Forskernes klimaansvar
LUKK

Forskernes klimaansvar

Av Heidi Rapp Nilsen, postdoktor og Sigurd Hverven, ph.d.-stipendiat, begge ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU

Publisert 14. mai 2019 kl. 13:30

Forskere har et selvstendig klimaansvar. Forskning på klima kan ikke løsrives fra etikk og politikk, ifølge kronikkforfatterne.

Å bidra til å begrense global oppvarming til et levelig nivå for våre barn og framtidige generasjoner er noe mange forskere befatter seg med. Formuleringer i kapitlet «Forskningsetikk» i boka Vitenskap, etikk og politikk av vår kollega Lars Johan Materstvedt, og kommentarer i den påfølgende anmeldelsen i Forskerforum kan leses som om vitenskapelig forskning på klima kun sier noe om rene fakta, mens normative vurderinger gjøres av politikere. Vi mener den meget kortfattede fremstillingen av dette tema i boka, og dermed også i anmeldelsen i Forskerforum, er for smal og utelukker viktige aspekt i denne debatten.

Fra er til bør

Gjennom å definere og begrunne forskningsspørsmål, og til en viss grad også gjennom å velge fag, så har vi allerede gjort et verdivalg. En som forsker på betydningen av å bevare økosystemer i havet vil sannsynligvis gi helt andre innspill til havforvaltningen enn en som forsker på hvordan man kan utvinne mineraler på havbunnen. Forskning foregår ikke i et verdimessig vakuum.

Det vi ønsker å argumentere for er at forskere må være eksplisitte om hvilke verdimessige avveininger og valg som er gjort både i forskningsspørsmål, metodologi, datautvalg osv., og i eventuelle anbefalinger til politikere – som vi ofte blir spurt om. Det å begrunne slike valg står omtalt slik i de Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi: «Det stilles høye krav til forskerens begrunnelse for valg av spørsmålsstillinger, metoder og analytiske perspektiver, og også til kvaliteten på den dokumentasjonen som skal underbygge slutninger og konklusjoner, slik at forutinntatte oppfatninger og ubevisste vurderinger i minst mulig grad preger forskningen.» (NESH 2016, A, kap. 3)

Økonomien trenger godt klima

I boken drøfter Materstvedt inngående det kjente problemet med å slutte fra er til bør. Ett av en rekke eksempler er følgende:

«Hvis det er konsensus blant klimaforskere om at bruken av fossilt brennstoff fører til global oppvarming, følger det ikke derav at vi bør slutte med slik bruk. Det ville for eksempel lamme all flytrafikk, noe et moderne samfunn ikke vil kunne leve med. Så her må politikere veie vitenskapelige funn opp mot hensynet til et velfungerende samfunn.»(Materstvedt 2018, s. 159)

Her kan det høres ut som flytrafikk er viktigere for et velfungerende samfunn, enn å begrense global oppvarming. Det er imidlertid slik at klimaet, slik det har vært i de siste omlag 11 000 år, også er en forutsetning for et velfungerende samfunn. Klimaet har vært av fundamental betydning for oppbygningen av vårt samfunn, og fortsetter å sette premisser for mennesker på jorda på en helt annen måte enn flytrafikk. Med dagens politikk styrer vi mot 3–4 graders oppvarming. Dersom denne oppvarmingen blir virkelighet, vil det kreve at store ressurser settes inn på å legge om matproduksjon, bistå kontrollerte folkeforflytninger og mer ukontrollerte flyktningestrømmer, bygge andre typer boliger på tryggere steder, og å bygge transportårer som er mindre utsatt for jord- og snøskred. Når det gjelder eksemplet med flytrafikk, så vil flere og sterkere stormer gjøre også flytrafikken mer sårbar – slik kan man si at et rimelig stabilt klima også er en premiss for flytrafikken.

Jo lengre vi venter med omstillingen, jo dyrere blir det. Dette kan for eksempel vises gjennom økonomisk forskning, ved å legge nytteetikk til grunn.

I eksemplet i boka til Materstvedt er det nok forutsatt å sette alle fly på bakken i dag. For alle praktiske formål så er ikke det et reelt alternativ. Det som diskuteres er hvor raskt vi kan fase ut vår fossile avhengighet, inkludert til bruk i flytrafikk.

Etisk dom

I anmeldelsen av boka i Forskerforum skriver Kjetil Vikene: «En som forsker på klimaendringer, kan ikke uten videre felle en etisk dom over politikerne som fortsetter oljeutvinningen, til det er vitenskapens og politikkens ‘gyldige bruksområder’ for forskjellige.»

Vi er enig med Vikene at en klimaforsker «ikke uten videre» kan felle en etisk dom. Men forskere kan, slik vi har vist ovenfor, bruke nytteetikk til vitenskapelig å vise at fordelene for verdens befolkning ved å begrense global oppvarming er større enn fordelene ved å fortsette oljeutvinning.

Olje viktigere enn klima?

Alternativt kan man i forskning fokusere på et lite mindretall mennesker som fortsatt vil ha større nytte av oljeutvinning, enn å begrense global oppvarming. Dette kan forståes ut ifra etisk egoisme, eventuelt nytteetikk der vi kun tar med de som har råd til å betale høyere pris på mat, bolig, forsikring, transport og så videre. En slik begrunnelse forutsetter også at dette mindretallet av mennesker ikke opplever at deres nytte av oljeindustrien oppveies ved at dyrearter dør ut og av mennesker på flukt.

Miljøetikk

I fagfeltet miljøetikk finnes også en rekke ulike etiske begrunnelser for hvorfor planter, dyr, arter eller økosystemer bør behandles med moralsk respekt av oss mennesker. Noen argumenterer for at dyr, eller til og med alle organismer, har visse interesser som vi bør respektere. Andre argumenterer for at stabiliteten og integriteten til økosystemene på jorda har egenverdi, utover den nytteverdien de har for oss. Hvis man godtar en eller flere av argumentene i denne litteraturen for at ikke-menneskelig natur har en form for egenverdi, så kan det tenkes at forskere, også på det grunnlaget, kan felle «etiske dommer» over for eksempel fortsatt oljeutvinning. En slik argumentasjon kan også gjerne kombineres med hensyn til mennesker.

Materstvedt drøfter grundig dyrs moralske status i boka, herunder spørsmålet om dyrs egenverdi. Den øvrige naturens egenverdi er et tema vi mener med fordel også kunne vært tatt med i forbindelse med fossilt brennstoff og klimaendringene. Når det er sagt, er ikke klimaforskning som sådan sentralt i Materstvedts bok.

Forskningsetikk

Vi vil avrunde med henvisning til Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (NENT 2016) som sier at forskningen skal være i overensstemmelse med bærekraftig utvikling (§ 2), den har et ansvar for å bidra til større global rettferdighet (§ 3) og forskeren skal bestrebe seg på å bidra til å følge føre var-prinsippet (§ 9). Forskningsetiske retningslinjer er selvsagt normative, ikke deskriptive, og illustrerer vårt poeng at å skille mellom er og bør kan være en vanskelig øvelse.

Noe forøvrig Materstvedt tematiserer i kapitlet «Kan vitenskapen svare på hva som er moralsk riktig?» Her viser han at det som noen ganger oppfattes som er/bør-slutninger, egentlig er slutninger som går fra «bør» til «bør».

Vi ønsker med denne kronikken å vise hvordan kunnskap om etikk er relevant også for vår tids største utfordring for menneskeheten, som ikke er å opprettholde oljeutvinning eller flytrafikken, men å minimere skaden på selve grunnlaget for velfungerende samfunn.

Materstvedt er eneforfatter av ei bok med en imponerende bredde av aktuelle eksempler for vitenskap og politikk. Vår kronikk omhandler primært kun det som omtales på 1,5 sider av ei bok på totalt 200 sider, samt anmeldelsen av den samme boka i Forskerforum. Men temaet på disse par sidene i boka er så viktig, og er et felt vi også jobber med til daglig, at vi ønsket å korrigere det vi mener ble en vel knapp og unyansert fremstilling.

Vi takker for interessante muntlige diskusjoner med Materstvedt om de aspektene vi tar for oss her. Materstvedt er på sin side glad for å ha fått muligheten til å oppklare enkelte tema i boken. Han understreker også viktigheten av perspektivene vi har løftet fram her og at disse utvilsomt hører med i den bokstavelig talt livsviktige miljødebatten.

  • Les også: