Av Aasne Jordheim
Publisert 4. november 2021 kl. 12:33
Lukten av skrivemaskin kan godt ha blitt skrevet raskt, men tankearbeidet som ligger bakom, er helt sikkert resultat av noe møysommelig og personlig.
Pensjonert Fafo-forsker, sosiolog og forfatter Øyvind Pålshaugen har skrevet fem essays, tre helt nye og to tidligere publiserte, om ham som mange regner som Norges beste forfatter og som i år har hatt 80-årsjubileum, nemlig Dag Solstad. Boka er et forsøk på å skrive om Solstads forfatterskap slik at det kan «åpne for ny erkjennelse», og i den sammenheng er også Solstads artikler vesentlige.
For i artiklene blander Solstad seg inn i samtalen om hvordan bøkene hans skal leses. «Nesten alltid blir romanen forvandlet til det ugjenkjennelige for meg», har han blant annet skrevet, i artikkelen «Et forferdelig savn».
Hos Pålshaugen blir Solstads tekster godt tatt vare på. Han leser ham inn i en større filosofisk kontekst – det dreier seg om spørsmålet om kunstens sannhet, eller hva et kunstverk er i stand til – uten at det verken blir akademisk eller tungt teoretisk.
Det er den estetiske erfaring som hele tiden vektlegges og undersøkes, uttrykt i følgende nøkkelsetning: «For at vi skal få verket i tale, kan vi ikke vente på at det skal si noe til oss, vi må komme det i møte.» Det betyr å slippe det inn til våre egne erfaringer og tanker, å åpne opp for refleksjon og fortolkning, og dermed forlenge det arbeidet som et kunstverk inviterer til.
Et kunstverks betydning viser seg da å ligge i den enkeltes tilegnelse av det, og dermed i noe subjektivt. Akkurat dette gjør at det ofte er så vanskelig å si noe presist om verdien av kunst, men samtidig er det jo derfor for eksempel det å lese en bok kan angå så dypt: «Verkets objektive erkjennelsesgehalt er avhengig av leserens evne til å la sin subjektive erfaringsverden spille med i lesningen.» Man må stille seg åpen for muligheten til å bli rystet.
Pålshaugen tar oss med inn i noen få utvalgte passasjer fra noen få utvalgte verk, og der konsentrerer han seg om noen detaljer, de han mener forklarer Solstads prosjekt. Gjennom den stramme tråden, lesing som erfaring, kommer vi stadig i berøring med det eksistensielle.
Pålshaugen går fra å vise til den indirekte skrivemåten til å snakke om det sublime, som jo heller ikke er noe som er direkte tilgjengelig, for så å ta for seg foreldelsen, det Solstad mener er en skjebne som tilfaller ethvert kunstverk: at det i påtakelig grad vil ende opp med å bære spor av sin egen tid. Går det da an for et kunstverk å si noe sant om verden og livet? Kan det unike ved det fortsatt treffe, eller vil det måtte bli tatt til fange av det tidstypiske?
Det Pålshaugen finner hos Solstad og det han selv får så tydelig frem, er at kunst dreier seg om forsøk; kunst er et sted hvor mennesket prøver å uttrykke sin tilstand, sin skjebne, ja, prøver å nærme seg det som er usikkert og som godt kan synes uforståelig.
Jeg har av og til og litt muntert tenkt om Solstad at grunnen til at han skriver så godt, er at han egentlig ikke kan skrive. Her får jeg forklaringen på skrivemåten, og jommen opererer ikke også Pålshaugen med litt av den samme stilen. Det begynner gjerne med noe litt platt eller ting vi har hørt før, slik Solstad ofte begynner midt i det hverdagslige og kanskje også klisjefylte, og så oppholder de seg der litt, sier helt vanlige ting, eller Solstad tar alt ned, gjør det fomlete og omstendelig, viser at det ofte er frustrasjon og ubehag med, mens Pålshaugen bedriver mer en langsom sirkling rundt grøten.
Og så, midt i fomlingen eller det hverdagslige og sirklingen kommer det noe ganske annet, som skaper et rykk og som kan gi muligheten for nettopp en rystelse. Jeg tenker at begge holder på slik for på en presis måte å klare å si noe om det som er diffust i sin karakter og alltid unndrar seg. Eller, og se, jeg fomler jeg også: De tar utgangspunkt i noe konkret, kommer nærmere og nærmere, for på den måten å vise det store rommet rundt. De sirkler inn for å slippe løs noe uutsigelig.
Og det er slik denne boka blir en perle: Når Pålshaugen har fått sirklet seg inn, er det blitt personlig. Da er forfatteren til stede i ordene, og han gjør ordene til noe leseren kan være til stede i også. Det er et tenkt språk vi etter hvert møter, som er resultat av refleksjon og nærvær, og det er ikke dagligdags i en tekst som også må kunne sies å være faglig. Fagspråket ser jo vanligvis slik ut, og jeg stjeler beskrivelsen fra Pålshaugen: «et språklig ekspresstog gjennom et gjenkjennbart landskap, selv om vi ikke skulle ha sett det før».
«Av litteratur skal det lukte litteratur», sier Solstad. Det er deilig når også sakprosaen lukter. Den lukten er dyp og besnærende, hos Pålshaugen også hele tiden mild.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
