Av Øystein Sjølie, samfunnsøkonom
Publisert 5. februar 2021 kl. 10:51
John Petter Collett kritiserte ledelsen ved Universitetet i Oslo (UiO) i Forskerforum nr. 1/21. Bakgrunnen var UiOs strategiplan, hvor det blant annet heter at «UiO skal utdanne studenter som setter sine fag inn i et større samfunnsperspektiv og leder an i det grønne skiftet». Svein Stølen, rektor ved universitetet, forsvarte seg dagen etter med at universitetsledelsen ikke er noe meningspoliti.
Det er godt at universitetsledelsen ikke vil være et meningspoliti. Imidlertid har det senket seg en ikke ubetydelig grad av grønn monomani over ledelsen ved flere akademiske institusjoner, herunder UiO, de siste årene. Et eksempel på dette er å finne i Stølens eget forsvar. Her roser han studentene for å «bruke sin ‘stemme’. I de seneste årene ikke minst til å argumentere for klima/miljø og bærekraft».
Et annet eksempel er fra UiOs strategiplan, som heter «For en bærekraftig verden». Det er mange måter verden kan bli mer bærekraftig på. Hvis man for eksempel bruker FNs bærekraftsmål som en definisjon, innebærer bærekraft først og fremst en materiell fremgang for verdens fattigste land, slik at innbyggerne her kan frigjøres fra sult og nød, tilbys grunnleggende helse- og utdanningstjenester og få tilgang til energi, vann og infrastruktur. Men strategiplanen nevner ikke dette, og ikke at nesten 1 milliard mennesker lever på eksistensminimum, at over 10 prosent av verdens barn ikke vaksineres mot polio og tuberkulose eller at 3 milliarder mennesker må varme sin mat med å fyre med ved og kumøkk. I stedet legger UiO vekt på ett eneste bærekraftsmål, nummer 13. «Klimakrisen står fram som vår tids største utfordring,» slås det fast.
Et tredje eksempel er et innlegg om klimaendringer som rektor Stølen skrev sammen med tolv andre fremtredende forskningsledere, blant dem rektorene ved NTNU og Universitetet i Bergen i november i fjor. Innlegget var stilet til alle som «leser innlegg fra Carl I. Hagen og andre» om klimautfordringene. Allerede tittelen ga et kategorisk anslag: «Tre uomtvistelige fakta om klimaendringer».
De tre faktaene som kalles uomtvistelige er at klimaendringene er raske og menneskeskapte, at konsekvensene av klimaendringene allerede er store for både samfunn og natur, og at utslippene må halveres innen 2040 for å begrense temperaturøkningen til under 2 grader. Filosofer kan sikkert bedre enn meg svare på om det i det hele tatt finnes «uomtvistelige fakta». En kan også stille et prinsipielt spørsmål ved om universitetsrektorer bør omtale viktige forskningsspørsmål slik. Blir da ytterligere forskning om disse spørsmålene nødvendig?
For en praktisk innrettet samfunnsøkonom som har fulgt klimaforskningen ganske grundig de siste årene er det like viktig at disse påstandene på ingen måte er «uomtvistelige fakta». Det er selvsagt mulig å bruke en definisjon av «store» som innebærer at konsekvensene av klimaendringene for verdens samfunn kan kalles «store». De fleste vil nok likevel mene at konsekvensene for samfunnene og for menneskelig velferd foreløpig er beskjedne i forhold til konsekvensene av andre viktige drivkrefter. Det er en stor tragedie at det fremdeles er 1 milliard mennesker som lever sine liv i ytterste nød. Antallet er imidlertid halvert siden 1990, til tross for at økte temperaturer. Og hva som skal til for å begrense oppvarmingen til 2 grader er også høyst usikkert.
Det er utmerket at forskere, og gjerne rektorer, forsøker å korrigere viktige feiloppfatninger som tidvis svever i offentligheten. I januar lanserte regjeringen sin «klimaplan». Regjeringspartiene hadde til lanseringen laget en digital reklameplakat, som forkynte at 2 grader er «(d)en enorme forskjellen som avgjør skjebnen til kloden vår». Universitetenes troverdighet hadde nok blitt styrket om de også kunne problematisere slike grove overdrivelser av klimaforskningen, slik som «Carl I. Hagen og andre» blir irettesatt når de skriver avisinnlegg.
Les også:
