Av Karl Øvyind Jordell, professor emeritus UiO
Publisert 17. desember 2024 kl. 09:32
Fuskesaken fra Universitetet i Agder (UiA), som har vært omtalt hos Forskerforum flere ganger har vært fremmet for Kunnskapsdepartementet i to runder, etter at Felles klagenemnd hadde behandlet den. Departementet har ikke funnet grunn til ta steg for å endre klagenemndas vedtak.
Vedtak i klagenemnda kan egentlig ikke påklages. Utgangspunktet for å vende seg til departementet var en uttalelse om nemnda fra professor Jan Fridthjof Bernt til Khrono 24.1.24: «… departementet har et rettslig og politisk ansvar for å påse at vedtakene som treffes her, bygger på riktig lovforståelse og på korrekt saksbehandling og forsvarlig skjønnsutøving.» Studenten var anklaget for tre tilfeller av fusk.
Ett anklagepunkt var at hun hadde stjålet tekst fra en bacheloroppgave. Dette ble fastholdt i to omganger ved UiA, og en gang i Felles klagenemnd. Man stolte blindt på et dataverktøy som viste tekstlikhet. Da det ble dokumentert at anklagen var falsk, studenten hadde hentet to lister fra den læreboka hun hadde oppgitt som kilde, nektet UiA å ta steg for å frikjenne henne, og man beklaget ikke feilen. Tvert imot bløffet man og sa at man at man hadde tatt høyde for at lærebøker ikke var med i de tekstene man sjekket mot. Men dette var ikke engang antydet i sakens dokumenter. (Jeg har vært fullmektig for studenten fra da jeg oppdaget denne feilen. Hun har ikke ønsket å gå til rettsak.)
Ved annen gangs behandling i Felles klagenemnd bløffet nemnda, og sa at man ikke hadde lagt vekt på dette punktet, til tross av at man ved første gangs behandling hadde omtalt denne anklagen helt på lik linje med de øvrige, uten antydninger om at anklagen kunne være falsk. Man fremmet ikke en klar frifinnelse på dette punktet; bløffen er blitt stående som nemndas siste ord. I to omganger har heller ikke departementet villet utvirke en klar frifinnelse.
Saksbehandlingen er under enhver kritikk. Det foreligger to bløffer og flere unnlatelser. Graden og omfanget av tunnelsyn er overveldende: Det er nesten ikke til å tro at tre saksbehandlere og ca 6 x 3 nemndmedlemmer ikke har lagt til grunn at lister, med et umiskjennelig lærebokpreg, skriver seg fra den læreboka som både studenten og studentens advokat hadde vist til, men har ment at listene hadde sin opprinnelse i en bachelorbesvarelse.
Et annet anklagepunkt var ett tilfelle av såkalt selvplagiering eller gjenbruk av egen tekst. Det skilles mellom to typer: Gjenbruk av tekst som tidligere har gitt uttelling, og gjenbruk av tekst som ikke har gitt uttelling. Agderstudentens gjenbruk falt i sistnevnte kategori: Studenten skrev ny eksamensbesvarelse i et fag hun hadde tatt eksamen i før, og tok med to avsnitt fra denne besvarelsen. Men dette kunne ikke gi dobbelt uttelling, fordi det dreiet seg om samme fag. Agderstudenten ble utestengt i ett semester for denne gjenbruken; ingen av nemndene har drøftet betydningen av at gjenbruken ikke kunne gi dobbelt uttelling.
Universitetene har hatt dramatisk ulik tilnærming til selvplagiering: UiT Norges arktiske universitet reiste sjelden eller aldri slike saker. UiA, som har fem prosent av landets studenter, hadde i en periode 40 prosent av denne type saker på landbasis.
Dette anklagepunktet ligger svært nær anklagen i en fuskesak som departementet tapte i Høyesterett, og hvor retten tok noe hensyn til nye regler som tydeligere skiller mellom de to typene selvplagiering. Men selv om det i agderstudentens tilfelle 1) ikke var tale om dobbelt uttelling, 2) det forelå mer lempelige regler, og 3) at man nettopp hadde tapt en nærstående sak, har ikke departementet villet utvirke nedsatt straff på dette punkt.
En tredje anklage dreiet seg om fire manglende anførselstegn i to sitater. Her er det rimelig å sammenlikne med tidligere statsråd Ingvild Kjerkols sak, som også nylig er behandlet i Felles klagenemnd. Hos henne fant man over 200 tilfeller av tekstlikhet. Noen av dem var pirk. Men mange av dem var klart fusk: De stjålne tekstavsnitt er innarbeidet i en lang tekst (masteroppgave) og verken markert med anførselstegn eller kildehenvisning, og derfor ikke mulige å oppdage, annet enn ved bruk av dataverktøy.
I agderstudentens enkeltstående tilfelle dreier det seg om pirk. I en kortsvars-besvarelse på under en side, er kilden oppgitt nederst på samme side. I slike oppgaver spør man om en avgrenset del i pensum. Og så lenge det er vist til denne kilden, må det være av begrenset betydning om man markerer hva som er sitat og hva som er parafrasering. Egentlig er slike kortsvars-oppgaver lite egnet for hjemmeeksamener, men ble vel brukt her fordi eksamenen ble hastig omgjort fra vanlig eksamen til hjemmeeksamen. Også her ble studenten utestengt i ett semester; departementet hadde heller ikke her innsigelser til straffenivået.
Dette til forskjell fra Kjerkol, som altså hadde svært mange tekst-tyverier, som var helt skjult. Kjerkol slapp unna med at oppgaven ble annullert; det skjedde med agderstudenten også, men hun ble i tillegg utestengt, i ett semester.
Samlet utestengelse var altså ett år, noe som innebærer tapt arbeidsinntekt over yrkesløpet på brutto minst 600.000 kroner.
I denne saken er det ikke studentens to ubetydelige uregelmessigheter, som er blitt oppfattet som fusk, som er det sentrale. Det sentrale er saksbehandlingen på tre nivåer, som har vært preget av sjusk, manglende vilje til å innrømme feil, og uforholdsmessighet.
Det er lett å bli overveldet av detaljer og formaliteter i disse sakene. I Kjerkols sak er det et moment at hennes oppgave var sensurert da fusket ble oppdaget. Det kan hevdes at sjuskete sensur ikke bør gå ut over henne. På den annen side er omfanget av fusk massivt.
Hva angår agderstudenten, hvis sak jeg har arbeidet med i tre og et halvt år, merker jeg at jeg blir harm hver gang jeg tenker på den. Saken kom skjevt ut ved UiA, som 1) stolte blindt på dataverktøyet som brukes for å avsløre fusk, og ikke la merke til studentens kildehenvisning, 2) ikke drøftet betydningen av at hun gikk opp til ny prøve, slik hun ikke kunne få dobbelt uttelling for (så lite som) to avsnitt, og 3) ikke tok hensyn til en pandemisituasjon som var stressende både for institusjonene og studentene, og på et felt (kildebruk), hvor studenten ikke hadde fått undervisning, insisterte på at det ikke var tilstrekkelig å oppgi kilde; man måtte også huske anførselstegn. Hadde agderstudenten studert i Tromsø, hadde dette siste vært eneste anklage.
Jeg blir også harm fordi ingen har villet innrømme og beklage feil og/eller uforholdsmessighet.
Hvordan man enn snur og vender på sakene, kan det ikke være riktig at studenter anklages for fusk på grunnlag av bagateller, og straffes på en måte som medfører store økonomiske belastninger, mens en stortingsrepresentant med massivt fusk ikke straffes overhodet. Det foreligger grov forskjellsbehandling, av dronning Kjerkol og Jørgine agderstudent.
I tillegg til det ansvar Bernt har påpekt, har departementet det overordnede ansvar for hvordan nemnd-systemet er bygget opp, og dermed ansvar for at man nå sørger for at slik grotesk forskjellsbehandling ikke får gjenta seg.
Les også:
