Av professor Rolf Mjelde
Publisert 13. september 2011 kl. 11:32
«Norge etter oljen»: Den delen av Norge som gjennom sin profesjon forholder seg til petroleum, kan grovt sett inndeles i to grupper: de som leter etter og produserer petroleum (oljeselskaper, ulike former for kontraktor- og leverandørindustri, forskningsmiljøer), og de som skal utarbeide rammebetingelser for virksomheten, herunder skattepolitikk, krav til sikkerhet og miljø, etc. (offentlig forvaltning: forskningsråd, politikere, byråkrati). I min cirka tjue år lange karriere innen petroleumsrettet forskning har jeg hele tiden hatt inntrykk av at den første gruppen arbeider målbevisst og profesjonelt, mens den andre gruppen i stor grad opptrer bakstreversk og destruktivt. Det siste kommer til utrykk i stadig gjentatte ytringer rundt «Norge etter oljen». De siste tjue årene har dette blitt proklamert nær sagt daglig av enten statsråder, universitetsrektorer eller ledere av ulike byråkratiske institusjoner. Alle fagfolk i Norge er enige om at det er særdeles viktig at Norge fortsatt satser tungt på petroleum. Olje og gass er vår viktigste inntektskilde og vil være det også i de neste femti årene, dersom den offentlige forvaltningen gjør sin del av jobben. Disse problemstillingene er oppsummert på en utmerket måte i Åm-rapporten.
Arbeidet med å finne og produsere olje og gass blir stadig mer utfordrende, og derfor kreves økt innsats innen utdanning og forskning. Utsagn om «Norge etter oljen» virker demotiverende på ungdom – det er særdeles viktig at unge oppmuntres til å utdanne seg innen denne sektoren, som finansierer eldreomsorg, barnehager, trygd til alle småbarnsforeldre, etc. Fortsatt tung satsing på olje og gass er viktig også rent klimamessig, da vi vet at bortfall av norsk olje/gass vil bli kompensert internasjonalt med økt forbruk av kull, som er langt verre i så måte. Forskning på alternative energikilder er viktig, og i Norge er det oljeindustrien som i dag tar de viktigste grepene, både innen vindkraft til havs og boringer etter termisk energi på land. Dette er helt naturlige overføringer av teknisk krevende løsninger utviklet i forbindelse med petroleumsnæringen til nærliggende fagområder.
Hvor vil vi så være om femti år? Norge vil da leve av energinæringen (petroleum og naturlig videreutvikling fra denne), marin bio, det maritime generelt samt bergverksindustri (herunder mineraler). Det er foruroligende at forvaltningen skjøtter den førstnevnte delen av dette så dårlig, blant annet gjennom å kutte i Forskningsrådets bevilgninger innen programmer som Petromaks. Har man bestemt seg for å bruke det meste av forskningsmidlene til bestemte programmer (noe som selvsagt er et alvorlig feilgrep i seg selv), så må man satse på det som er viktig, for eksempel Petromaks. Hvorfor gjør forvaltningen disse feilene? Jeg tror at problemet ligger i at byråkratiet i Norge har vokst seg så stort at folk som arbeider der, har mer enn nok med forvaltningen som system. De er i bunn og grunn kun interessert i sin egen karrierestige innenfor dette systemet, og ikke bærekraftig verdiskapning for Norge og resten av verden. Og i dette spillet opptrer mantraet «Norge etter oljen» som en nødvendig forutsetning for å kunne henge med, mens reell kunnskap om samfunnet blir uinteressant.
Dette innlegget kunne vært sendt til hvilken som helst redaksjon i Norge, men jeg velger å sende det til Forskerforum på grunn av Forskerforbundets opprop på Facebook om fremtiden etter oljen. Første gang jeg leste om dette, trodde jeg det var en spøk, men når dette gjentas og gjentas, senest av generalsekretæren like før sommeren, skjønner jeg at det menes alvor. Sammen med fadesen om Amnesty International, som har vært tilstrekkelig kommentert i Forskerforum, viser dette at Forskerforbundets ledelse bruker tiden til å utforme politiske veivalg som ikke er forankret i medlemsmassen. Er det rart vi har dårlig lønn?
