Av Kjetil Vikene
Publisert 11. september 2017 kl. 14:46
Henning Howlid Wærp, professor i nordisk litteraturvitenskap ved Norges arktiske universitet, skriver med utgangspunkt i forskningsprosjektet Arctic Modernities.
Bokens første del problematiserer begrepet om det arktiske. «Det er ikke ett resonnement som er sammenhengende i boka; begrepet Arktis er for komplekst og sammensatt til det, i tillegg til at tekstene relaterer seg til nord på forskjellige måter», skriver forfatteren. 
Men heller ikke det nordlige kan «reduseres til en enkelt idé, en karakteristikk». Når Howlid Wærp vil undersøke «det nordlige faktisk og forestilt» ved hjelp av «stemmene i/fra det nordiske arktis», denne gang med liten a, blir det altså flere lag med usikre begreper, som i tillegg har flytende relasjoner og grenser seg imellom. Jeg savner en klar begrunnelse av hvorfor det er viktig å skrive om det arktiske, og en motivasjon for valg av tekster, for eksempel Anne B. Ragdes Zona Frigida, utover det at handlingen utspiller seg på Svalbard. Kanskje har forfatteren selv dette problemet, og i del 2 løses det ved at det skrives mest om det «polare» i ekspedisjonslitteratur og reiseskildringer (også til Sydpolen). Særlig fokuseres det på litteraturen i kjølvannet av Nansens og Amundsens ekspedisjoner. Tidligere omtaler av denne litteraturen er mangelfull, skriver forfatteren, siden man har valgt å «gjenfortelle reisene, ikke analysere bøkenes sjanger, stil, retorikk og komposisjon». Dette er også bokens hovedmotivasjon: «Jeg har forsøk å velge ut tekster og forfattere det er skrevet lite om fra før, eller lite om fra denne synsvinkelen, det arktiske og litteraturvitenskapelige.»
Utfra denne motivasjonen opplever jeg den første delen av boken som forholdsvis skuffende; i stor grad faller forfatteren for egen kritikk og bruker stor plass på nettopp gjenfortelling, og mye her fremstår som biografisme der de litterære fremstillingene ses i lys personenes virkelige liv og deres opplevelser. Howlid Wærp skriver imidlertid lett, og det er spennende å lese om de ulike polfarerne. Han synes også å ha god oversikt over faglitteraturen, ikke bare den som angår det arktiske, men litteraturvitenskapen overhodet. Derfor er boken best der han løfter blikket og plasserer tekstene inn i større litteraturvitenskapelige og idéhistoriske sammenhenger, som når han diskuterer litteraturen i lys av vitalismen, som avantgarde, som pastoraler, eller som modernitets- og økokritikk. «På den ene siden er polarekspedisjonene på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet et uttrykk for vitenskap og rasjonalitet, med polarfarerne som eksponenter for sivilisasjonens aller nyeste teknologi. På den annen side kan lengselen mot de øde polarstrøkene sees på som en måte å unnslippe moderniteten på.»
Dessverre er det for langt mellom de strenge analysene forfatteren lover oss; et senere kapittel om lyrikk ligner mer en katalogisering av arktiske motiver enn en analyse. Det er altså vanskelig å få øye på en samlende idé i boken rent utover den litt flyktige størrelsen «Arktis». Jeg må likevel innrømme at jeg er klokere etter å ha lest boken: Den er meget velskrevet – og interessant nok til at jeg underveis glemmer bokens uttalte intensjon og heller forsvinner inn i det lyse og mørke isødet.
Les flere bokanmeldelser her.
