– Forskere må dele data

Av Aksel Kjær Vidnes
Publisert 28. april 2016 kl. 15:57

– Hele vårt system er basert på tellekanter, at du skal være den som oppdager og publiserer resultater. For mange forskere er det ikke noe «in it for me» å dele informasjon, sier Cecilie Mauritzen, forskninssjef ved Norsk institutt for vannforskning (NIVE). Hun var blant de mange forskerne som tirsdag deltok på Forskningsrådets konferanse om deling av forskningsdata. Flere innledere kunne vise til inspirerende historier om hvordan deling av forskningsdata gagner forskningen og samfunnet. Samtidig stilte flere i salen spørsmål om hvordan man skal overbevise den enkelte forsker om at data man har jobbet med i årevis plutselig skal gjøres tilgjengelig for alle. Mauritzen peker på at det er skarp konkurranse mellom forskere om midler og posisjoner. Derfor opplever mange forskere at de redde for å gi fra seg sitt konkurransefortrinn: Dataene. – En myte – Jeg skjønner frykten veldig godt. Du har jobbet så mye med å få finansiering til dataene og med å bearbeide dem. Det blir nesten som dine egne babyer, og så skal noen andre bare komme og plukke dem opp og ta all gevinsten? Det er som om du har et firma og har lært opp en kandidat over tre år, og så kommer et annet firma og snapper kandidaten fra deg når de er ferdig utlært, sier Maurtizen. Så hva får egentlig forskere igjen for å dele sine data? – Jeg syns det er et veldig godt spørsmål, svarer Alan Winfield, professor ved University of the West of England, Bristol. Han har gjort seg bemerket som en talsperson for «open science» eller åpen forskning, og innledet konferansen. – Personlig har mitt arbeid tjent enormt på åpen forskning. Det har åpnet opp for nye samarbeid, jeg har blitt invitert inn i nye konsortier, til flere arrangementer og forelesninger, og til å bidra i å utvikle politikk på området, sier Winfield. – Hva sier du til dem som er redde for at datadeling skal gi andre mulighet til raskt å publisere resultater som de selv har brukt år på å jobbe med? – Jeg tror det for det meste er en myte. Selv om du har dataene, kreves det enorme innsatser for å faktisk gjenskape resultatene eller analysere dem. Mange data er vanskelige å analysere. Å gjøre data tilgjengelig betyr ikke at du gir bort hemmelighetene dine eller ditt livsverk. Men det er riktig at vi må være bevisste på hvordan vi gjør det. Alle åpne data må kurateres, de trenger metadata og kontekst. Hvis ikke er de meningsløse tall.

Det er for få forskere for alle de dataene vi har i dag, så vi trenger en endring.

Vil belønne datadeling Nylig publiserte tre forskere ved Universitetet i Oslo et innlegg i New England Journal of Medicine. Mette Kalager, Hans-Olov Adami og Michael Bretthauer ved Medisinsk fakultet uttrykker bekymring for at nye retningslinjer for deling av data skal få konsekvenser for forskere. Flere ledende medisinske vitenskapelige tidsskrift har varslet at de vil kreve at alle forskere som publiserer kliniske studier i tidsskriftene, må dele dataene som forskningen bygger på.  De norske forskerne peker på at det vil kreve at forskerne som deler dataene får noe igjen for det, gjennom en krediteringsordning på linje med medforfatterskap. Direktør i Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg, en av foredragsholderne på konferansen, syns det er viktig å diskutere ulike løsninger på krav om datadeling. – Jeg er enig i at det er et hensyn som er viktig å ivareta. Jeg har ikke fasitsvaret på hvordan, men kanskje må vi se på hvordan man honoreres for å gjøre omfattende datainnsamling over mange år, som gjennom medforfatterskap. Spørsmålet de reiser er godt, men det betyr ikke at vi ikke skal gå inn for deling av data, det betyr bare at vi må tenke igjennom hvordan vi gjør det på en god måte, sier Stoltenberg til Forskerforum. Hun er overbevist om at det er bra også for den enkelte forsker å dele data. – Men vi må ha god regulering av datadeling. Det er veldig lett å forstå hvorfor forskere føler seg truet av det. Det har jeg gjort selv også, fordi jeg har brukt mange år av mitt liv på å samle inn data. Men jeg har også sett hvor bra det er for forskningen og forskere når data deles. Åpne data brukes mer Stoltenberg nevner eksemplet med norske helseregistre som har tatt årevis å bygge opp, som Kreftregistret og Medisinsk fødselsregister. De som hadde jobbet med å bygge opp registrene opplevde sterkt eierskap til dataene. I 2002 kom Helseregisterloven som påla alle helseregistrene å dele dataene. – Mange av de som arbeidet og ga veldig mye for å få disse registrene opp og stå, følte at det var en trussel mot dem at dataene skulle utleveres. Mange tenkte at «her har jeg brukt tiår av mitt liv til å samle disse dataene og så skal alle ha lik rett til dem som meg.» Men i virkeligheten har dette ført til at disse registerdataene brukes mye mer enn tidligere. Forskerne som kjenner dataene godt er med på mange flere publikasjoner – både fordi de selv publiserer mer på grunn av konkurransen, men også fordi andre vet at de kjenner disse dataene og inviterer dem med i samarbeid. Summen er at man har fått mye igjen for det også som enkeltforsker og at ingen føler seg truet av det i dag, sier Stoltenberg. Slike historier om forskere som lykkes på grunn av datadeling tror Cecilie Mauritzen ved NIVE er viktig for å få flere til å åpne opp. Hun mener samtidig det er mer nødvendig enn tidligere. – Vi har ikke tid til å ha dataene i skuffene. Det er for få forskere for alle de dataene vi har i dag, så vi trenger en endring. Men vi trenger kanskje også noen gode historier om forskere som får mer tilbake for de dataene de deler, sier Maurtizen. Camilla Stoltenberg mener datadeling er så viktig at hun kan tenke seg en nasjonal dataplan, etter inspirasjon fra Nasjonal transportplan. – Det er enormt viktig med datadeling. Det er helt avgjørende for at forskningen skal bli bedre, mer sannferdig, mer åpen, at vi skal ta den i bruk. Jeg ser på data og datadeling som veibygging. Det må til for at forskningen skal blomstre og utvikle seg videre.