Av Julia Loge
Publisert 19. september 2024 kl. 11:15
– Akademikere er ofte de mest kompetente, men dårligst betalte på en konferanse, sier Nils Apeland, som driver nettstedet talerlisten.no.
Akkurat det har Anine Kierulf opplevd. Hun er førsteamanuensis i juss ved Universitetet i Oslo, og for noen år siden deltok hun i en samtale med blant andre Harald Eia og Thomas Seltzer på en konferanse for en stor norsk bedrift. Stort sett pleier slike selskaper å tilby et honorar, men denne gangen kom det ikke et slikt tilbud. Kierulf kontaktet Eia og fikk høre hva han hadde fått.
– Så sendte jeg en melding: «Hei og takk for sist – er det sånn at dere betaler for de som opptrer for dere?» De svarte: «Ja, takk for at du tar kontakt, du må bare fremme et krav», sier Kierulf til Forskerforum.
Å «bare fremme et krav» er ikke alltid enkelt, spesielt ikke for forskere som vanligvis stiller gratis, eller kanskje til og med betaler konferanseavgift selv, og som har formidling som en del av arbeidet sitt. Så hvor store krav kan man stille?
– Akademikere er generelt mindre flinke til å kjenne sin markedsverdi, kommenterer Apeland.
– De kommer fra en sektor der de har en akademisk idealisme, der de ikke vil eller ikke er grådige nok til å ta seg godt betalt, utdyper han.
På talerlisten.no står det at et foredrag om kunstig intelligens med professor Morten Goodwin fra Universitetet i Agder koster fra 45 000 kroner. En annen professor, i et annet fag, koster «bare» 5000 kroner på samme nettsted.
Apeland forteller at tre ting avgjør deres satser: hvor mye foredragsholderne selv ønsker, hvordan Talerlisten vurderer foredragsholderens markedsattraktivitet, og «hvor sulten vedkommende er på kommersielle oppdrag».
Vil man egentlig ikke ha så mange oppdrag, kan det være lurt å sette prisen høyt, og er man én av mange ledere som vil snakke om ledelse, er det mindre å tjene enn om man er én av få fagpersoner som er ledende innen kunstig intelligens.
Kierulf måtte selv ta kontakt for å spørre om honoraret. Men hvordan spør man om honorar på en ålreit måte?
Førsteamanuensis og teknologiforsker Kristine Ask ved NTNU forteller at å spørre om honorar var en kneik å komme over da hun var stipendiat, men med øvelse har det blitt lettere. Nå tar hun det opp sammen med andre spørsmål hun har til arrangementet.
– Jeg har vent meg til å spørre for å få et overblikk over hva oppdraget egentlig innebærer: «Får de andre betalt, hvor lenge varer det, hvem er publikum, hvilke satser bruker dere», gjerne før jeg takker ja, sier Ask.
Ask anbefaler også å snakke åpent med kollegaer om hvor mye de får.
– De som betaler oss, er de eneste som kommer godt ut av at vi ikke snakker åpent om hvor mye vi får betalt, sier Ask.
Og så kommer det an på hva temaet er. For noen år siden jobbet hun med trakassering av kvinnelige gamere, og selv om Ask fortsatt får mange henvendelser om å snakke om jenter som spiller dataspill, er Ask ferdig med det.
– Jeg er kjempeferdig med det prosjektet. Da er det lettere å spørre om det er honorert.
Det er også lettere å takke nei, og heller kunne takke ja til et ubetalt oppdrag om TikTok, som hun forsker på nå.
– Det handler om faglig engasjement og lyst også. Hvis noen nå spør om TikTok, som jeg synes er spennende nå, og hvor jeg har nye data jeg vil dele med verden, så tenker jeg ikke så mye på om det er honorert.
Forskerforum treffer Morten Goodwin mellom to av tolv opptredener på Arendalsuka. Dette er et av de store arrangementene, med programleder, produsent og profesjonelle teknikere. Én etter én ankommer de andre som skal på scenen. De får på mikrofoner, og programleder Lucas Haile Weldeghebriel avklarer noen siste punkt med de ulike innlederne.
– Jakke av eller jakke på? spør en av arrangementets andre forskere samtidig som hun tar hilserunden, for det kan også være greit å avklare på forhånd.
Her på bakrommet er kjeks, kaffe, frukt og lite luksus, og Goodwin stiller gratis på alle tolv arrangementene denne uken, fordi formidling er også en del av professorjobben.
Når Talerlisten oppgir at foredragene til Goodwin koster fra 45 000, gjelder det for store, private aktører som vil ha et inspirerende foredrag om kunstig intelligens, men som ikke er interessante med tanke på forskningssamarbeid.
– Er du trekkplaster på en konferanse som folk betaler for å komme på, kan du godt ta betalt, sier Goodwin.
Han tar et par oppdrag i halvåret for Talerlisten, men også der forhandles prisen, og den kan bli lavere enn det nettsiden oppgir, pluss at Talerlisten også skal ha en andel.
Kierulf forteller at hun ikke pleier å ta seg betalt. Ofte snakker hun for det offentlige, som allerede lønner henne gjennom Universitetet i Oslo, eller for frivillige organisasjoner som unnskylder seg for at de ikke har noe særlig å tilby.
– Ber de meg være konferansier, som ikke gir meg noe faglig utbytte, og en arbeidsdag går bort, tenker jeg at det kan de betale for. Vi som akademikere bør ha et litt bevisst forhold til det og ikke underselge oss fullstendig i forhold til andre.
Men alt er ikke store arrangementer med store private aktører. Både Goodwin og Ask bruker Forfattersentrums satser som rettledning når de selv må fastsette prisen.
Reise, opphold og diett kommer i tillegg.
Når han får betalt, rapporterer Goodwin det inn til universitetet som en bijobb, og definerer det dermed som noe han gjør på fritiden.
Dette er noe Kierulf er opptatt av at det snakkes mer om, også fra universitetenes side.
– Vi får ikke opplæring i eller forventninger om å delta i foredrag og dele kunnskap, og det er ikke satt av arbeidstid til å drive formidling, sier Kierulf.
Vitenskapelig ansatte har forskning, undervisning og formidling som oppgave, men får bare satt av tid til forskning, undervisning og administrasjon. Det vil si at i praksis skjer all formidling enten på fritiden, eller så tar det tid fra de andre oppgavene.
Arrangørene av panelsamtalen med Harald Eia var slettes ikke en ubemidlet frivillig organisasjon og heller ikke noe som ga henne noe tilbake som forsker.
– Hvis man tenker at det ikke er en del av arbeidstiden, så kan man ta seg betalt for å gjøre det på fritiden, sier Kierulf.
Nå visste hun hva konferansearrangøren mente Harald Eia var verdt, så hun svarte «bare overfør det dere synes det var verdt».
Så fikk Kierulf omtrent det samme som Eia, etter å ha mast litt.
