Av Kjetil Vikene
Publisert 18. februar 2025 kl. 14:26
«Opprinnelig var Oslo en gård, men for litt over tusen år siden vokste det frem en handelsplass ved Alnas utløp, ved Øra innerst i Viken.» Det er denne gården – Gamle Oslo – boken handler om. Overordnet er det en historie om vekst og forfall, handel og krig, pest og jordbruk – og strekker seg frem til den avgjørende brannen i 1624 hvorpå befolkningen mer eller mindre ble tvangsflyttet over Bjørvika til den nye byen Christiania.
Egil Lindhart Bauer, Sara Langvik Berge, Stefka G. Eriksen, Håvard Hegdal, Morten Stige (red.)
Det gamle Oslo 1000–1624
Cappelen Damm Forskning, 2024
532 sider
Veil. pris: kr 599 / åpen tilgang digitalt
Det føles nesten litt urettferdig å gi bokens over 500 sider en fyllestgjørende omtale med noen korte avsnitt. Å lese denne boken er som å være på en overdådig restaurant der man blir servert en 30-retters middag. Hver ny porsjon har både sin egen smak og sine egne ingredienser, men det er hele måltidet som vil bli husket. En ting kan jeg dermed slå fast: Er du bare bittelitt interessert i forhistorien til hovedstaden, er artikkelsamlingen fascinerende lesning. Er du Oslo-borger er den nesten obligatorisk. At boken har åpen tilgang og dermed kan lastes ned gratis burde senke terskelen ytterligere.
Å lese denne boken er som å være på en overdådig restaurant der man blir servert en 30-retters middag.
Boken er delt i sju deler, hver med sin innledning. Delen dekker temaer som næringsliv, arkitektur, makt og kultur, og hvert av kapitlene – som altså alle er fagfellevurderte artikler – er skrevet av dyktige spesialister med spisset kunnskap. Boken tar utgangspunkt i nye arkeologiske funn og setter disse i spill i fagdisipliner som spenner fra «historikere, kunsthistorikere, bygnings-, religions-, tekst- og stedsnavnforskere, latinister og runologer» med islett av nye naturvitenskapelige dateringsmetoder og klimaforskning. Det boken mister i mangel på en samlet fremstilling, tar den igjen i rene tall: Nesten 40 forskere bidrar til over 30 fagfellevurderte artikler. Forfatterne kommer fra alle landets universiteter, men med klar overvekt på forskere fra Universitetet i Oslo og ansatte ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Til tross for at det er så mange bidragsytere, fremstår boken forholdvis homogen i skrivemåten, noe som gjør den lett å lese. Det skader heller ikke at boken er gjennomgående illustrert; den virker i det hele tatt svært gjennomarbeidet.
Den solide spredningen i faglige bakgrunner gjør boken til nærmest slags totalkatalog over Gamle Oslos historie. Perspektivrikdommen – som strekker seg fra en kronologisk gjennomgang av kongemakt til ultrapresise gjenstandsobservasjoner – er bokens hovedgevinst, og som leser blir jeg selv invitert til å sette ting i sammenheng. Et eksempel: I kapitlet «Håndverk og produksjon» får vi en grundig innføring i fem håndverkeryrkers virke og status fra omtrent år 1000 til 1400. Fortellingen om skomakerne i dette kapitlet er fascinerende lesning, der den tar for seg både sømteknikk, den illeluktende garvingen som foregikk midt i byen, og etableringen av skomakerlauget som til slutt ble tatt opp i dominikanernes religiøse brorskap. Dette er nettopp et eksempel på hvordan boken fungerer: En fokusert og grundig utlegging av et spesialisert forskningstema gis allmenn verdi gjennom detaljnivå, skrivemåte og evnen til å knytte arkeologiske funn av sydde lærsko til maktstrukturer, arkitektur og kulturhistorie. For meg er også boken et strålende eksempel på at fagfellevurderte artikler kan fungere utmerket som forskningsformidling til allmennheten.
