Av Aasne Jordheim
Publisert 20. september 2021 kl. 14:58
Har Hva er-serien til Universitetsforlaget kanskje kommet til veis ende nå?
Denne serien i lite format med alle de store spørsmålene har endelig kommet frem til de største av dem alle. Hva er metafysikk, spør Einar Duenger Bøhn, professor i filosofi ved Universitetet i Agder, og introduserer oss deretter for spørsmål omkring universet, tid og rom, og ikke minst, det tilgrunnliggende.
Hva er det som ligger til grunn for alt som er? Ja, hva er egentlig dette universet og denne virkeligheten vår? Er det noe som en gang bare oppstod eller har det alltid eksistert? Hva består forresten virkeligheten i? I noe konkret eller noe abstrakt? I gjenstander eller egenskaper? Men hva er så en gjenstand, og hva med alle egenskapene; finnes for eksempel fargen rød uavhengig av en gjenstand?
Metafysikk er en gren innenfor filosofifaget, som også kalles for ontologi, læren om det værende. Alle som har tatt ex.phil., og dermed har fulgt de sentrale etappene i filosofihistorien, er blitt introdusert for metafysiske tanker; fra førsokratikernes spørsmål om hva forandring er, over Platons lære om evige ideer og Aristoteles’ forståelse av en ting som satt sammen av form og stoff, til middelalderens betoning av den kristne gud som alts opphav – inntil Hume kommer og utfordrer hele tenkemåten, sier at alle påstander som ikke kan bekreftes empirisk, i bunn og grunn er meningsløse. Og det har mange gjentatt etter ham, mest kraftfullt av de logiske positivistene – eller fra en annen kant: De metafysiske spørsmålene oppløses i takt med forståelsen av at virkeligheten er skapt gjennom språket og dets måter å kategorisere på.
Men vi lurer jo alle sammen, i hvert fall av og til: Hvem er jeg, hva skjer etter døden, hva er kjærlighet, finnes en gud, har planter og til og med også steiner bevissthet? «Alt ender med slike metafysiske spørsmål når vi først setter i gang, uansett hva vi tenker på», skriver Duenger Bøhn innledningsvis – «de begynner der svarene våre stopper». Metafysikken krever svar på spørsmål som kan synes umulige å svare på, og de bringer oss derfor ut i et stort og uklart landskap. «Virkeligheten er rar», påstår Bøhn noen ganger, og jeg skjønner hva han mener, men det er også litt rart å si? For fra hvilken posisjon er det mulig å uttale noe slikt? Ja, fra hvilken posisjon kan det i det hele tatt være mulig å få en oversikt over hva virkeligheten er? Selv en metafysiker er jo del av virkeligheten.
Bøhns posisjon er å argumentere logisk og ut fra en også naturvitenskapelig tenkemåte. Det vil si å stille seg utenfor og å forsøke å nå frem til noe som kan være universelt sant. Det er liksom virkelighetens skjelett han forsøker å gi et grunnriss av, hvilket innebærer å se bort fra det empiriske og så for eksempel drøfte hvorvidt et menneske er en grunnleggende bestanddel av virkeligheten (noe som ikke er forståelig i kraft av annet enn seg selv). Etterpå kan man forsøke å argumentere seg frem til om mennesket har fri vilje eller ei.
Jeg tør garantere at denne boka er i stand til å egge enhver opp til litt funderinger
Det er en systematisk og ikke historisk fremstilling vi får, vi blir presentert for problemstillinger og ikke filosofene. Bøhn er hele veien svært pedagogisk, og tonen er vennlig. Han viser hvordan dette fagområdet kan bli svært spissfindig, uten å bli for spissfindig selv. Metoden hans er å gå ut fra et gitt begrep, for så å modifisere. Han viser at begrepet egentlig er ganske vrient etter at han har brukt det en stund. For et sted må man jo begynne. Som ledd i det pedagogiske blir vi introdusert for motorsykkelen, katten og huset hans i Lillesand, og det fungerer godt. Han klarer til og med å få motorsykkelen til å forsvinne ved hjelp av metafysikk. «Tenk at», sier han, og så bringer han deg inn i ofte avsidesliggende tanker.
Jeg tør garantere at denne boka er i stand til å egge enhver opp til litt funderinger. Men for å holde meg til Bøhns ordbruk, eller for ikke å ta for mye i, så vil jeg også kalle den rar. Dette nærmer seg jo en slags skalaøvelser, tenker jeg. Fordi det blir så teknisk og fordi en filosofisk holdning ikke blir forsøkt vekket i deg, slik vi finner hos Platon. Platon viser hvordan metafysiske spørsmål er noe å bli rammet av, de angår eksistensielt og kan aldri være noe utvendig, slik logikk og bruk av rasjonell argumentasjon jo er. Boka er dermed temmelig ensidig i sin presentasjon, uten å gjøre rede for det. I samme åndedrett lurer jeg på språket midt oppi det hele. Det er presist og sobert – men det tas jo for gitt. Alle drøftelsene i boka baserer seg på en tro på språket og at virkeligheten derfor kan fanges i språk, så nok en gang har vi noe instrumentelt, og med det et interessant poeng: Tydeligvis trenger ikke alt å underkastes en metafysisk undersøkelse.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
