Av Bår Stenvik
Publisert 25. februar 2025
Ketil Slagstads bok Det ligger i blodet mottok både Kritikerprisen og Bokhandelens sakprosapris i 2024, og fikk flere seksere i avisene da den kom ut. Men en slik mottagelse var ikke hans «fjerneste drøm» da han begynte å skrive, forteller Slagstad. Han ville at boka skulle fylle et faghistorisk tomrom: Framstillingen av det norske samfunnets møte med aids-epidemien.
Som alle historikere og forfattere måtte han velge hvordan historien skulle fortelles. Var det en medisinsk thriller eller en krigsfortelling? Materialet bød i alle fall på sterke konflikter, forteller han:
– Biologiprofessor Nils Christian Stenseth gikk for eksempel inn for at alle som var smittet, skulle merkes med et blått hjerte i lysken slik at sexpartnere kunne trekke seg i tide. Det er jo et stigma, i ordets rette forstand – brennemerking.
Slagstad kom da også til arbeidet med en forventning formet av den amerikanske aids-litteraturen, sterkt preget av konflikt mellom majoritetssamfunn og minoritetssamfunn, stigma og «homsepest». Slikt fant han også eksempler på i den norske historien, som i et av presseoppslagene gjengitt i boka, der overlege Magne Fagerhol uttalte at «Å la homsene øve innflytelse på tiltak mot AIDS er å sette bukken til å passe havresekken.» (Uttalt til avisa Fritt Fram i oktober 1987. Gjengitt i Det ligger i blodet.)
Imidlertid var Fagerhols reaksjon på den Norske aids-politikken like mye en indikasjon på den åpenheten og tilliten som preget den offentlige håndteringen. Slagstads bok viser hvordan leger og sykepleiere som selv var homofile fungerte som formidlere mellom Helsedirektoratet og homomiljøet, og at aktivister ble invitert inn og deltok i det forebyggende arbeidet.
– Dette er en fortelling som passer godt med vår oppfatning av Norge som tillitsbasert og inkluderende?
– Ja, men jeg har bevisst prøvd å unngå for mye av den framstillingen også – den henger sammen med en forestilling om at det norske samfunnet er et veldig homogent samfunn, og det er heller ikke riktig. Helsedirektør Torbjørn Mork og stadsfysikus Fredrik Mellbye var påvirket av den norske sosialmedisinske tankegangen, og det var mye nærmere deres hjerte med et aksepterende perspektiv på seksualitet enn på bruk av rusmidler eller å selge sex. Derfor ble den inkluderende modellen applisert i møte med homofile kulturer og miljøer, men i mindre grad i møte med rusavhengige og sexarbeidere, og dels også med andre minoriteter, som norskafrikanere.
I løpet av våren kommer Slagstad med en ny bok på University of Chicago Press, denne gangen om om transmedisinens historie, som også var tema for doktorgraden hans. Når han ikke forsker og formidler, underviser Slagstad tyske legestudenter i medisinhistorie ved ved Charité-universitetet i Berlin. Han opplever generelt at faget er under konstant press for å rettferdiggjøre seg – for hvorfor skal framtidige leger bruke tiden på å lære om kolerabehandling på 1800-tallet?
– Ja, i en konkret arbeidssituasjon på et sykehus, hva er det egentlig man kan lære av historisk kunnskap?
– Et eksempel er at i undervisningen av anatomi og hud har det blitt brukt nesten utelukkende hvit hud. Derfor er man i mye dårligere grad i stand til å gjenkjenne utslett på mørk hud. Et annet er kunnskapen om symptomer på hjerteinfarkt, som tidligere i stor grad var basert på en mannlig modell. Menn opplever ofte trykk i brystet, med stråling ut til venstre arm. Kvinner kan gjerne oppleve mer følelse av kvalme og svimmelhet. Det får en konkret betydning for hvordan pasienter møtes på kontoret – at legen ikke oppdager hjerteinfarkt hos kvinner.
– I transmedisin, som du har jobbet mye med, finnes det sikkert også konkrete følger av normer, kategorier og kjønnede kropper?
– Ja. Leger må være klar over at når transmenn bytter juridisk kjønn, får de ikke lenger innkalling til livmorhalsprøve, så da må man følge opp det. Samtidig har noe internasjonal forskning vist at transmenn har mange av de samme risikofaktorene for sykdom som cis-menn – for eksempel mer røyking og andre typer kjønnet atferd. Så leger må være bevisst på alle disse komponentene av kjønn for å kunne gi god medisinsk behandling.
– Jeg tror ikke det er noen fare for at begrepene kvinne og mann skal forsvinne ut av språket.
– Jeg så et kritisk tilsvar til en av dine artikler i Tidsskrift for den norske legeforening. Der sto det at «utvanning av kjønnsbegrepet» gjorde det medisinske språket mer upresist. Eksemplet som ble gitt var at The Lancet i en artikkel hadde byttet ut ordet «kvinner» med «bodies with vaginas». Men av de to – hva er egentlig mest presist å si, i medisinsk sammenheng?
– Jeg tenker at man kan være helt pragmatisk. Jeg leste nylig en fin bok om menstruasjon, der forfatteren skriver mest om «kvinner», og så bruker hun av og til «mennesker med livmor» når hun vil inkludere trans-menn. Hvis poenget ditt er å forebygge livmorhalskreft, er det kanskje greit å bruke «people with uterus». Jeg har ikke noe klart svar på hva som er best, men jeg tror ikke det er noen fare for at begrepene kvinne og mann skal forsvinne ut av språket, så forankret som de er i vår verden og kultur. Den bekymringen oppfatter jeg som stråmannsargumentasjon.
– Kan vi lære noe av historien i dette tilfellet?
– Under aids-epidemien forsto aktivistene i Helseutvalget at de hadde en ganske god kontaktflate mot homofile menn – men de var mye dårligere på å nå ut til bifile menn. Og ekstremt dårlige på å nå menn som identifiserer seg som heterofile, og samtidig har sex med andre menn. De ville ikke nå de mennene hvis de bare snakket om homofile menn og lagde plakater for homofile menn. Derfor lagde de begrepet «menn som har sex med menn». Og de ulike begrepene lever jo helt fint side om side i dag. Jeg kan identifisere meg som «mann» og «mann som har sex med menn» – selv om jeg ikke vil gå rundt og si at min seksuelle identitet er «mann som har sex med menn».
Samtidig som Slagstad ser historiske likheter mellom homokampen og transkampen, fremhever han også noen viktige forskjeller.
– Homokampen handlet i stor grad om å frigjøre seg fra psykiaternes og medisinernes innflytelse. Transaktivismen handler om tilgang til medisinsk behandling. Transkampen har sånn sett større likhetstrekk med kvinnebevegelsen og tilgang på abort – et spørsmål om selvbestemmelse, og om hva som skal være målet med behandlingen.
– Hvordan da?
– Innen abortkampen har man jo på pragmatisk vis akseptert at avgjørelsen ligger hos den gravide. Anger eller effekter på psykisk helse er ikke en del av diskusjonen. Men diskusjoner om kjønnsbekreftende behandling handler nesten utelukkende om angring og psykisk helse. Nå vet vi at anger er svært sjelden, og studiene viser god effekt på psykisk helse, men poenget er at det alltid er sekundære behandlingseffekter som får fokus, ikke det som gruppen selv opplever som viktig, nemlig å endre kroppen så den passer overens med egen identitet.
– Transdebatten kan ofte framstå som en kamp om bilder og sammenligninger. Du nevner abort og homokamp – mens de konkrete eksemplene i mediene ofte er mer spissede, som risikoen for å møte mennesker med mannlige kjønnsorgan i kvinnegarderober og kvinnefengsler?
– Det er en diskusjon drevet av moralsk panikk, at hvis vi begynner å tillate kjønnsskifte, så vil hele samfunnet falle fra hverandre. Transkjønnede har endret juridisk kjønn i Norge i hvert fall siden 1950-tallet og fra 2016 uten å måtte gjennomgå sterilisering eller kastrasjon. Diskusjonen er veldig polarisert, fordi mediene primært gir plass til ekstreme uttalelser, i stedet for en forskningsbasert og nyansert samtale. Det kan minne om tilstanden i den amerikanske valgkampen, der republikanerne brukte minst 215 millioner dollar på antitrans-reklame. En bitteliten minoritet gjøres til hovedsak i den politiske diskusjonen.
– Og da er metaforen gjerne at kjønnsdysfori og kjønnskorrigering er en «epidemi» som vokser eksplosivt?
– Ja, et veldig oppblåst bilde. Hvis man ser på de konkrete tallene, henvises drøyt et par hundre transkjønnede ungdommer til Rikshospitalet i året, og det har ligget stabilt de siste årene. Kulturen er blitt voldsomt mer åpen, flere tør stå fram, men det er også flere rollemodeller og et språk som gjør det lettere å sette ord på egne opplevelser. Det er heller ikke så rart om man ser en stigning i antall henvendelser – for 20 år siden fantes det jo ikke noen klinikk hvor unge kunne henvende seg.
– Mange unge cis-folk gjennomfører også kirurgiske inngrep for å ligne på det de oppfatter som sitt sanne kjønnede uttrykk, ved hjelp av botox og silikon – er det en like relevant sammenligning som en «epidemi av annerledeshet»?
– Jeg tenker at kjønnsnormer og kroppsidealer er sammenvevd med sosial, kulturelle, politiske og økonomiske faktorer. Disse normene er vi alle påvirket av – uavhengig av kjønn. Jeg tenker definitivt det er viktig å arbeide for et samfunn der unge ikke føler de må endre på kroppene sine. Sosialmedisinen har alltid vært skeptisk til såkalt «medikalisering», og i en velferdsstat vil det være en kontinuerlig diskusjon om hvilken medisinsk behandling som skal tilbys av det offentlige.
– Jeg tror ikke jeg vet om andre felt innenfor medisinen som er så politisert som dette.
– Som hva?
– Kvinner vil etter en brystkreftkirurgi få rekonstruert brystene sine på statens regning, fordi man ser det som helsehjelp. En mann som utvikler bryster, vil få brystreduksjon – fordi store bryster ikke passer inn i forestillingen om en mannskropp.
– Ja, det er vel egentlig per definisjon kjønnsbekreftende behandling?
– Ja, det er kjønnsbekreftende behandling for cis-personer. Som testikkelimplantat etter testikkelkreft, behandling av hårtap hos menn og uønsket kroppsbehåring hos kvinner, kunstig befruktning hos ufrivillig barnløse, behandling av for tidlig pubertet hos cisungdom, hormonbehandling av menopause hos kvinner. Lista er lang.
– Så hva er forskjellen?
– Diskusjonen rundt kjønnsbekreftende behandling til transkjønnede er preget av en eksepsjonalisme, mens kjønnsbekreftende behandling til cispersoner ikke problematiseres på samme måte.
– Eksepsjonalisme, hva betyr det egentlig?
– For eksempel at i diskusjonene om transmedisin hevdes det at evidensen for behandling er manglende, uten at man opplyser om at evidensen for mye medisinsk behandling, særlig innen barne- og ungdomsmedisinen, heller ikke oppfyller de strenge kravene til evidens som man nå avkrever i transmedisinen. Den kommende boka mi handler blant annet om at denne eksepsjonalismen er ny – opprinnelig utviklet transmedisinen seg på linje med andre typer behandling. Helt fra 1920-tallet har leger eksperimentert med kirurgisk behandling for transpersoner, og fra 1940-tallet utviklet det seg en praksis der hormonleger foreskrev hormoner som kunne følges opp av allmennleger. Det var først ved årtusenskiftet at man opprettet en egen klinikk for kjønnsbekreftende behandling, der psykiatere påtok seg rollen å avgjøre om en person var «trans nok» til å få behandling.
– Står den utviklingen i motsetning til den mer dialogiske tilnærmingen helsevesenet viste under aids-epidemien?
– Under aids-epidemien forsto Helsedirektoratet at med sine epidemiologiske verktøy hadde de en viss kunnskap om hvordan smitte bredde seg, for eksempel innenfor rusmiljøet – men de visste ikke konkret hvordan det foregikk. De måtte ut og snakke med folk i miljøet, og fikk dem til å vise hvordan de tilberedte stoffet og delte sprøytene. De skjønte også at en representant fra Helsedirektoratet ikke kunne komme i homomiljøet og formane om å bruke kondom. De trengte hjelp fra homofile som hadde legitimitet i miljøet. Helsetjenesten anerkjente at de og minoritetsmiljøene hadde ulike former for kunnskap, som alle var viktige for å kunne lage en epidemi-strategi. I transmedisinen i dag har man i mindre grad forstått at man må inkludere miljøene.
– Hvordan da, for eksempel?
– Rådgivningstjenesten for homofile ble opprettet fordi de homofile trengte et sted der de opplevde forståelse for sine utfordringer, og ikke ble møtt med stigma eller fordommer. Jeg forstår godt når transpersoner i dag ønsker å bli møtt av likesinnede i helsetjenesten. Så vidt jeg vet jobber ingen åpne transpersoner ved Rikshospitalet med de menneskene som søker kjønnsbekreftende behandling. Man kunne kompensert ved i større grad søke et samarbeid med brukerorganisasjonene, vise litt mer ydmykhet og støtte til en marginalisert gruppe i en situasjon der ytre høyre har gjort transpersoner til skyteskive.
– Hva håper du at den nye boka kan føre med seg?
– Jeg håper at den kan bidra til mer opplysning i det som jeg opplever er en veldig panikkartet, lite inkluderende og anti-intellektuell offentlig diskusjon. Jeg tror ikke jeg vet om andre felt innenfor medisinen som er så politisert som dette.
– Hva betyr det?
– Jeg synes debatten er preget av en mangel på nysgjerrighet, og et behov for å slå hverandre i hodet med egne definisjoner, uten respekt for at for eksempel ulike fagfelt tenker ulikt om kjønn. Det er rart at man er mer interessert i en metafysisk diskusjon om kjønn, «hva er en kvinne», enn å belyse den konkrete, reelle situasjonen for unge og voksne transkjønnede.
