Grekere og arabere
LUKK
Annonse

DEBATT

Grekere og arabere

Av Amund Bjørsnøs, doktorgradskandidat i klassisk arabisk

Publisert 11. november 2015

Gjert Vestrheim tar helt feil når han hevder at araberne var uten betydning for bevaringen av arven fra antikken, skriver Amund Bjørsnøs.

grekere-og-arabere


Amund Bjørsnøs er doktorgradskandidat i klassisk arabisk ved Universitetet i Oslo.

I et interessant leserinnlegg i Forskerforum 06.11.2015 skriver Gjert Vestrheim at «araberne», som han sier, ikke på noen som helst måte bidro til å «bevare» gresk sivilisasjon for den europeiske senmiddelalderen og renessansen. Denne debatten er velkjent, og ikke særlig oppløftende. Høyrøstede kultursjåvinister, og enkelte klassiskfilologer, er indignerte over at den første renessansen for den klassiske greske litteraturen fant sted i Bagdad, under muslimsk styre, på arabisk – over tre hundre år før noe tilsvarende fant sted i Europa. Det burde for lengst være allmennkunnskap at nesten hele den greske litteraturen som var tilgjengelig i senantikken, ble oversatt, kommentert og videreført på arabisk. Dette er nå meget godt dokumentert. Omfanget av oversettelser i den viktigste perioden, 700- til 900-tallet, er vanskelig å anslå presist, så la oss bare si meget forsiktig at det dreier seg om mange hundre titler – i tilfellet Galen, over hundre titler av én forfatter. De fleste av disse verkene hadde aldri før blitt oversatt til noe språk – med noen få interessante unntak, særlig syrisk arameisk. Oversettelsene hadde stor betydning for utviklingen av klassisk arabisk som kulturspråk, og dermed for hele den arabiske litteraturen, inkludert islamsk teologi.

Arabisk er uunnværlig for etablering av kritiske utgaver av greske tekster.

Hva som ble oversatt og hva som ikke ble oversatt er et interessant spørsmål som forskningen så langt ikke har kunnet besvare fyllestgjørende. Men vi vet at det er en sammenheng mellom de arabiske oversettelsene og mellom det som var tilgjengelig i senantikken, og vi vet at det var en aktiv interesse i Bagdad for greske håndskrifter av alle slag. Svært mye var umiddelbart tilgjengelig, ettersom de viktigste greske hellenistiske og senantikke lærdomssentrene nå befant seg under kalifatets kontroll. Vestrheim har rett i at hverken Sofokles, Herodot eller Thukydid ble oversatt til arabisk. Hvis vi vil forsøke å forklare dette, bør vi begynne med å undersøke resepsjonen av klassisk gresk poesi og historiografi i hellenismen og i senantikken, for ikke å nevne gjenopplivingen av den antikke litteraturen i tiden mellom den bysantinske renessansen på 800-tallet og den italienske renessansen på 1300-tallet. Handler det om tilgjengelighet, etterspørsel eller kulturforskjeller, eller om kristne og muslimske monoteistiske motforestillinger mot polyteismen i poesien, eller om andre forhold, eller en kombinasjon av flere forhold? Jeg ser på dette spørsmålet som et utgangspunkt for spennende forskningsprosjekter, mens Vestrheim avfeier det med å si at «arabiske lærde ikke ville lære seg gresk eller latin». Jeg minner om at Thukydid, for eksempel, ikke ble lest i Europa før på slutten av 1300-tallet, og først ble godt kjent gjennom en latinsk oversettelse fra 1452. Og jeg lurer på om problemet rett og slett er at Vestrheim ikke vil lære seg arabisk.

Men Gjert Vestrheim er allikevel mest indignert over at noen kan få seg til å si at den arabiske middelalderkulturen «bevarte arven etter hellenismen». For Vestrheim er denne arven Sofokles og gresk mytologi, mens «araberne» kun interesserte seg for vitenskap, matematikk, filosofi og Bibelen og andre kristne tekster. Med andre ord, arabiske filosofer, matematikere og leger – kristne, muslimer, jøder og noen få «hedninger» – oversatte, kommenterte og studerte Hippokrates, Galen, Aristoteles, Theofrast, Euklid, Ptolemaios, Apollonios fra Perga og Diofantos, mens i Europa var «kulturen for offentlig tale som vi kjenner fra Cicero og Demosthenes … et viktig kulturinnhold». Den greske arven er mangfoldig, men kanskje ulikt fordelt?

I siste avsnitt av innlegget oppdager vi hva Vestrheim mener med å «bevare arven». Han synes å oppfatte det slik at det standpunkt han kjemper mot er ett som hevder at alle greske håndskrifter gikk tapt etter at de ble oversatt til arabisk, og at det dermed kun er oversettelser fra arabisk til latin som har «bevart arven» for Europa. Vestrheims motargument er at kun «noen få greske tekster er bare kjent gjennom arabiske oversettelser … men for bevaringen av greske originaltekster er araberne uten betydning». Hvis dette er motstanderens standpunkt, er jeg på Vestrheims side. Dog med to viktige forbehold:

  1. Antallet greske tekster som kun er bevart på arabisk er ikke ubetydelig. Det gjelder tekster av Theofrast, Euklid, Heron, Galen, Porfyrios og Proklos, og en rekke andre.
  2. Det store flertallet av de arabiske oversettelsene er basert på en gren av den greske håndskriftoverleveringen som ellers er gått tapt. Arabiske oversettelser er som en hovedregel mange hundre år eldre enn de eldste bevarte greske håndskriftene. Dette innebærer at arabisk er uunnværlig for etablering av kritiske utgaver av greske tekster.
Den første renessansen i Bagdad hadde stor betydning for den første renessansen i Europa.

Men jeg vil også minne Vestrheim om at «arven etter hellenismen» ikke var et tekstkorpus som skulle «bevares» for ettertiden av rent antikvariske interesser, hverken i Bagdad eller i Padua og Firenze. Det var levende tekster som hadde stor betydning for utviklingen av høykulturene i den islamske verden og i Europa. Den arabiske og islamske rolle i overleveringen av arven fra antikken er at den første renessansen i Bagdad, og den levende interesse som arabiske lærde viste for den vitenskapelige, matematiske og filosofiske delen av den greske arven, hadde stor betydning for den første renessansen i Europa, den såkalte ellevehundretalls-renessansen, som i all hovedsak var vitenskapelig, matematisk og filosofisk.

I likhet med Vestrheim er jeg glad for at det ikke kun var «araberne» som bidro til å bringe den store litteraturen fra den greske og romerske antikken inn i vår moderne humanistiske kultur. Denne kulturen ville ha vært mye fattigere uten Homer og Platon. Men i motsetning til ham, anser jeg den arabiske antikkresepsjonen som meget relevant for klassisk gresk filologi og helt avgjørende for antikkresepsjonen i Europa. Til sist vil jeg foreslå at tradisjonen etter Hippokrates, Galen, Aristoteles, Euklid, Ptolemaios og Diofantos synes å ha spilt en mye viktigere rolle i vår felles åndshistorie enn Homers vakre vers og den greske mytologiens magiske fortellinger.