Publisert 25. juni 2025 kl. 09:48
Norsk offentlighet har fått seg noen nye bruksord i ukene etter at den tyske stjernesosiologen Hartmut Rosa var på besøk i Oslo. Anledningen var Vilhelm Auberts minneforelesning ved Universitetet i Oslo (UiO) og Institutt for samfunnsforskning i slutten av april. Det er ikke vanskelig å finne gjenklang i Rosas begreper og tenkning om akselerasjon og resonans – og NRK rapporterer om «inspirerte» studenter, mens avisartikler om Rosas teorier og analyser omhandler alt fra teknologisk fremmedgjøring til vonde barselopplevelser.
For han har en evne til å snakke til tidsånden. Hartmut Rosa slo igjennom med sitt første verk om akselerasjon i 2004, som beskrev hvordan våre moderne samfunn er preget av hastighetslogikk og en fortettet tidshorisont som gjør oss ute av stand til å ta kontroll over egen tilværelse. Motgiften – eller det vi må holde på og dyrke – er resonans. Resonans er en gjenklang mellom oss og verden, beskrevet i et storverk fra 2016, og som ifølge Rosa er reell samhandling med omgivelsene, menneskemøter og åpen meningsutveksling. På UiO snakket han om «Hvordan skape et resonant samfunn?» (Svaret: «Jeg vet ikke!»)
Rosa er regnet som en del av fjerde generasjon Frankfurt-skolen i kritisk teori, noe han omtaler seg som «sosialisert inn i», men begynte selv den akademiske løpebanen i astrofysikken, via filosofi med litteraturvitenskap, før han kanskje syntetiserte det hele i sosiologen:
– Forskningen min er basert på menneskelig erfaring. Og jeg hevder heller ikke å produsere kunnskap – for det vitenskapelige kunnskapsbegrepet kan sies ikke å ha noe å gjøre med meg som person. Men det jeg skriver, har noe å gjøre med meg!, sier han.
– Hele tenkningen min kommer egentlig fra denne posisjonen mellom samfunnsfagene og filosofi, kunst og litteratur. Og jeg beveger meg konstant mellom disse, forteller han noen timer før forelesningen.
Og det er gjennom mange og hverdagslige eksempler Rosa engasjerer bredt og han selv helst forklarer kompliserte teorier. Han sammenligner tap av agens – menneskelig handlingsrom og evne til å kunne påvirke sine omgivelser – gjennom matlaging med en Thermomix, en maskin som lager maten for deg, eller en generasjon barn kondisjonert til å bli «utførere» gjennom anekdoter om barndommens Lego-bygging fra en haug med klosser til dagens oppskrifter på intrikate byggverk «som ikke bærer med seg deres personlighet». Han forteller om resonante opplevelser gjennom musikk og analog stjernekikking i teleskop, eller hvordan en offside ikke lenger er linjedommerens avgjørelse, men teknologiens.
– Jeg sier alltid at jeg ikke produserer kunnskap, jeg produserer tolkninger. Hvordan jeg opplever situasjonen i samfunnet, i interaksjoner, hvordan jeg opplever forskning. Jeg prøver å ta i betraktning alt jeg vet, andre stemmer jeg hører, for så å komme opp med forslag basert på tolkningene, som er åpne for dialog.
På UiO snakket han om sitt møte med Vilhelm Auberts sosiologi, gå i dialog med den, før han går løs på det resonante samfunn. Men om vi spør hvordan skape et mer resonant akademia?
– Det jeg håper og mener, er at vi kan bruke ideen av resonans, opplevelsen av det – som når noe resonerer mellommenneskelig, eller at man resonerer med forskning – som utgangspunkt. Jeg tror resonansopplevelsen bør være et grunnleggende aspekt ved både undervisning og forskning, og mener det er problemer med måten vi gjør begge deler på akkurat nå, sier han.
Akademia er blitt stadig mer regelbundet og toppstyrt, og Rosa understreker at en underviser, foreleser eller forsker bør ha både plass og rom til å forme sin egen plass:
– Vi har generelt gått fra en situasjon med handlende agenter, til å være utførere – ansatte som følger et regelverk, prosedyrer, rammeverk og algoritmer. Jeg mener vi ikke bare må følge regler og reguleringer, men bli agenter som snakker. Jeg tror folk trenger å høre min stemme både i klasserommet og i det jeg skriver.
Hans nye tema er sosial energi – det som oppstår når du er involvert i en situasjon som agent, ikke ved kun å utføre i henhold til regel eller algoritme. I sin kommende bok, Situasjon og konstellasjon, forklarer han at situasjoner er komplekse og ofte uklare, mens konstellasjoner gir oversikt og kontroll:
– Et eksempel: Jeg er til venstre politisk og kjemper virkelig for et likestilt samfunn, men for oss som underviser, er dette alltid en utfordring: Hvordan styrer du hvem som får ordet? Du kan bruke en liste: studenter som ikke er menn, og ikke forskere, for eksempel, for jeg vil at unge mennesker skal snakke, og ikke bare menn.
Det er bra til en viss grad, men iblant dreper det diskusjonen! Du har en livlig, intens diskusjon, og så må du si: «Nei, den neste er denne og så denne.» Jeg følger listen, jeg utfører, men det jeg egentlig vil, er jo å lære studentene å bli agenter heller enn utførere. La oss forme denne situasjonen! La den være rettferdig og frigjørende og at det ikke alltid er den samme gamle mannen som snakker. Men likevel: La oss ikke bare følge reglene. Det samme gjelder innen forskning, sier han.
– Det handler om hvordan vi skriver rapporter eller fagfellevurderer en artikkel – vi skriver i en oppskriftsmessig form og bedømmer ut fra visse kriterier.
Han peker på evaluering som et annet eksempel:
– Jeg pleide å føle at når jeg vurderte en studentoppgave, var jeg én agent og studenten en annen: Jeg skulle lese oppgaven og gi en karakter. Så kom ofte studenter og ba om en forklaring, og da måtte jeg forklare og fortelle dem hva jeg mente var galt.
– Mens nå – etter mye press – må jeg føre en liste over dette. Er forskningsspørsmålet klart formulert? Ja eller nei. Er oppgaven riktig strukturert? Ja eller nei. Så når jeg endelig gir en karakter, kan jeg si: «Det har ikke noe med meg å gjøre – jeg bare fylte ut listen, se her!»
Et annet eksempel er fotballdømmingsteknologien VAR – der fotballdommere er fratatt agens i avgjørelser, til mange supporteres, inkludert Rosas, fortvilelse:
– Men jeg vil si at dette også gjelder i vitenskap. Spørsmålet er jo: Hvorfor har vi VAR? Jo, fordi det utgjør klarhet, rettferdighet, transparens, det motarbeider korrupsjon, og så videre. I eksempelet om å sette karakterer – det er klart det finnes bias: Om en professor setter karakterer på den gamle måten, finnes det skjevheter. Så det er gode grunner for å skape denne konstellasjonen, jeg kaller det en konstellativ logikk – å isolere individuelle faktorer som du da kan identifisere vitenskapelig og implementere juridisk. Og det er den veien vi har tatt.
Et ufritt, regelbundet akademia høres ideelt ut som en selvmotsigelse, men med harde fronter i USA og stadige angrep på den akademiske friheten er det kanskje tid for å sette spørsmålstegn ved både etablerte sannheter og praksis:
– Hva skal til for å snu – skape mer resonans og agens – om enn bare litt?
– Jeg tror vi kan se at kvantitativ empirisk forskning følger den konstellative logikken. Du måler, finner sammenhenger mellom A og B. Det er som VAR. Objektiv kunnskap. Men jeg tror vi også bør kunne tenke situert, i stedet for konstellativt, sier han.
– Folk spør meg alltid: «Hva skal vi gjøre?» Og jeg føler meg helt utilstrekkelig, for jeg har ikke svaret.
– Jeg fikk mye pepper for dette i Tyskland da jeg skrev om noe jeg kalte metodologisk fetisjisme. Vi har selvfølgelig kvalitativ metode, men folk prøver stadig å gjøre det om til en konstellasjon. De vil si «Men dette er ikke statistikk!» som svar på en påstand. Til og med innen biografiske intervjuer henter man inn metoder for hvordan man skal dekode dataene med ulike koder og prosedyrer, for å bygge typer. Det er som å si: «Jeg har analysert denne teksten, og måten jeg gjorde det på, har ingenting med meg å gjøre, det er objektiv kunnskap.» Jeg tror bare ikke det fungerer på den måten.
– Du har en tekst, og den kan fortolkes på mange ulike måter. Men vi kan ikke hevde at vi har absolutt kunnskap, at den ikke er påvirket av hvem vi er. Jeg synes vi må være åpne og anerkjenne at personlighet spiller en rolle. Vi må bli agenter igjen, både i klasserommet og som forskere.
På Blindern denne april-ettermiddagen har han i hvert fall skapt en situasjon – eller happening på godt norsk: Folk strømmer til både det fysiske auditoriet og den mindre resonante, må vi tro, strømmede forelesningen du kan se i et tilstøtende rom.
En ting som går igjen på Rosas forelesninger og intervjuer, og som han stadig må gjenta, er at han avkreves svar på diagnosen han stiller:
– Folk spør meg alltid: «Hva skal vi gjøre?» Og jeg føler meg helt utilstrekkelig, for jeg har ikke svaret, ler han.
Likevel har han noen forslag:
– Jeg tror vi må gi folk mer frihet. Det betyr at de kan bli agenter, men det åpner også en dør for forskjellsbehandling. Og korrupsjon. Eller at noen er reelt late og ikke gjør noen ting. Men det er en pris vi må være villige til å betale.
– Til og med ved mitt eget universitet er jeg helten først når jeg drar inn millioner av euro – det er håpløst.
Mest konkret ønsker han seg en dreining vekk fra systemet der forskningsmidler distribueres av et kompetitivt system basert på tildelinger:
– Fordi all aspirasjon og alt begjær er peilet inn på å få disse store tildelingene. Til og med ved mitt universitet er jeg helten først når jeg drar inn millioner av euro – det er håpløst. I stedet for å forske skal jeg skaffe penger.
– Mitt forslag er at vi distribuerer midler mer likt – med forbehold om at noen vil misbruke ordningen og ikke gjøre noe. Men det er verdt det for å gi andre friheten til virkelig å komme opp med noe kreativt.
Det andre problemet er forskningsfond:
– Hvis jeg som forsker vil skrive en bok om noe og jeg trenger data, kunne jeg søke dem om hjelp til å skaffe dem. Det var den originale hensikten til Deutsche Forschung, det tyske forskningsrådet., men nå tenker forskere at vi trenger et prosjekt som kan hente penger, og det er noe helt annet. Logikken er ikke at vi jobber med noe vi trenger kunnskap om, men at vi må komme opp med forskningsspørsmål som kan skaffe penger. Jeg tror vi vil ta livet av akademia om vi ikke kommer ut av denne måten å tenke på.
Rosa har i hvert fall gitt akademia noe nytt å tenke på gjennom foredraget i dag, der naturopplevelser, flyt, aha-øyeblikk, gnister og #den følelsen har fått en plass i den store samtalen. Hans egen aspirasjon til den akademiske kanon er også likefrem:
– Jeg skriver for å gjøre min stemme hørt. Jeg tror ikke det er en forfengelig sak, men noe jeg står for som forfatter. Jeg tror forskere som står frem som agenter og subjekter, har noe viktig å fortelle verden.
Da kan vi virkelig snakke:
– La oss sette disse stemmene sammen i en resonant samtale – det er det jeg streber etter.
