Av Karl Erik Brofoss og Hans Skoie
Publisert 9. februar 2012 kl. 09:57
Karl Erik Brofoss, pensjonist og tidligere NIFU-medarbeider.
Hans Skoie, pensjonist og tidligere NIFU-medarbeider.
Høgskolen i Oslo og Akershus og de samfunnsvitenskapelige instituttene Nova og Afi har nylig lansert et forslag om fusjon. Tidspunktet er meget overraskende ettersom Kunnskapsdepartementet har annonsert at forskningsmeldingen våren 2013 blant annet skal behandle «en helhetlig politikk for instituttsektoren». Noe annet enn en utsettelse av avgjørelsen ville derfor innebære at departementet ikke har noen styring med instituttpolitikken.
Høyskolen og de to forskningsinstituttene har ulike oppgaver i norsk utdanning og forskning. Høyskolens oppgave er hovedsakelig knyttet til undervisning, mens instituttene er dominert av anvendt forskning – det vil si forskning som i hovedsak er finansiert ut fra eksplisitt nytte for myndigheter og næringsliv. Instituttene ble også bevisst utformet «noko annleis» enn universitetene. De fikk en fleksibel personalorganisasjon med direktør, forskningssjefer og forskere og en sterk ledelse tilpasset en anvendt oppdragsorganisasjon. Kulturen er naturlig nok også påvirket av disse forskjellene.
I høyskolens «Strategi for universitetsgodkjennelse» heter det at man står overfor betydelige utfordringer finansielt, samtidig som man har behov for å styrke høyskolens kompetanse (spesielt flere professorstillinger). Løsningen som lanseres, er økt oppdragsvirksomhet i en egen enhet ved høyskolen. Samtidig innlemmes instituttene i høyskolens ordinære struktur som et eget oppdragsfakultet.
For høyskolen er det relativt åpenbare drivkrefter: Skolen trenger kompetanse og et sterkere inntektsgrunnlag. Ved å «sluke» de to instituttene vil høyskolen kunne tilføres et drøyt tjuetall forskere med førstestillingskompetanse. I 2010 hadde de to instituttene en samlet driftsinntekt på 120 millioner kroner. Her kan en ny oppdragsenhet bidra til å finansiere professorstillinger.
For instituttene er drivkreftene langt mindre åpenbare. Noen vil kanskje tro at den økonomiske trygghet øker ved at de inngår som et ledd i en langt større utdanningsenhet. Her tror vi at instituttene gjør opp regningen uten vert. Det er klart uttrykt fra Kunnskapsdepartementets side at det ikke automatisk følger med friske midler ved universitetsstatus.
Partene bør også reflektere over hva det vil innebære hvis de to instituttene skulle bli et eget oppdragsfakultet. For det første vil dette fakultetet inngå i en faglig og administrativ struktur som er skapt for helt andre formål – primært utdanning. Dette vil svekke den fleksibiliteten som er nødvendig for å overleve i et oppdragsmarked. For det andre vil den nye enheten bli en lillebror hvor andre interesser enn forskning og problemløsning er de overordnede mål og setter den faglige og administrative dagsorden. Dette kan bli tungt.
