DEBATT

Forskningens geografi

Av Morten Ørbech, Agnes Landstad og Roar Tobro

Publisert 14. mai 2012

- Det er en myte at forskningsmidlene spres jevnt utover. 90 prosent av forskningsmidlene går til storbyområdene.

forskningens-geografi


Morten Ørbech, direktør i Østlandsforsking

forskningens-geografi


Agnes Landstad, direktør i Vestlandsforsking

forskningens-geografi


Roar Tobro, direktør i Møreforsking

Fakta

Lars Laird Iversen
Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling
Universitetsforlaget, 2014
174 sider
Veil. pris 259,-

 

Topp og bredde: Nok en gang har forskere fra universitetsmiljøene bekymret seg over at vi i Norge sprer forskningsmidlene for mye utover landet og driver kamuflert distriktspolitikk gjennom forskning. Senest hevdet professor Dag O. Hessen dette i en artikkel i Forskerforum nr. 2/2012 og i påfølgende intervju med Klassekampen 8. februar 2012.

Det er sjelden man opplever en debatt basert på et mer feilaktig grunnlag. Det er nemlig en myte at forskningsmidlene spres jevnt utover, i hvert fall hvis det her menes geografisk spredning. Få samfunnsområder har en så sentralisert fordeling av statlige finansieringsordninger som forskning, og utviklingen går snarere i retning av økt sentralisering enn økt spredning.

FoU-statistikken viser at institusjoner i Oslo-området (inkludert Ås) Bergen, Trondheim og Tromsø står for hele 89 prosent av forskningsutgiftene i universitets- og høgskolesektoren. Ser vi på finansieringen, gikk mer enn 93 prosent av alle tilsagnene fra Norges Forskningsråd i 2010 til universiteter og høgskoler i de samme områdene. Bildet er det samme i instituttsektoren. Her havnet 92 prosent av alle tilsagnene hos institutter i Oslo-området, Bergen, Trondheim eller Tromsø.

Også basisfinansieringen fra Forskningsrådet har en tilsvarende geografisk profil (jf. Aftenposten 3. august 2010). Basisfinansieringen til instituttene skal sikre langsiktig kompetanseoppbygging gjennom doktorgradsutdanning, vitenskapelig publisering og internasjonalisering. Ut fra historiske forhold har de Oslo-baserte instituttene gjennomgående høyest basisbevilgning, med de konsekvensene dette har for konkurransevilkårene instituttene i mellom.

Også fremover peker utviklingen i retning av en forsterket sentralisering. Vi vil her særlig peke på Forskningsrådets senterordninger, Forskningsrådets «nye» programprofil og utviklingen i basisbevilgningen.

Den sterke sentraliseringen av forskningen bør skape bekymring.

Forskningsrådets senterordninger (SFI, SFF, FME) gir langsiktig finansiering for å bygge opp ny kompetanse og forskningskapasitet, bl.a. gjennom doktorgradsutdanning. Dette vil styrke disse miljøene i den fremtidige konkurransen om ordinære forskningsmidler. Hvor finner vi så vertsinstitusjonene for disse sentrene? Av 21 Sentre for fremragende forskning (SFF) finner vi 2 i Tromsø, 3 i Bergen, 4 i Trondheim og resten i Oslo-området. Av 11 Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) finner vi 2 i Bergen, 4 i Oslo-området og 5 i Trondheim. Av 21 Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) finner vi 2 i Tromsø, 4 i Bergen, 7 i Trondheim og 7 i Oslo pluss ett i Stavanger. Av totalt 53 slike sentre er altså kun ett basert i en vertsinstitusjon utenfor Oslo/Ås, Bergen, Trondheim og Tromsø. Riktignok kreves det i enkelte av programmene brukermedvirkning, noe som innebærer at enkelte av sentrene har knyttet til seg samarbeidspartnere, både forskningsmiljøer og sluttbrukermiljøer, som er lokalisert utenfor universitetsbyene.

De forskningsmiljøene som ikke er innenfor senterstrukturene, faller i økende grad utenfor i konkurransen også om frie forskningsmidler og store programmer. Miljøene som er innenfor i disse sentrene, foretrekker å samarbeide med hverandre.

Når det gjelder basisbevilgningen, er det de siste åra innført en resultatbasert komponent som de anvendte og brukernære forskningsinstituttene i utgangspunkt scorer høyt på. Denne effekten blir imidlertid nullet ut ved at Stortinget har gitt nye randsoneinstitutter ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim rett til basisbevilgning fra samme pott. Vi ønsker de nye instituttene velkommen inn i fellesskapet, men rammen for basisbevilgning må økes tilsvarende etter hvert som de fases inn i ordningen, slik at de ikke spiser av ordningen på bekostning av etablerte miljø.

Så vil noen hevde at det ikke er sterke nok fagmiljø utenfor de gamle universitetsbyene, verken når vi ser på størrelse eller kvalitet. Men det er nettopp fordelingen av basisbevilgning og midler til å bygge ny kompetanse som bestemmer hvilke miljø som gis muligheter til å utvikle seg. Vi er selvfølgelig også innforståtte med at mange forskningsfelt har store krav til infrastruktur, laboratoriekapasitet og lignende og dermed preges av stordriftsfordeler som tilsier konsentrasjon. Innenfor samfunnsvitenskapelig forskning kan vi imidlertid ikke se at et fagmiljø på fem–seks forskere i for eksempel Stavanger, Kristiansand, Lillehammer, Sogndal, Ålesund eller Alta, med sterke koplinger til andre forskermiljø i inn- og utland, skal ha mindre kvalitet og robusthet enn et fagmiljø bestående av et par professorer og noen stipendiater på et universitet. Det er en utbredt misforståelse at det er likhetstegn mellom institusjonsstørrelse og de enkelte fagmiljøenes størrelse og styrke.

Og så var det dette med relevans. Hvorfor driver egentlig et lite land som Norge med forskning i det hele tatt? Hvis vi kun prioriterer ut fra kvalitet, originalitet og størrelse, kunne vi like godt sende alle våre forskningsmidler til de største og beste forskningsmiljøene rundt om i verden? Vi vil anta at begrunnelsen for å investere i Norge er at mye av forskningen, spesielt den anvendte, må kunne settes inn i den sammenheng den skal anvendes i, det være seg klimatisk, naturmessig, økonomisk, næringsmessig eller samfunnsmessig. Og godtar man at det finnes slike argumenter for å drive forskning i Norge, vil mange av argumentene også tilsi at mye av den anvendte forskningen bør skje tett på brukerne i næringsliv og offentlig forvaltning rundt om i Norge.

Den sterke sentraliseringen av forskningen bør bekymre alle som er opptatt av avkastningen av norsk forskning og bidraget fra forskning til innovasjon i næringsliv og offentlig sektor. Det er vanskelig å samle bred oppslutning for økte investeringer i forskning når kun seks–åtte prosent av forskningsmidlene går dit 70 prosent av landets næringsvirksomhet og offentlige tjenesteproduksjon foregår, og der tre av fire nordmenn er bosatt. Nærhet til brukerne av forskningsresultatene har stor betydning for å identifisere tema og problemstillinger for framtidig forskning, og for at forskningsbasert kunnskap og resultater blir tatt i bruk. Nærhet er også viktig for å mobilisere nye bedrifter og flere offentlige tjenesteleverandører til å investere i forskning.

Norge har hatt stor suksess med å kombinere utnyttelsen av våre naturressurser med investeringer i kunnskap, både gjennom utdanning og forskning. Den økende avstanden mellom hvor forskingen foregår og tyngdepunktet for verdiskapingen, undergraver den politiske støtten og legitimiteten som forskning har i samfunnet for øvrig.

Regjeringen har varslet en ny stortingsmelding om forskningspolitikken våren 2013. Vi mener denne meldingen bør fokusere på hvordan vi sikrer en størst mulig avkastning av våre forskningsmidler i form av innovasjon i næringsliv og offentlig sektor i hele landet. Vi mener meldingen må vurdere om sentraliseringen av forskningsressursene har gitt de resultater man har ønsket, og om dette gir en avkastning av investeringene i FOU som hele landet kan få nytte av.