Publisert 31. oktober 2012 kl. 07:30
Rektor Jarle Aarbakke mener sammenslåingen av institusjonene i nord vil styrke hele regionen.
– Det er vanskelig å se hva fordelene er for Universitetet i Tromsø, mener styremedlem Maiken Bjørkan. Foto: UiT
– Alt som skjer nå er et rop om menneskelig kompetanse, sier rektor ved Universitetet i Tromsø (UiT) Jarle Aarbakke. Han ser på fusjonsforlaget mellom sin institusjon og Høgskolen i Finnmark som en sentral brikke i den norske nordområdesatsingen. UiT har allerede vedtatt å gå inn for fusjon, mens høyskolestyret skal vurdere spørsmålet i dag, onsdag 31. oktober. Aarbakke mener høyskolen bør konkludere med ja til fusjon, av hensyn til landsdelen.
– Veldig mye næringsaktivitet flytter nå nordover- og det skjer lynende fort. Det er ikke bare innen olje og gass. Det skjer også mye innen transport, med nye sjøruter, og det er økt oppmerksomhet rundt malm og mineraler. Samtidig har Norge, og ikke minst Nord-Norge, blitt viktig globalt med det sirkumpolare samarbeidet innenfor Arktisk råd.
Felles ansvar
Det er her en styrket utdanningsinstitusjon kommer inn, ifølge Aarbakke. Mens skeptikere mener Finnmark risikerer å miste sin største utdanningsinstitusjon for at UiT skal oppnå mer makt i regionen, mener Aarbakke at det handler om et felles ansvar for å sikre kompetanse i landsdelen.
– Kunnskap og tilstedeværelse er stikkord. Som eksempel – hvis du vil ha hundre leger i Nord-Norge, må du utdanne 1100 i Oslo og Bergen, men bare 130 i Tromsø. Av de som utdannes i sør, siger bare 100 nordover, mens av de 130 i Tromsø, siger 30 sørover. Spisskompetanse og tilstedeværelse er nøkkelen. Nå skjer veldig mye aktivitet i Finnmark, så fusjonsprosessen er å ta et felles ansvar for utviklingen i nordområdene. I klartekst betyr det at vi må møte kunnskapsbehovene i nord ved å ha Norges beste lærere, ingeniører, sykepleiere, landskapsarkitekter og så videre.
«Ny-kolonialsiering»
Fusjonsprosessen som kan avgjøres av høyskolens vedtak onsdag, har møtt motforestillinger både ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Finnmark. Professor i samfunnsplanlegging ved UiT, Nils Aarsæther, har tidligere uttalt at fusjonsplanen er en form for «ny-kolonialisering».
– Det er en maktutøving der de som det blir utøvd makt over, får en oppfatning av at det som skjer, er til deres eget beste, sa Aarsæther til Forskerforum tidligere i høst.
Også ansattrepresentant i styret ved Høgskolen i Finnmark Merete Giertsen har uttalt seg skeptisk. Hun målbærer et syn om at høyere utdanning på sikt vil bli skadelidende, som også har vært støttet av Norsk Sykepleierforbund i Finnmark..
– Her er det ikke snakk om fusjon, men om en overdragelse av høyskolen til UiT. Høyskolen som institusjon blir lagt ned, mener Giertsen.
Finnmarks eneste mulighet
Til det svarer Aarbakke at det er en avveiing mellom autonomi og styrking. Han mener UiT er Finnmarks eneste håp om å få et universitet innen overskuelig fremtid.
– Jeg forstår den, men alternativet ved å forbli en autonom høyskole må vurderes opp mot fordelene ved å bli en større institusjon. For det første er det ikke realistisk at Finnmark får et universitet på noen annen måte innen de neste 20-30 årene. Finnmark får nå et universitet og tilgang til et breddeuniversitets kompetansemiljøer og internasjonale nettverk. Sett fra den enkelte forsker, underviser og student, vil jeg tro det er svært attraktivt. Du kan arbeide i Finnmark og være del av et internasjonalt breddeuniversitet.
Men blant breddeuniversitetets ansatte er det skepsis for hva en liten høyskole som den i Finnmark har å bidra med. Postdoktor ved Norges fiskerihøgskole og universitetsstyremedlem Maiken Bjørkan, stemte nei til forslaget om fusjon under styremøtet i oktober.
– Jeg tror det kan være en god idé på sikt å få et stort universitet i Nord-Norge, men samtidig syns jeg det er vanskelig å se hva fordelene for universitet i Tromsø er, sier Bjørkan.
– Ansatte er slitne av fusjoner
– Mye av det som har vært kommunisert i media har handlet om en nykolonialisering av Finnmark, men jeg ser ikke sånn på det. Grunnen til at jeg stemte nei nå var at jeg mente at vi ikke bør ha det så travelt. Jeg mener vi må få konkrete svar på hva det kommer til å koste og at vi må utrede konsekvensene.
Forskerforbundet ved UiT viser til en spørreundersøkelse blant sine medlemmer som viser at et flertall av de spurte er skeptiske til fusjon. Undersøkelsen har bare noen hundre respondenter, og utgjør kun en liten andel av alle ansatte ved institusjonen. Bjørkan opplever likevel at de ansatte opplever fusjonstretthet.
– Folk er veldig lei og slitne av fusjon, for det har vært mye omstilling de siste årene. Jeg tror mange rett og slett har lyst til å få lande litt der man er. Om ti år når dette er gjennomført, blir det sikkert bra, men jeg syns man burde ta seg bedre tid til å utrede konsekvensene og kostnadene, og se hva man kan lære fra den allerede gjennomførte fusjonen med Høgskolen i Tromsø.
– Ikke krisemodus
Aarbakke mener det er lite engasjement rundt saken blant de ansatte og at det kan skyldes at de støtter fusjonen.
– Jeg vet at fem prosent av våre ansatte har uttalt seg som skeptisk, og et sted mellom to og tre prosent har uttalt seg med usikkerhet, og tilsvarende to til tre prosent er for. Det er en veldig stor taus majoritet her som vi ikke vet noe om. Om det store flertall vet vi ikke annet enn at de ikke har uttalt seg. Antallet som har ytret seg i media fra UiT kan telles på en hånd. Jeg anser ikke det som problematisk. Hvis det var stor skepsis og stor frustrasjon, ville jeg trodd det var atskillig flere.
– Eller har de gitt opp, vel vitende om at det blir fusjon uansett hva de gjør?
– Da kjenner du dårlig til norske akademikere generelt og ansatte ved UiT spesielt. Hvis dette var noe de trodde var katastrofalt, ville de møtt opp i hopetall. Det kan jo hende, til og med, at et flertall syns det er fornuftig.
Bjørkan tror imidlertid mer på at de ansatte har gitt litt opp.
– Jeg er enig i at det ikke er noe engasjement rundt det, sier Bjørkan. – Folk snakker ikke om det i det hele tatt. Men jeg er uenig i hans analyse av hvorfor. Jeg tror det beror på fusjonstrettheten, folk er lei og kjenner på maktesløsheten, sier Bjørkan.
– Men samtidig tror jeg at folk tror det kommer til å gå bra – det er ikke krisemodus.
