Av Aasne Jordheim
Publisert 24. juni 2025 kl. 13:12
Hva skal jeg med alle disse detaljene, spør jeg oppgitt ut i lufta mens jeg leser de første kapitlene i den nye boka til professor i evolusjonsbiologi Glenn-Peter Sætre. Han har skrevet om gråspurv, men aller først handler det om utbredelsen av det indoeuropeiske språket, fordi han morsomt nok har sett at det er et sammenfall på kartet mellom denne utbredelsen og den av gråspurv.
Glenn-Peter Sætre
Gråspurven. Fuglen som erobret sivilisasjonen
Vigmostad & Bjørke, 2025
260 sider
Veil. pris: kr 429
Men han skriver kjedelig om dette, det er ingen interessant formidling, språket er leksikonaktig, og det er som om han bare trenger å få sagt ting for å komme seg videre. Sånn sett misbruker han en mulighet for både spenning og sensasjon, og det vises særlig når han aller først i boka forteller om egenskapen vi har til å skape mønstergjenkjenning. Han tar brodden av sitt eget funn på den måten.
Først på side 49 kommer det endelig frem litt spurv, men ennå ikke som flaksende og kvitrende. Nå skal vi til etymologi, og heller ikke dette er Sætres fagområde, dit kommer vi først på side 73. Da blir det mer schwung over måten det skrives på. Her er forfatteren trygg, og resten av boka er hyggelig å lese. Målet er å skrive gråspurvens historie, og han går frem bredt, gransker gamle tekster og bilder og – mer vanlig for en moderne biolog – analyserer DNA og mitokondrier. For hvor kommer egentlig gråspurven fra? Og når cirka spredde den seg rundt omkring? Gråspurv finnes nemlig de fleste steder. Den eldste kilden vi får presentert, er en leirtavle fra nord i Eurasia lagd for 5300 år siden (det eldste fossilet er 150 000 år).
Sætre balanserer godt det å by på kunnskap, skildre med varme, drive med lett propaganda og få frem diverse fun facts
Det er nybrottsarbeid Sætre bedriver. Han går opp en løype ved å bygge på egen og andres forskning. Han diskuterer funn og hypoteser, spør om gråspurven fulgte jordbrukets spredning, eller var det faktisk slik at jordbruket kom til spurven? Til tross for mange nyanser er fremstillingen ryddig. Den viktigste faktoren for å forstå gråspurven er at den er et kommensalt dyr. Det vil si et dyr som har utbytte av å leve i sameksistens med en annen art, og for gråspurven betyr det mennesket. Den liker at vi dyrker korn og bygger hus som gir mulighet for å lage reir. Særlig godt likte den oss da vi hadde mange hester og byene var fulle av hestemøkk – og på grunn av disse to tingene, hest og korn, har man noe å spekulere ut fra i forbindelse med sammenfallet med det indoeuropeiske språket.
Sætre balanserer godt det å by på kunnskap, skildre med varme, drive med lett propaganda (han vil at vi alle skal ta bedre vare på naturen) og få frem diverse fun facts. Den siste tredelen er mest interessant, her lærer vi om det som skaper evolusjon (og faktisk med ikke-kommensal villmarkspurv å sammenligne med). Vi forstår hvordan gråspurvens historie er knyttet til vår historie – gamle og nye handelsruter, utviklingen av byer, moderne landbruk, utflytting til Amerika. I Amerika var man plaget av insekter, men så husket man på spurven, og fikk den innført. Spurven spredde seg i rekordfart, og den gikk dermed fra å være et nyttedyr til å bli et skadedyr man ville bli kvitt. I dag forsvinner den på grunn av insektmangel. Sætres bok er også et eksempel på at når vi mennesker glemmer at ting henger sammen, og ønsker å være handlekraftige likevel, faller til slutt mang en spurv til jorden.
