Av Ida Jahr
Publisert 24. september 2024 kl. 16:07
Denne boken omhandler arbeidskonfliktene på slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet og et sett med lover som Stortinget vedtok som gjorde det straffbart å hindre streikebrytere i å jobbe og å publisere navnene deres. Dette stred såpass mot folkets rettsfølelse at lovene døde en stille død ikke mange år senere. Graver vil gjerne bruke disse og farfarens historie som lovbryter til å utforske konseptet «sivil ulydighet».
Bokens organisering er et problem. Til tider virker den bygget opp som en spiral som kommer tilbake til det samme igjen og igjen og utvider litt mer for hver gang. Dette fungerer til en viss grad der det er snakk om temaer, som da stegvis blir utviklet for hver gang vi møter dem, men ikke når det gjelder sitater. Et sitat om at domstolene utsatte tukthuslovene for «mild tortur» og «omdiktet innholdet», dukker først opp uten tilhørende navn på side 117, deretter med navn, men uten kontekst på side 155, og til slutt det fulle sitatet på side 184. Graver nevner at Rudolf Nilsen dediserte diktet «Lovedderkoppen» til sorenskriver Jørgen Grøner, på side 142, men presentasjonen av hvem Grøner var, og hele Rudolf Nilsen-diktet kommer ikke før på side 175. Det leservennlige ville være å gjøre det omvendt. Man kan lure på om noen har stokket om på bokens deler og ikke gått tilbake og sjekket ordentlig.
Funker det når en jurist prøver å skrive arbeiderhistorie? Tja, til en viss grad. Historikerne har en fordel. Arbeidet deres, i bokform, henvender seg naturlig til et større publikum enn fagfeller. De er dermed vant til å skrive så leseren forstår dem. Historie som fagdisiplin har alltid vært minst halvparten (lokal, nasjonal, transnasjonal) samfunnsbygging. Jussen har et annet forhold til skrift, på tross av at både lovene og tolkningen av disse bokstavelig talt er samfunnsbyggende. Her er det presisjon som gjelder.
Dreyer, 2024
248 sider
Veil. pris: kr 399
Innen leseforskningen sier man at en teksts vanskelighetsgrad oppstår mellom tekst og leser. Tekstens kompleksitet er et tekstanliggende, mens vanskeligheten er et samspill mellom teksten og leserens bakgrunnskunnskaper. Det kan godt være at jeg som leser både kan og burde slå opp begreper jeg støter på som jeg ikke har noe forhold til fra før – voldgiftsloven, førstevoterende, føderåd, forføyninger, utskytningsretten, kryptonaturrett – men jeg forventer i det minste at forfatteren forklarer hvorfor tukthuslovene (som også blir brukt i entall i enkelte kilder, som tukthusloven) kalles akkurat dette. Man må gjette seg til hva Trygve Lie-sitatet «dette er en ren og pur tukthusparagraf» skal bety. I en bok som heter Tukthuslovene, synes jeg det er litt dårlig gjort.
Sammen med en del innforståtte, men presise, formuleringer (stortingsmenn fremsetter interpellasjoner heller enn å stille spørsmål, høyesterettsavgjørelser er «åpenbart riktige») sitter denne leseren igjen med inntrykket at denne boken ikke er skrevet for meg. Noe som er synd, for jeg er genuint interessert, og bokens siste del, der Graver løfter blikket og utdyper det rettsfilosofiske grunnlaget for sivil ulydighet og snakker om Høyesterett som politisk organ og om hvorfor det ikke ble autoritært styre i Norge, er genuint god. Men jeg er usikker på om noen som ikke er fagfelle av Graver, kommer til å komme dit.
