Av Frode Lindgjerdet, MA i historie fra NTNU, rådgiver ved Forsvarsmuseet, Rustkammeret
Publisert 4. november 2019 kl. 11:50
30. oktober hadde Forskerforum en artikkel med overskriften «Utfordrer norsk arbeidskultur», hvor professor Ricardo Colomo-Palacios intervjues i forbindelse med tall som viser at utenlandske forskere publiserer mer enn norske forskere. Faktagrunnlaget for denne påstanden er tall fra Unit – Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning, som viser til at av de 50 som publiserer mest, kommer 29 fra utlandet.
Hvem skal da hente i barnehagen, være med på fotballkamper og hente og bringe på trening og i barnebursdager?
Ryggmargsrefleksen til de fleste med en viss forskerbakgrunn bør være «er det sånn?» og i så fall «hvorfor?». En viktig avklaring i dagens debattklima er naturlig nok først definisjonen av «utlending» og «norsk». Den mest relevante definisjonen i denne sammenhengen vil være hvor man får sin grunnutdanning, både i forhold til kvaliteten på forskerutdanningen og den akademiske kulturen man er innviet i.
Så til det første spørsmålet: Er det virkelig sånn at forskere som har sin grunnutdanning utenfra forsker mer og bedre enn norske forskere, slik at det er norsk akademisk kultur som er et problem? Dagens mål på god forskning mellom akademiske institusjoner er i høyeste grad kvantitative, basert på det såkalte «tellekantsystemet». Her legges antall vitenskapelige publikasjoner og siteringer til grunn blant annet for den såkalte «Shanghai-rangeringen», hvis fulle navn er Academic Ranking of the World Universities. Ifølge deres egne nettsider er indeksen utarbeidet etter:
«…six objective indicators to rank world universities, including the number of alumni and staff winning Nobel Prizes and Fields Medals, number of highly cited researchers selected by Clarivate Analytics, number of articles published in journals of Nature and Science, number of articles indexed in Science Citation Index – Expanded and Social Sciences Citation Index, and per capita performance of a university.»
Den nevnte artikkelen, og flere andre tilsvarende artikler i Forskerforum, tar også utgangspunkt i de samme indikatorene på leting etter «idealforskeren». Ellen Hazelkorn, professor emeritus ved Universitetet i Dublin, er blant de som advarer sterkt mot en indeksering av forskningsinstitusjoner – og vi kan også legge til av enkeltforskere – etter denne typen kvantifiserbare data. Mengden publikasjoner er med andre ord ikke automatisk lik god forskning. Nå må det i tillegg skytes inn at tellekantsystemet også virker selvforsterkende – flere publikasjoner gir mer penger i kassen som igjen gir bedre økonomiske rammebetingelser for forskningen og flere ansettelser, som igjen genererer mer publisering.
Men om vi godtar premisset at forskere med sin grunnutdanning fra utlandet er bedre enn de «hjemmeavlede», gjenstår det fortsatt å svare på «hvorfor?». Dette har naturlig nok en større kulturell kontekst, ikke minst et kjønnsperspektiv. Når NTNU-professoren Filippo Berto i en annen artikkel i Forskerforum forteller at han «holder på til rundt syv om kvelden» og «Hver lørdag og søndag, mens kona sover» klarer å presse inn seks-syv timer ekstra, spør nok mange forskere med norsk kulturell bakgrunn: hvem skal da hente i barnehagen, være med på fotballkamper og hente og bringe på trening og i barnebursdager? Hvem skal lage middag når også barnets andre foresatte også har like stort behov for å jobbe ekstra? Med andre ord, premierer kanskje tellekantprinsippet fram en forskertype som er avhengig av et arkaisk kjønnsrollemønster for å i det hele tatt eksistere, og er det noe å hige etter?
En annen mulig forklaring er at tellekantkulturen har ikke helt slått rot i norsk akademia, på tross av Kunnskapsdepartementets føringer gjennom premiering av publiseringspoeng. Det KAN bety at kvalitet i forskningen gis prioritet foran å tilfredsstille «suksessindikatorer» som påtvinges ovenfra. Med andre ord, de forsker like bra, men er ikke like flinke til å omsette resultatene i et større antall publikasjoner.
Det må innrømmes at i definisjonen av den gode forskningen, er det i mangel av alternativer, vanskelig å komme utenom de kvantifiserbare publiseringsdataene. Og både denne artikkelen og de som er sitert, tar naturlig nok utgangspunkt i subjektiv synsing og individuelle kulturelle betraktninger når det kommer til å forklare hvorfor utenlandske forskere publiserer mer. Gir man etter og godtar tellekantprinsippet, er det likevel én hypotese som lar seg etterprøve, og den kan formuleres slik: forskere som forsker i et annet land enn der de har sin grunnutdanning, er i utgangspunktet bedre i snitt enn de av deres kolleger som ikke krysser landegrensene. De er tross alt headhuntet blant et stort internasjonalt utvalg av kandidater, og da må man jo kunne forvente at de er bedre.
Til syvende og sist må vi likevel spørre oss om tellekantsystemet er en funksjonell, rettferdig og menneskelig måte å rangere forskere og institusjoner på.
I praksis kan hypotesen verifiseres eller falsifiseres ved å sjekke den relative mengden publisering blant forskere i utlandet som har fått sin grunnutdanning (ph.d.) i Norge, opp imot de som har valgt å fortsette karrieren her til lands. Er denne høyere enn snittet innen et gitt fagfelt i Norge eller institusjonen de forsker ved i dag, støtter det hypotesen om at forskere som krysser landegrensene er generelt bedre. Og tilsvarende for de som har fått grunnutdanningen i utlandet som jobber i Norge, opp mot de av deres kolleger som forsker i det «akademiske hjemlandet». Kanskje er det de av Bertos kolleger som har valgt å bli i Italia vi skal sammenligne med, og ikke Berto?
Til syvende og sist må vi likevel spørre oss om tellekantsystemet er en funksjonell, rettferdig og menneskelig måte å rangere forskere og institusjoner på.
Les også:
