Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 24. juni 2025 kl. 13:30
Antologien kommer i forbindelse med at det i år er 200 år siden den organiserte utvandringa til USA begynte. I både tittelen og innledninga står det at den handler om norske inntrykk og oppfatninger av demokratiet i USA i denne perioden. Det er dermed enkelt å bli forleda til å tro at den sier noe om norske oppfatninger av USA i nåtid. Det gjør den ikke. Antologien har en kronologisk oppbygning. De fleste artiklene handler om forhold på 1800-tallet og avsluttes med en artikkel om tida rett etter andre verdenskrig. Jeg må innrømme at jeg blei skuffa over at den ikke gir mat til aktuelle demokratiske utfordringer, som storminga av Kongressen, autoritære holdninger og at ytrings- og forskningsfriheten trues.
Hilde Sandvik (red.)
Demokratiet i Amerika – skrekkeksempel eller ideal? Norske oppfatninger av USA gjennom 200 år
Cappelen Damm Akademisk, 2025
338 sider
Boka er et resultat av en større interfakultær satsing, UiO:Demokrati. Forfatterne består av historikere, en jurist og en sosiolog. Redaktøren, Hilde Sandvik, er professor i historie. Tematisk begynner boka med hvordan ideene om folkesuverenitet og representasjon prega grunnlovene i USA og Norge, og den fortsetter om lokaldemokrati, om bladet Norge og Amerika, om norske gullgraveres holdning til lynsjing, om Søren Jaabæk, Marcus Thrane, fagforeningsmannen og journalisten Harald Hansen, om yrkeskvinneorganisasjoner i USA og Norge og om Haakon Lie, før den avsluttes med en artikkel om norsk USA-kritikk rett etter andre verdenskrig.
I innledninga står det: «Kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, borgerrettsbevegelsen og antirasistiske bevegelser har hentet inspirasjon fra USA. Oppfordringen har vært å ta konsekvensene av menneskesynet i uavhengighetserklæringens ord om at «all men are created equal».
Det er dermed enkelt å bli sittende igjen med inntrykket av at det kun er menn som kan knyttes til emigrasjonen til Amerika og til meningsdannelse omkring demokrati.
Med denne innledninga er det overraskende at kun én artikkel konsentrerer seg om kvinner, nemlig den om yrkeskvinneforeninger i USA og Norge. De andre ti artiklene har utelukkende menn i fokus og menn som kilder. Noen kvinner nevnes i bisetninger, som for eksempel feministen og maleren Aasta Hansteen som utvandra til Amerika i 1880, og Helle Devold, bl.a. en viktig pådriver for fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, men det blir med det. I spørsmål om undertrykking og stemmerett er artiklene mer opptatt av raseskiller og undertrykking av urbefolkning enn av kvinners rettigheter. Jeg mener ikke at noen av disse sakene er mer eller mindre viktige enn andre, men bokas framstilling gir et annet inntrykk. Jevnt over vitner det om minimal interesse for kvinneperspektiver, noe som framstår spesielt underlig siden Sandvik både har forska på og skrevet om kvinnehistorie tidligere. Her bidrar hun med to artikler, en om Søren Jaabæk og en om Marcus Thrane. Antologien opprettholder dermed en holdning og en hierarkisering som jeg trodde vi for lengst var ferdig med, nemlig det å se på mannehistorie som den generelle historien og kvinnehistorie som den andre – den for spesielt interesserte. Det er dermed enkelt å bli sittende igjen med inntrykket av at det kun er menn som kan knyttes til emigrasjonen til Amerika og til meningsdannelse omkring demokrati.
Jevnt over er antologien vel verd å lese, men den har noen klare begrensninger når det gjelder kvinners rolle som meningsbærere. Det er også synd at den ikke strekker seg fram til vår tid. Det er mye som har skjedd i det amerikanske demokratiet og nordmenns inntrykk av det, fra den kalde krigen og fram til 2025.
