservation and Access.

[3] CONWAY P. (2010). Preservation in the age of Google: Digitization, digital preservation, and dilemmas. Library Quarterly. 80, 61–79.

[4] MORROW, T. (2008). A comparative study of e-journal archiving solutions a JISC funded investigation: final report, May 2008. London, JISC Collections.