Av Sveinung Skule, direktør i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse
Publisert 8. juni 2022 kl. 12:20
Universiteter og høyskoler jobber akkurat nå med sine høringsuttalelser til finansieringsutvalgets (ekspertutvalg satt ned av Kunnskapsdepartementet og ledet av Siri Hatlen, red.anm.) forslag om nytt finansieringssystem. Et viktig formål med utvalgets forslag er å legge til rette for mangfold og målrettet arbeidsdeling i sektoren. Men hvordan ser dette ut i dag? Har mange år med felles resultatbaserte indikatorer ført til redusert mangfold og mer ensretting, slik finansieringsutvalget frykter? Vår nye analyse tyder ikke på at sektoren preges av lite variasjon. Den viser snarere en mangfoldig sektor, både faglig, geografisk og i institusjonenes forvaltning av sitt samfunnsansvar – og en forbausende høy stabilitet.
Da hovedtrekkene i dagens finansieringssystem ble innført som del av kvalitetsreformen i 2002, kunne vi enkelt dele inn institusjonene i universiteter og høyskoler, og de representerte tydelig forskjellige institusjonstyper eller institusjonsprofiler. I dag har mange høyskoler blitt universiteter, og mange institusjoner er slått sammen. I årets tilstandsrapport for høyere utdanning har vi benyttet en algoritme for å sortere institusjonene i mest mulig homogene klynger på grunnlag av institusjonelle nøkkeldata. Resultatene av analysen viser at hovedgruppene av institusjonsprofiler til forveksling likner institusjonslandskapet for 20 år siden, selv om strukturendringene også har satt noen spor i arbeidsdelingen. Én gruppe er de eldste breddeuniversitetene, men uten UiT Norges arktiske universitet, som i denne analysen plasserer seg i gruppe to med nye universiteter og gjenværende høyskoler. Den tredje identifiserte gruppen består av de mest spesialiserte institusjonene, som for eksempel Norges Handelshøyskole, Norges idrettshøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo.
Forskning
Den største forskjellen mellom gruppene gjelder forskning. Den første gruppa, NTNU, Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Oslo (UiO), har en betydelig større tyngde på forskningsfeltet enn både statlige høyskoler og nye universiteter. Selv om nye universiteter har styrket seg på forskning, har de fortsatt mer til felles med de gjenværende statlige høyskolene. De tre breddeuniversitetene står for nesten 70 prosent av avlagte doktorgrader og om lag 60 prosent av publiseringspoengene i sektoren, mens de bare står for 30 prosent av studentene. Til sammen mottar de tre mer enn 70 prosent av all ekstern finansiering for Forskningsrådet og EU. Den dominerende rollen innen forskning er i tråd med hvordan disse institusjonene vektlegger forskning generelt og grunnforskning spesielt i sine strategier.
Derimot skårer de statlige høyskolene og nye universitetene høyere på variabler som måler samfunnskontakt, noe som stemmer godt overens med de ambisjonene de gir uttrykk for i strategiene sine. Høyskolene og de nye universitetene legger i strategiene gjennomgående stor vekt på den regionale rollen og samspillet med lokalt og regionalt arbeids- og samfunnsliv. De har i større grad et utdanningstilbud som eksplisitt retter seg mot folk som er i arbeid, og de vektlegger anvendt forskning og utviklingsarbeid heller enn grunnforskning.
Sporene etter den historiske todelingen i høyere utdanning blir enda tydeligere når vi sorterer institusjonene etter faglig profil på utdanningen. Figurene under viser forskjellene.
Figur 1-3 . Registrerte studenter per fagfelt. Andel av registrerte studenter per institusjon. Prosent. Kilde: DBH
UiB og UiO har en nærmest identisk faglig profil, mens NTNU og UiT begge har både tradisjonelle høyskoleutdanninger og breddeuniversitetenes disiplinutdanninger. De statlige høyskolene og de nye universitetene har langt på vei sammenfallende faglige profiler på utdanningstilbudet. Her er tyngdepunktet profesjonsutdanninger innen lærerutdanning, helse- og sosialfag og ingeniørfag.
Selv om institusjonene i dag på mange måter fortsatt kan grupperes etter historiske skillelinjer, er bildet også blitt noe mer nyansert, særlig innad i gruppen høyskoler og nye universiteter. Institusjonene som først endret status fra statlig høyskole til universitet på 2000-tallet, Universitetet i Agder (UiA) og Universitetet i Stavanger (UiS), skiller seg fra andre institusjoner i denne gruppa. Både statistikk og institusjonsstrategier indikerer at disse institusjonene særlig på forskningsområdet ligger nærmere de opprinnelige og forskningstunge universitetene. De kan sies å innta en mellomposisjon, noe som i seg selv representerer en ny type mangfold i den høyere utdanningssektoren.
Med så sterke fellestrekk som de statlige høyskolene og nye universitetene har i utdanningstilbudet sitt, står de likevel først og fremst for en geografisk arbeidsdeling. For de fleste institusjonene i denne gruppen er nedslagsfeltet i hovedsak lokalt eller regionalt. De opprinnelige universitetene og de faglig spesialiserte institusjonene, derimot, tilbyr utdanninger som langt færre institusjoner tilbyr, og de får dermed en mer nasjonal rolle.
Samlet sett viser analysene våre en sektor med høy stabilitet, vel så mye preget av historiske forhold som av de siste tiårenes store strukturelle og organisatoriske endringer. Tjue år med felles lov og felles finansieringssystem, muligheter for institusjonsopprykk og en rekke fusjoner på tvers av tidligere etablerte institusjonskategorier har ikke endret hovedbildet av institusjonslandskapet.
Har sektoren det mangfoldet og den arbeidsdelingen samfunnet trenger? Hva slags styrings- og finansieringssystem trenger vi dersom finansieringsutvalgets mål om å videreutvikle mangfoldet skal realiseres? Når stabiliteten i arbeidsdelingen er så høy gjennom en periode med så store endringer, virker det rimelig å konkludere med at dette mønsteret vil dominere sektoren også framover, med mindre det gjøres kraftfulle styrings- og finansieringsgrep.
Les også:
