Av Kjetil Vikene
Publisert 16. mai 2019 kl. 12:29
Denne mursteinen av en bok – som er et resultat av en utlysning fra Norges forskningsråd i 2013 – gjør et forsøk på å gi en samlet oversikt over forskningsrådenes historier fra 1946 til 2016.
I bokens første deler byr de enkelte kapitlene ofte på «sektorspesifikke» fortellinger om industri, landbruk, fiske, miljø, kjønn og samfunnsforskning, noe som gjør at boken også kan leses som en samling faghistorier. Jeg syns også det er viktig å nevne at kvinnenes stilling tas opp underveis, både når det gjelder deres rolle som forskere og som forskningsobjekt, fra «husmor» til «statsfeminisme».
Boken må dermed dekke enormt mye materiale, og for å gjøre fremstillingen noenlunde koherent redegjøres det innledningsvis for tre nivåer som gjør det lettere å ha en oversikt. Det første nivået er kunnskapssamfunnets, der de norske forskningsrådene forstås i lys av den internasjonale samfunnsutviklingen. I skyggen av den ødeleggende krigen lå vissheten om at de europeiske og amerikanske krigsdrevne industriene medførte og baserte seg på forskningsmessige kvantesprang. Herfra trekker boken linjene fra etterkrigsårenes industrirettede forskning til et stadig økende fokus på kunnskapsproduksjon i stadig flere samfunnssektorer. Det andre nivået er systemnivået, forholdet mellom de politiske og utførende aktørene og kampen dem imellom, der forskningsrådenes forhandlingsposisjon handler om å utvikle strategier for på den ene siden å implementere politiske føringer og samtidig imøtekomme forskningens egne behov. Det tredje nivået er det organisatoriske, som omhandler mer råds-interne tematikker, med fokus på «institusjonelle logikker», i korte trekk hvorfor og hvordan rådene har fungert som de har. Spesielt dette siste nivået er avgjørende i bokens siste del, som byr på en grundig og nærmest sosiologisk analyse av de normer, verdier og føringer som ligger til grunn for Norges forskningsråd nåtidige aktivitet.
Selv om de ulike kapitlene sjelden eksplisitt forteller leseren hvilket nivå som skildres, er inndelingen likevel nyttig, først og fremst når vi får innblikk i fortettede og avgjørende øyeblikk i forskningsrådenes historie der alle de tre nivåene kommer i spill samtidig. Det er mange slike øyeblikk i boken, der personintriger, økonomiske føringer, politiske diskusjoner om forholdet mellom anvendt og grunnforskning, og ikke minst sprikende syn på hva grunnleggende spørsmål om hva vitenskap egentlig er. For den jevne akademiker som har sitt virke i dag, er det kanskje mest skjellsettende øyeblikket opprettelsen av Norges forskningsråd i 1993, i kjølvannet av et «bunnpunkt i etterkrigstidens økonomiske historie». Eksisterende sektorbaserte – og ganske mektige – forskningsråd skulle nå samles under en felles paraply. Motstridende interesser, kamp om innflytelse og forsvar av posisjoner skulle skje samtidig som forskningsbudsjettene ble kraftig redusert. Uten å røpe for mye: Noen deler av boken kan leses som fortettede og spennende kammerspill, der storpolitikk og personlige egoer smeller sammen.
Dette er virkelig en rik kilde for den som vil forstå utviklingen av det norske samfunnet sett gjennom forskningspolitiske briller. Historien er, som også boken avslutningsvis oppsummerer det, paradoksal. På den ene siden er det en historie som starter med fremoverlente forskere på jakt etter ressurser, til en påfølgende erkjennelse av at når anvendte forskningsresultater former samfunnet, blir forskningen også noe som krever politisk styring på alle viktige samfunnsområder og et stadig voksende forskningsråd bestående av teknokrater. På den annen side er det historien om ukoordinerte forskningsinnsatser som har dratt nytte av strammere politiske strukturer, med langsiktige gevinster i form av konkurransefordeler og en norsk forskning som i dag ligger helt i verdenstoppen i mange sammenhenger.
