Av John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo
Publisert 9. september 2018 kl. 22:31
Vi vil ikke ha examen philosophicum for våre studenter, har vi hørt fra noen av våre nylig oppgraderte universiteter. Som høyskoler hadde de det ikke, og som universiteter har de ikke tenkt å innføre den. Ett av de anførte argumentene mot ex.phil. er at en eksamen innført i 1675 er lite relevant for våre dagers studenter.
Argumentasjonen virker kanskje ikke helt logisk når høyskolene samtidig har insistert på å bli universiteter, som innebærer å slutte seg til en institusjonell tradisjon med opprinnelse på 1100-tallet. «Høyskoler» er langt mer moderne, innført i Frankrike og Tyskland på sent 1700- og tidlig 1800-tall til avløsning av det «middelalderske» universitetet.
Skulle man først begynne å fjerne grader og eksamener fordi de er gamle, ville mange komme i faresonen lenge før ex.phil. Vi kan nevne bachelor- og mastergradene – og kanskje særlig doktorgraden – med sin opprinnelse et stykke før år 1200. Det har vært gjort mange forsøk på å avskaffe dem gjennom årene, men det er som med universitetene selv: Det har vist seg at det gamle og tradisjonelle har overlevd, mens de nye og moderne alternativene som er blitt forsøkt innført i stedet, er blitt borte.
Men det er riktig nok at den mektige kansleren Peder Griffenfeld i 1675 grep inn og fastsatte et innføringsstudium ved Københavns universitet for å sikre at studentene fikk et grunnlag i en vid fagkrets av artes liberales, med et pensum som spente fra filologi og filosofi til naturvitenskap. Ideen er ikke mer avleggs enn at «liberal arts» fortsatt den dag i dag står sterkt ved ledende amerikanske universiteter. Ordningen ble videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet fra 1811 og senere ved andre norske universiteter. Dog ble fagkretsen innskrenket og studietiden forkortet. Ex.phil. som den ser ut i dag, bærer preget av Arne Næss’ reformer påbegynt før annen verdenskrig og gjennomført etter 1945, med modifikasjoner gjennomført ved ex.fac.-reformen på 1980-tallet. Pensum og læringsmål er løpende oppdatert også etter det, selvfølgelig.
Formålet med Arne Næss’ reformer var å drille studenter i saklighetsnormer. De skulle lære seg å skjære gjennom tåket og tilslørende argumentasjon og selv være i stand til å ordlegge seg på en måte som fremmet dialog på en felles plattform av vilje til tydelighet og logisk saklighet, hvor det beste argument ville vinne frem. Næss så dette som en forutsetning for all vitenskapelig virksomhet, men også som grunnleggende viktig for demokratiet, for å avsløre villedende demagogi og for å få sikre et meningsfylt offentlig ordskifte.
Det er vanskelig å se at dette er mindre aktuelle formål i dag enn i 1945, for å si det svært forsiktig.
Det som i dagens ex.phil./ex.fac. er det viktigste, er likevel at studentene ved starten av sitt studium skal konfronteres med spørsmålene om hva som er vitenskap, hva som konstituerer en vitenskapelig sannhet, og hvilke begrensninger som ligger i vitenskapelig sikkerhet. Jeg skal ikke si noe om hvor godt dette fungerer som innføringsstudium. Alt kan gjøres bedre, også ex.phil. Men her står vi ved kjernen av det som enhver kandidat med eksamen fra et universitet må være oppmerksom på: Hva er grunnlaget for det vi mener vi vet? Hva er begrensningene i det vi kan si sikkert? Når vi tenker på de oppgaver i samfunnet som en universitetskandidat settes til å løse gjennom sitt yrkesliv, er det direkte uforsvarlig å sende fra oss kandidater som ikke har vært tvunget til å ta disse spørsmålene innover seg og reflektere over dem.
Det er bra med akademisk selvstyre. Men det hadde ikke skadet om vi i dag hadde hatt en minister for høyere utdannelse som hadde sett like klart som Peder Griffenfeld og stilt som krav til de nyslåtte universitetene at de sørger for at deres studenter får en obligatorisk opplæring – med avsluttende eksamen – i det som er kjernen i dagens ex.phil.: Hva er grunnlaget for det vi skal lære ved universitetet, hva er det vi kan stole på, og hvorfor og hvordan kan folk stole på oss?
Les også:
