Forskningsrådet: «Ingen forskere skal måtte sitte igjen med følelsen at tilfeldighetene rår etter å ha søkt om midler hos oss»

Forskningsrådet: «Ingen forskere skal måtte sitte igjen med følelsen at tilfeldighetene rår etter å ha søkt om midler hos oss»

Av Mari Sundli Tveit, administrerende direktør i Forskningsrådet

Publisert 12. august 2021

Bjørn P. Kaltenborns kritikk av Forskningsrådet er verdifulle til videreutviklingen av forskningssystemet, mener Mari Sundli Tveit.

I en kronikk først publisert i Forskersonen.no 6. august beskriver seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) Bjørn P. Kaltenborn sitt forhold til Forskningsrådet gjennom en lang forskerkarriere. Kaltenborn beskriver dette som et «tidvis lykkelig fornuftsekteskap», men mener at det nå skranter av flere grunner.

Kaltenborn skriver blant annet at å søke Forskningsrådet har utviklet seg til en «blanding av gjettelek og bingo». La meg bare si med en gang: Ingen forskere skal måtte sitte igjen med følelsen at tilfeldighetene rår etter å ha søkt om midler hos oss. Mediedebatten i vinter, som Kaltenborn viser til, gir dessverre grunn til å tro at påstanden likevel vil resonnere godt hos flere forskerkollegaer. Det er en utfordring vi er klar over, men som vi også er i god gang med å gjøre noe med.

Annonse

En viktig utfordring, som Kaltenborn viser til, er forholdet mellom antall søknader og tilgjengelige midler. Med lang fartstid som forsker og god kjennskap til Forskningsrådet, ser han konsekvensene av den økte søknadsmengden: Lav innvilgelse betyr i praksis at forskjellen mellom en innvilget søknad og de nærmeste konkurrentene blir liten.

Mer enn 30 prosent av årets søknader om forskerprosjekt fikk toppkarakterene 6 (Excellent) eller 7 (Exceptional). Bare 7-14 prosent, avhengig av hvilken del av utlysningen søknaden rettet seg mot, ble innvilget. Da er det åpenbart at nyansene, og ulike eksperters oppfattelse av disse, får stor betydning for utfallet. Det er også forståelig at det kan fortone seg som «rulett», selv om ekspertene har lagt ned betydelig innsats i sine vurderinger.

Et avslag kan være alvorlig nok for den det gjelder, ikke minst for yngre forskere, som Kaltenborn poengterer. Men når vi på denne måten tvinges til å avslå fullt støtteverdige søknader, peker det også på en bredere problemstilling: Bevilgningene til norsk forskning står ikke i forhold samfunnsoppdraget. Forskningen spiller en nøkkelrolle i nær sagt alle de store samfunnsutfordringene vi står over for i dag, men sektoren er ikke tilstrekkelig finansiert til å bygge kapasiteten, kompetansen og kvaliteten som trengs for å løse dem. Forskningsrådet spiller en viktig i rolle i utviklingen av både grunnleggende og anvendt forskning, men effekten av innsatsen vår avhenger av en ambisiøs og langsiktig opptrappingsplan for norsk forskning.

I mellomtiden må vi samarbeide godt i sektoren om å gjøre det beste ut av de eksisterende rammebetingelsene. Som nevnt innledningsvis er vi i Forskningsrådet i god gang med å følge opp mediedebatten i vinter og de mange og gode innspillene vi fikk fra forskere og ledere i sektoren under rundebordskonferansen om forskningsfinansiering i mars.

I første omgang jobber vi innenfor hovedtrekkene av søknadsprosessen slik den er i dag. Blant annet er vi opptatt av å sikre god behandling av tverrfaglige søknader, mer konsistent karakterbruk på tvers av paneler, økt transparens og bedre tilbakemeldinger til søkerne. Innenfor en lengre tidshorisont ser vi på de mer grunnleggende elementene i hvordan Forskningsrådet best kan løse sitt samfunnsoppdrag. I dette arbeidet har vi jevnlig dialog med rektorer og dekaner ved UH-institusjonene og ledere ved forskningsinstituttene, og dessuten med Universitets- og høgskolerådet (UHR), Akademiet for yngre forskere og Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA).@

Les også: