Av Ahmet Soylu, dekan/professor, School of Doctoral Studies, Høyskolen Kristiania
Publisert 23. april 2025 kl. 15:53
Høyere utdanning har i økende grad blitt preget av en bedriftslogikk, med sterkt fokus på resultater, rangeringer og økonomisk verdi. Men ofte mangler sjelen som definerer den dypere hensikten med utdanning og forskning. Diskusjoner om høyere utdanningsinstitusjoner blir stadig mer instrumentelle. Utdanning reduseres til jobbforberedelse, forskning til kortsiktige leveranser, og institusjonene til tjenesteleverandører. Dette snevre perspektivet risikerer å overskygge det universelle ansvaret og den endrende kraften som høyere utdanningsinstitusjoner faktisk representerer – de burde være sentre for dyp refleksjon, kreativitet og samfunnsutvikling.
Denne dreiningen mot bedriftslogikk har ført til en økende tendens til å behandle høyere utdanningsinstitusjoner som fabrikker som masseproduserer standardiserte kandidater og forutsigbare forskningsresultater. På samme måte som en fabrikk som er opptatt av effektivitet, risikerer man ved en slik tilnærming å produsere kandidater som er dyktige, men som mangler kreativitet og intellektuell kapasitet i møte med en raskt skiftende verden. Tilsvarende reduseres forskning til en prosess hvor man antar at alle funn enkelt tas i bruk, uten tanke på langsiktige virkninger. Selv om arbeidslivsrelevans og praktiske anvendelse er viktig, bommer man på høyere utdannings egentlige rolle hvis man reduserer den til yrkesopplæring, og forskning til enkle løsninger. Universiteter og høyskoler bør ikke betraktes som formidlere av arbeidskraft eller ferdigpakket kunnskap. De skal være rom der kritisk tenkning, utforsking og læringsglede får blomstre.
I stedet for å anvende en fabrikkmodell på alle høyere utdanningsinstitusjoner, må vi anerkjenne deres mangfoldige samfunnsoppdrag. Institusjonene varierer i formål, kultur og styrker. Rigid resultatmåling og kvalitetssikring kan hemme både innovasjon og mangfold. Ikke alt passer inn i standardiserte rammeverk – og det bør det heller ikke. Ved å forsøke å presse alle institusjoner inn i samme mal gjennom tall, budsjetter og indikatorer, risikerer man å overse de bredere målene med utdanning og forskning. For stort fokus på likhet og kontroll kan gå på bekostning av kreativitet, kritisk refleksjon og intellektuell utfoldelse. Kvalitet i utdanning og forskning handler om å dyrke mangfold av perspektiver – ikke om å redusere alt til et minste felles multiplum.
Universiteter og høyskoler er heller ikke isolerte fyrtårn som sender ut kunnskap på avstand – de er dypt forankret i samfunnet. Samfunnet løftes av høyere utdanningsinstitusjoner, og institusjonene bygges av samfunnet. De er ikke bare steder for utdanning og forskning, men åpne og universelle arenaer der kunnskap (med)skapes og deles, der offentlig dialog utvikles, og der kunst og kultur har et hjem. For virkelig å bidra til samfunnsutvikling, må høyere utdanningsinstitusjoner delta i langvarige og tillitsbaserte samarbeid med næringsliv, myndigheter, sivilsamfunn og lokalsamfunn.
Slike relasjoner styrker både institusjonenes relevans og samfunnets evne til transformasjon og innovasjon. Samtidig kan ikke universitetene kreve ressurser i det uendelige med en veksttankegang alene; de må vise sin verdi og relevans, selv i vanskelige tider. Deres egentlige verdi ligger ikke i kortsiktige resultater, men i det lange, seige arbeidet mot fremskritt – gjennom dyp og sømløs integrasjon med samfunnet rundt dem.
I denne sammenhengen er universiteter og høyskoler steder som må nære menneskets ånd gjennom kunst og kultur. Fra litteratur og filosofi til visuell kunst og scenekunst – disse områdene har alltid spilt en viktig rolle i akademisk liv, og bidrar til kreativitet, empati og nye ideer. Selv om deres verdi ikke alltid måles i økonomiske termer, er virkningen dyp og varig. Disse fagene bør ikke kunne velges helt bort. En student som uteksamineres fra en høyere utdanningsinstitusjon bør ikke bare gå ut som ingeniør, økonom eller forsker – men som et menneske som også har blitt eksponert for kunst, kultur og et bredere tankesett. Dersom høyere utdanning blir for snever og målorientert, risikerer vi å utelate disse vesentlige delene av livet. Høyere utdanningsinstitusjoner må fortsatt være steder der kunst ikke bare tilbys, men verdsettes for sin evne til å inspirere, transformere og bringe mennesker sammen.
Til syvende og sist handler universiteter og høyskoler ikke bare om å formidle kunnskap – de handler om å utvikle intellektuell kapasitet. De skal fremme nysgjerrighet, kritisk tenkning og etisk refleksjon. Når høyere utdanning mister denne essensen, nærmer den seg middelmådighet. I en større sammenheng tilhører høyere utdanningsinstitusjoner menneskeheten – ikke bare én nasjon eller region. Selv om de har størst påvirkning i sine lokale kontekster, strekker samfunnsoppdraget seg globalt – til utfordringer som klimakrise og sosial ulikhet. Når høyere utdanning mister dette perspektivet, risikerer den å bli smal og innadvendt. Utfordringen er å bevare akademias essens, samtidig som man forblir relevant og inkluderende. Kvalitet i høyere utdanning handler om å dyrke mennesker – ikke bare fylle stillinger. Det handler om å bidra til verden, ikke for lokal profitt, men for felles fremgang.
For å bevare den egentlige hensikten til de høyere utdanningsinstitusjonene, må akademisk lederskap bygge på noe mer enn bedriftslogikk. Det bør legge til rette for et miljø der forskere og undervisere er frie til å innovere, stille spørsmål og tenke kritisk. Akademisk lederskap spiller en avgjørende rolle i å forme et klima hvor intellektuell utvikling kan blomstre. Hvordan leder man en gruppe akademikere hvis arbeid bygger på dyp refleksjon og kritisk tenkning? I motsetning til industriell ledelse krever akademisk ledelse en finstemt forståelse av intellektuelt arbeid. Hver akademiker er, i en viss forstand, en filosof – en som først og fremst tenker, stiller spørsmål og resonnerer. Disse menneskene kan ikke ledes med makt eller tall alene – de trenger tid, rom og frihet til å skape. Den økende vektleggingen av måltall og leveranser risikerer å redusere forskere til publikasjonsprodusenter, og undergrave akademias egentlige formål. Effektivt lederskap må balansere ansvarlighet med intellektuell frihet – og sørge for at forskere kan utøve sitt arbeid med lidenskap og formål.
