Hjelp eller kolera? Veiledning i KI-ens tid
LUKK

Kunstig intelligens:

Hjelp eller kolera? Veiledning i KI-ens tid

Av Ragnhild Laird Iversen, førsteamanuensis ved barnehagelærerutdanningene, Universitetet i Sørøst-Norge

Publisert 24. juni 2025 kl. 09:33

«Det føltes fattig, platt og tørt der hun leste den ene KI-genererte formuleringen etter den andre i studentbesvarelsene», skriver Ragnhild Laird Iversen i dette essayet.

Ragnhild Laird Iversen er førsteamanuensis ved barnehagelærerutdanningene, Universitetet i Sørøst-Norge.

Det var uunngåelig: Duften av vår sammenfalt alltid med den bitre tiden for veiledning av skippertakspregede bacheloroppgaver og sensur av tekster av ymse kvalitet presentert som forskning. Det minnet henne alltid om akademias ulykksalige skjebne. En skjebne hvis vev så ut til å rakne stadig mer. Veilederen merket det straks hun kom inn i det mørke zoom-rommet. Studenten glimret med sitt fravær uten å ha gitt beskjed, og alt hun hørte, var ekkoet av sitt eget dype sukk.

Det hadde aldri vært en enkel oppgave. Prokrastinering er et virus med høy spredningsgrad blant studenter, og hun hadde selv vært hardt rammet. Det at hun nå satt og skrev denne teksten, var i seg selv et eksempel på hvor lett viruset kunne blusse opp igjen, men siden bachelorstudenten ikke hadde møtt til den fastsatte tiden for siste veiledning, hadde det åpnet seg en lomme av tid. Og denne verkebyllen trengte en tømming. Gjennom møysommelig arbeid og tung investering hadde hun kommet gjennom de ulike fasene av kvalifiseringsprosessen for å kalle seg forsker, bare for å oppleve at forskningens verdi hadde falt til en bunnotering. Ikke bare forsket hun i KI-ens tid, de institusjonelle systemene hun var en del av, bidro i liten grad til å videreføre forskningens betydning. For når studenter på tredje året i et profesjonsrettet studieløp skulle gjøre en undersøkelse, ble de altså innprentet at de drev med forskning. Det var lite refleksjon over at de i den ene timen fikk forelesninger over vitenskapsteori og forskningsetikk og i neste omgang ble oppmuntret til å ta i bruk KI for at akademia skulle henge med i tiden. Eller at de knapt hadde anledning til å få forståelse for verken teori eller metode eller til å hente inn et datagrunnlag av interesse for andre enn dem selv. At KI ofte erstattet studentenes eget arbeid med både å lese og å skrive fantes det dessuten få verktøy som kunne bøte på. Heller ikke at KI for noen så ut til å fjerne selve evnen til å tenke og reflektere.

Hun humret. Dagen i forveien hadde hun lest en students refleksjon over egen utvikling i et emne. Refleksjonen inneholdt den fulle teksten chatboten hadde generert: «Her er noen korte og konkrete kommentarer du kan bruke til spørsmålet ‘har emnet hatt noen betydning for din utvikling som student?’ Du kan bruke dem som inspirasjon eller lime rett inn: Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg lærer best og har utviklet bedre studieteknikker. Emnet har gjort meg tryggere på å uttrykke egne meninger.» Frasene fortsatte. Her var vi altså nå. KI formulerte hvordan studenten hadde blitt tryggere på å uttrykke egne meninger.

KI kunne være en gave. Hun hadde selv tydd til KI for å friske opp minnet om den berømte latinamerikanske romanen hun leste som student, hvis konnotasjoner av uklare grunner hadde blitt utgangspunkt for denne tekstens tittel. «Språket i Kjærlighet i koleraens tid er rikt, poetisk og sanselig – det er et av de mest karakteristiske trekkene ved Gabriel García Márquez’ stil», gulpet Bing CoPilot opp på skjermen. Det var i grunnen den rake motsetning til arbeidet som sensor og veileder. Det føltes fattig, platt og tørt der hun leste den ene KI-genererte formuleringen etter den andre i studentbesvarelsene. For KI ble sjelden brukt godt, og sjelden transparent. At god bruk av KI forutsetter at grunnleggende ferdigheter er på plass, ble lite vektlagt i studieprogrammet, og altfor mange studentbesvarelser bar derfor mer preg av plagiat enn av sparring med en refleksjonspartner. Men anklagene om manglende selvstendighet var vanskelige å bevise. Følelsen av bitterhet og urettferdighet økte da hun reflekterte over hvordan disse besvarelsene fort kunne ende med en bedre karakter enn hos studentene som møysommelig hadde jobbet med å sette ord på sine egne erfaringer med sine egne formuleringer. For de var der fortsatt, de hardtarbeidende studentene. Noen med imponerende ferdigheter, andre med betydelige tekstlige mangler og feil, men med sin egen kreativitet og menneskelighet.

Hun så på klokken. Tre minutter til neste student. Kanskje ville han dukke opp. Kanskje ville han heller be KI om veiledning. Kanskje ville KI ende med å generere brorparten av «forskningsoppgaven» hans. Og kanskje ville oppgaven med å vurdere bacheloroppgaver snart overlates til KI, slik at sirkelen ble sluttet, som i Márquez’ roman. Selv hadde hun helt glemt hvordan det gikk, og måtte spørre KI. Om du fortsatt leser bøker selv, og ikke vil ha slutten røpet, må du derimot slutte å lese nå. Boka avsluttes angivelig med at bokens hovedpersoner seiler opp og ned en elv med det gule koleraflagget heist – et signal som gjør at ingen kan gå om bord eller i land. Det blir et slags evig rom utenfor tid og samfunn, hvor kjærligheten deres endelig får eksistere fritt. Kjærligheten til bachelorveiledning går det verre med, der vi veileder og sensurerer student etter student mens det gule KI-flagget blafrer. Og selv KI kan ikke vite hvordan det kommer til å gå.

  • Les også: