ANMELDELSE

Hjernebeskuende

Av Aasne Jordheim

Publisert 15. juni 2015

Så pass kvikt, kjekkasaktig og velskrevet om hjerneforskning at du lett kan tro alt du leser.

hjernebeskuende

Fakta

Lone Frank
Den femte revolusjon. Mennesket i hjerneforskningens tidsalder
Spartacus, 2015
284 sider
Veil. pris: kr 339

Når biolog og vitenskapsjournalist i Weekendavisen Lone Frank nå får Den femte revolusjon oversatt til norsk, kan man selvsagt stusse over at en bok som skal geleide leserne gjennom et fagfelt som er i slik rivende utvikling, nemlig hjerneforskningen, allerede er noen år gammel. Den ble først utgitt i 2007. Men det viser seg å gå greit, for Franks anliggende er, slik tittelen viser, å antyde og undersøke hvor og hvordan nevrovitenskapen kan komme til å utøve innflytelse på samfunnet. Foruten å ledes av egne sterke synspunkter får hun hjelp av en rekke amerikanske forskere som hun møter og intervjuer. For å si det med en gang: Dette er hard core. «Alt er kjemi», skriver hun, eller alt i livet er fysiologiske prosesser uten spor av mening.

Alt i livet er fysiologiske prosesser uten spor av mening.

Det er klart det er masse interessant her, for ved hjelp av hjerneskanning er det mulig å komme et hakk bakom den informasjonen vi hittil har måttet nøye oss med. Nå kan forskere se hva som faktisk skjer i hjernen når vi vurderer moralske handlinger, foretar økonomiske valg eller bedriver meditasjon. Kanskje kan de også finne ut om vi eier empati, og om vi snakker sant. Og derfra tenkes veien ganske kort til at vi alle kan bli informert om hvilke valg og aktiviteter, eller bedre: hvilke kognitive atferdsstrategier, som ikke bare er de mest rasjonelle, men som også kan oppøve vår evne til lykke (det er en evne, slik også moralen er en evne, påstås det). Kanskje kan vi snart også bygge systemer som kan luke ut de ikke-empatiske fra viktige stillinger og få sikre løgndetektorer. I enden av all forskningen øyner Frank både et opplysnings- og frigjøringsarbeid, ikke minst fordi hjerneforskningen vil kunne bidra til radikal selvinnsikt.

Selv om alt er kjemi og empirismen er eneste veiviser, ender boka likevel med et postmodernistisk frihetsbudskap. Fordi hjerneforskerne ikke klarer å lokalisere et selv i hjernen, tenker Frank seg et flytende selv, og derfra er det fritt fram å kunne forme seg selv i den retning man måtte ønske. Det er hva kunnskapen kan gi oss: Jo mer vi vet om prosessene i hjernen, jo mindre bundet av biologi og tradisjon trenger vi å være. Derfor er et oppgjør med religionen også i dette opplysningsprosjektet sentralt. Frank er en fundamentalistisk ateist, og forskningen og argumentene hun presenterer i det lange kapittelet om religion, gjør meg svimmel. Her blir du dupert av en hel haug med liksom uproblematiske forutsetninger og en demagogisk tone. At det foregår noe i hjernen når vi gjør noe eller tror på noe eller søker å unngå noe, det sier seg selv. Men hvordan det skal fortolkes, alt det som nå kan avleses, det sier neppe seg selv. Det er det selvsagt ingen i denne boka som sier heller, men det er mye frimodighet å spore i tolkningene.

Innimellom tar jeg meg i å ønske meg en annen bok. Frank bruker hjerneforskningen til å underbygge egne sterke meninger, og det på en lettlest og medrivende måte. Men vi blir ikke gitt kunnskapen til å kunne vurdere de testene og metodene hun presenterer for oss, og må derfor bare følge på. Selv om jeg nok ville ha foretrukket en nøktern vitenskapsformidling fremfor denne subjektive, skjønner jeg jo at den kan ha et viktig bruksområde: debatt.