Av Aasne Jordheim
Publisert 30. august 2019 kl. 14:27
Hele vår tenkning styres av metaforer, skriver Norunn Askeland og Magdalena W. Agdestein i innledningen. Begge forfatterne er språkforskere, og er henholdsvis professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og førsteamanuensis emerita. Boka retter seg mot alle som vil vite mer om metaforer, men den er først og fremst en lærebok.
En metafor kjennetegnes ved at den knytter to ulike domener sammen; lys som bølge, for eksempel, eller kropp som maskin, og på den måten legger den føringer for hvordan vi forstår noe. Når Torvald Helmer i Et dukkehjem kaller sin kone Nora for en lerkefugl, bruker han en metafor, sånn man også gjør når man snakker om kvinner som kvitrer og kakler. Hvis man hadde funnet mange slike likelydende metaforer innenfor en gitt sammenheng, ville den underliggende metaforen i dette tilfellet sett slik ut: KVINNER ER FUGLER.
En underliggende metafor skrives innenfor språkforskningen med store bokstaver, og det er litt morsomt å få i fleisen de ganske enkle påstandene som mange av våre mer finurlige og oppfinnsomme setninger kan reduseres til. Så blir vi ikke så avanserte likevel. Metaforbruk er avslørende, de viser ofte hvordan vi tenker om ting. I neste omgang vil dette så kunne ha konsekvenser for hvordan vi handler i verden, og vi får eksempler på det. Det er derfor viktig å være språkbevisst og kritisk, skriver forfatterne.
Som anmelder kan man også gå på leting etter underliggende tanker. Jeg har allerede kalt denne boka en lærebok. Forfatterne her snakker ikke til likemenn, idet de peker, viser og forklarer. De viser at de har et overblikk, og gjør oss trygge slik, når de tar oss med inn i de mange fagområdene, som psykiatri, jus, økonomi, samfunnsvitenskapene. Det finnes ikke et fag som ikke hviler på metaforer. Forfatterne kommer også med råd, til og med en liten hevet pekefinger, og det er uvant. Pass på metaforbruken! Antakelig har det sammenheng med at metaforer jo farger virkeligheten, skaper den til og med. Metaforer manipulerer, kan vi godt si, og vi får eksempel på det blant annet gjennom en case om metaforbruken i den norske flyktningedebatten. Akkurat der kunne jeg ha ønsket meg en annen og mer overraskende case, for å unngå det politisk korrekte. Men kanskje vi kan prøve selv? Til slutt får vi i hvert fall en oppskrift på metaforanalyse.
På flere vis tar forfatterne av denne boka på seg en lederrolle og viser vei. De er voksne, og det er hva jeg har funnet ut: Å SKRIVE LÆREBOK ER Å VÆRE VOKSEN. Så kan de selvsagt ikke slippe oss helt ut på dypt vann. I det å være voksen inngår jo også det å beskytte. Den ytterste konsekvensen av metaforbruk blir derfor ikke nevnt. Ja, vi orienterer oss i verden ut fra metaforer, blir tankemessig styrt av dem, men kommer vi oss noensinne forbi dem, og blir ikke all vår tilgang til verden farget på den måten? Hva vil det da si å vite? Den velkjente setningen fra Nietzsche, som sier at sannhet er en bevegelig hær av metaforer, blir vi forskånet for.
Les også:
