Av Rolf Rønning, professor ved Høgskolen i Innlandet, avd. Lillehammer
Publisert 14. august 2017 kl. 16:12
Rolf Rønning.
Det foregår nå en sentralisering av høyere utdanning, med mange pågående fusjonsprosesser, økonomisk stimulert av regjeringen. Men alle som vil se, ser at disse prosessene er en gigantisk energilekkasje. Tjenesteveier blir lengre, og beslutninger formaliseres.
Jeg har ikke sett at noen har turt å sette opp et regnskap over hvor mange arbeidstimer som brukes av personalet i fusjonsforhandlinger og avklaringer. Men vi snakker om et stort antall årsverk innen akademia. Min egen institusjon, Høgskolen i Lillehammer, har vært gjennom to runder. En kunne sett dette som startkostnader som kunne nedskrives for å få større effektivitet over tid. Men det er motsatt: Vi lager institusjoner som er dyrere å drive. Og dette vil gå ut over kjernevirksomheten vår, forskning og undervisning.
Les også: Fusjonsreisa: Etter fusjonane har mange fått reising på timeplanen, på godt og vondt.
I Oppland og Hedmark er vi blitt Høgskolen i Innlandet med 5 campuser. I Lillehammer hadde vi 5000 studenter og en campus. Lærere og administrasjon var samlet på et sted og tjenestevei var kort (og bilfri). Nå skal vi ha en ledelse (rektorat og dekaner) som skal oppholde seg flere steder, bruke mye tid på veien og være mindre tilgjengelige.
Det samme gjelder andre steder. NTNU hadde to hovedcampuser med rimelige reiseavstander i Trondheim. Nå må den samme administrasjonen også reise til Gjøvik og Ålesund, og få besøk derfra. Noe, men langt fra alt kan tas over nett. Økte avstander til beslutningstakerne gir økte kostnader, og også et demokratisk underskudd; saker som kunne løses lokalt, og gjerne ved at folk snakket sammen, må nå tas langt unna og formalisert.
Sentraliseringseffekten blir tydeligst når en får reduksjon i antall campuser. Høgskolen Sørøst-Norge har 8 campuser. Det hadde også Universitetet i Agder da fusjonsprosessen startet. Nå har de to. Ved avtaleinngåelser understrekes det klart at alle campuser skal bestå. Dette er ofte viktig for at fusjonene skal bli akseptert av de ansatte. Så velges det styrer som får som oppgave å arbeide videre for å finne «rasjonelle strukturer», og da er svaret ofte nedlegginger. Her ligger det en sparegevinst, men den er brudd på startpremissene. Og den er en nedbygging av kompetansen i Distrikts-Norge.
Les også: Hvorfor skal vi bli universitet?
Distriktshøgskolene, bygd opp fra slutten av sekstitallet, økte tilgjengeligheten til høyere utdanning dramatisk i Norge. Og det vokste opp kompetansemiljøer som har betydd mye i regionene. Dette skal nå nedbygges, samtidig som regjeringen gjør et stort nummer av at de skal flytte 600 statlige arbeidsplasser ut av Oslo, begrunnet med at kompetanse skal spres utover landet. Det kan sikkert være spennende med Fredskorpset i Førde, men det er enda bedre om en ikke rykker opp med rot kompetansemiljøer som er i distriktene allerede.
Dette innlegget sto opprinnelig på trykk i Klassekampen.
Les også:
