Av Kjetil Vikene
Publisert 8. mars 2019 kl. 13:10
Typisk norsk å være (selv)god er basert på forfatterens doktorgradsarbeid i ledelse fra Norges Handelshøyskole, der hun intervjuet et betraktelig antall norske ledere og arbeidstakere for å få fatt i hva som kjennetegner den norske lederstilen.
Det gis både en grundig diskusjon av selve begrepet, og eksempler på hvordan den norske stilen trer best frem i kontrast til andre kulturer. Etter en kort oversikt over aktuell teori og forskning på generelle, globale «dimensjoner» ved ledelse, som for eksempel forskjellen på teamorientert ledelse eller humanorientert ledelse, leder Sund oss til en skjematisk oppsummering av den typiske norske lederstilen. Som søyler i stilen finnes liten avstand mellom sjef og ansatt, involvering av ansatte i beslutninger, aksept for prøving og feiling, en paternalistisk omtanke for sine ansatte, alt sammen avveid mot resultatorienterte målsettinger. Fordeler og ulemper med det man tenker på som den flate strukturen, diskuteres i hvert sitt kapittel, før boken til slutt drøfter den norske lederstilens fremtid. Til tross for forbehold om at den norske lederstilen står i fare for å bikke over i selvgodhet, levnes det liten tvil om at forfatteren gjerne vil snakke den opp. Hun advarer for eksempel mot «ukritisk å hive seg på ledelsestrender i den tro at det gir legitimitet eller signaliserer at virksomheten er fremoverlent og moderne, kan fort bli kostbart dersom den aktuelle trenden går på bekostning av viktige verdier og normer.»
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Du finner alle her.
Hovedmålsettingen med boken må kanskje likevel sies å være å øke bevisstheten om at det faktisk finnes en særegen norsk lederstil – og at forståelsen av den kan være avgjørende i møte med ledere og ansatte med erfaring fra andre stiler. Sett fra akademias side er det kanskje nettopp dette som er det mest interessante ved boken: En betenkning om kulturforskjeller i ledelsestiler, og ikke minst forventninger til ledelse, blir viktige når man tenker på at antallet utenlandske ledere, forskere og studenter ved de høyere utdanningsinstitusjonene i Norge øker. Boken gir gode eksempler på potensialet for konflikt når forventning og praksis ikke stemmer overens, og har gode råd til både sjefer og ansatte. Boken kunne derfor fint fungert som en obligatorisk «velkommen til universitetet – i Norge»-lesning for tilflyttende forskere og for professorene som tar dem imot.
Selv om boken er lettlest og kortfattet – og interessant å lese! – syns jeg Sunds egen «stil» skjemmes av for mange gjentagelser av de samme poengene underveis. Noen ganger kunne teksten vært kuttet betraktelig, og etter hvert blir formuleringer som «i forrige kapittel så vi» nesten litt irriterende: Boken er ikke lang nok til at leseren mister oversikten, så her kunne faktisk skrivestilen vært enda knappere.
