Fagmiljøene lokalt må i hovedsak realisere målene i humaniorameldingen. Dette gir mange gode muligheter. Faren er at ansvaret pulveriseres, skriver Terje Lohndal.

 

Vi er mange som i spenning har ventet på stortingsmeldingen Humaniora i Norge, og 31. mars ble meldingen godkjent i Statsråd. Det er en omfattende melding på godt over 100 sider som tar for seg mange ulike sider ved humaniora i Norge. Meldingens hovedbudskap er at det er mange muligheter for å fremme god humanistisk forskning i Norge, men at mange av disse mulighetene så langt ikke har vært godt nok realisert.

Terje Lohndal

Humaniora i Forskningsrådet

Et viktig poeng i meldingen er at humanistiske miljøer ikke har funnet sin plass i programmene til Norges forskningsråd. Forskningsrådet får også tydelig beskjed om at dette er noe de må gjøre noe med, en utfordring de har respondert positivt på. Samtidig blir de humanistiske fagmiljøene utfordret til å i større grad drive med utfordringsdrevet forskning. Vi får ingen ordentlig dokumentasjon på at forskningen ikke har vært tilstrekkelig utfordringsdrevet så langt, men meldingen skisserer iallfall en rekke muligheter der humanistiske miljøer kan bidra positivt på sine egne premisser. Det siste er avgjørende ettersom mange humanister nok tidligere har hatt følelsen av å være hjelpedisiplin heller enn en skikkelig integrert del av større prosjekter som er tydelig utfordringsdrevet. Samtidig kunne kanskje meldingen også ha lagt noe mer arbeid ned i kartlegging av den faktiske situasjonen på akkurat dette området.

Les mer om meldingen her: Ingen nye midler til humaniora

Nedenfra-og-opp-prosess

Meldingen inneholder flere viktige tiltak, blant annet en støttemodell for norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter slik at disse kan overleve overgangen til åpen tilgang. Regjeringen ønsker også å stimulere til utvikling av talentprogrammer, øke støtten til Holbergprisen, og styrke samarbeidet og koblingen til næringslivet.

I mange av tilfellene er meldingen relativt vag når det gjelder virkemidler. Kunnskapsdepartementet uttrykker store forventninger til fagmiljøene, men det er miljøene lokalt som i hovedsak må realisere målene og utvikle egnede virkemidler. Dette har en utvilsom styrke ved at miljøene selv kan utforme gode og relevante tiltak som passer lokalt og regionalt. En slik nedenfra-og-opp-prosess vil derfor utvilsomt føre til at foreslåtte tiltak vil ha en bedre forankring og dermed større sjanse for å kunne lykkes. En svakhet kan være at det vanskeliggjør nasjonalt samarbeid fordi forskjellene blir for store og man ikke blir enige om hvordan viktige utfordringer skal løses. Vi har allerede sett dette når det gjelder hvordan de regionale utfordringene knyttet til fremmedspråkrekrutteringen skal møtes. Noen ganger kan tydeligere politisk styring være en fordel.

Les også: Bokanmeldelse: En god introduksjon til kritisk diskursanalyse 

Ingen satsning på fremmedspråk

Selv om det utvilsomt er en styrke at ansvaret i all hovedsak legges til institusjonene, er det også tydelig i meldingen at Kunnskapsdepartementet vil følge opp gode tiltak med økonomiske midler. Derimot står det lite om hvordan dette konkret skal gjøres. Vil det være utlysninger, eller tenker departementet seg at dette skal gjennomføres på andre måter? Det står lite om hvordan forslag som skal bidra til å realisere målene i meldingen, kan fremmes. Det er viktig at dette gjøres på en transparent og ubyråkratisk måte.

Meldingen går ikke inn for en nasjonal satsing på fremmedspråk modellert på satsingen i realfag. Argumentene mot dette er ikke spesielt gode, og finnes ikke i meldingen i særlig grad heller. Det er sant at rekrutteringen til fremmedspråk i deler av landet har hatt en positiv utvikling, selv om statistikken her gjerne ikke skiller godt nok mellom valgfag og programfag. Og utviklingen på studiene i høyere utdanning er ikke positiv. Det er utfordrende for oss å håndtere en mangfoldig studentgruppe med ulike forkunnskaper. Nettopp derfor er det viktig at kompetansen til elevene er bedre før de kommer på universitetet. Dette er noe Kunnskapsdepartementet ikke har lagt nok vekt på etter mitt syn, for det var nettopp økt kunnskap før universitetsstudiene som var noe av det essensielle bak realfagsatsingen. Det er derfor synd at samtidig som Holbergprisen får økt ramme for å ikke ha lavere status enn Abelprisen, så mener ikke departementet at en fremmedspråksatsing er like relevant som en realfagsatsing. Det er synd, samtidig som jeg har store forventninger til at departementet støtter økonomisk opp om lokale og regionale tiltak som foreslås.

Les også: Frykter at Forskningsrådet skal skvise ut unge forskere 

Pulverisert ansvar?

Et annet sentralt område er humaniora og skolen. Her formidler meldingen forventninger om at universitetene og høyskolene skal legge til rette for at humanioramiljøene deltar mer aktivt. Mange av tiltakene er preget av vurderinger, utredninger og videre oppfølging. Her kunne man kanskje ha ønsket seg mer spenstige tiltak som at det utvikles en egen karrierevei for lærere med doktorgrad i humanistiske (og andre) fag. I dag opplever vi stadig at de beste lektorene ikke ønsker å gå videre med doktorgrad fordi det ikke lønner seg økonomisk, og fordi de er redde for å da ikke få jobb. Dette kan faktisk politikerne bidra til å gjøre noe med gjennom å endre virkemidlene.

Humaniorameldingen uttrykker store forventninger, men legger svært mye av ansvaret på de lokale institusjonene og på fremtidige utredninger. Det positive er at dette gir mange gode muligheter. Faren er at ansvaret pulveriseres, og at mange av de gode intensjonene ikke blir fulgt opp på en god nok måte. Det er vårt alles ansvar å forhindre at så skjer.

Les også:

Humaniorameldingen: Innvandring, teknologi og klima