Idyll eller katastrofe?
LUKK

Idyll eller katastrofe?

Av Aasne Jordheim

Publisert 5. februar 2018 kl. 08:00

Det store tidsspennet gir mangfold om reformasjonen, men også en sprikende tekstsamling.

Jeg måtte få litt hjelp denne gangen. Jeg spurte en som i høst hadde tatt et 15-poengskurs om reformasjonen: Hva lærte de om virkningene av reformasjonen i Norge? Ble den fremstilt som et fremskritt, eventuelt som ikke særlig viktig, egentlig, eller fortonet den seg rett og slett som en katastrofe?

Fakta
<

For dette siste er hva Øystein Rian hevder i den første artikkelen i boka Fra avlatshandel til folkekirke, en artikkelsamling som tar for seg ettervirkningene av reformasjonen i Norge, og som er redigert av Eldbjørg Haug, professor i historie ved Universitetet i Bergen. Boka kom på tampen av det store jubileumsåret, og er den siste i en rekke av norske bøker om både Luther og reformasjonen. Ved å vise til senere tids middelalderforskning og ved å forsøke å se begivenheten fra grasrota forteller Rian en ny historie, om sterk maktutøvelse som førte til en nedbryting av det norske stats- og kirkesystemet. Den kirken som det hadde vært folkelig oppslutning omkring, ble erstattet med en kirke som lenge gikk på et følelsesmessig sparebluss, skriver Rian, slik også skolevesenet led under en styring ovenfra og ikke minst utenfra (unionen med Danmark). «Demoralisering» er et ord som trekkes frem, for slik må det ha blitt opplevd i samtiden, ja, slik oppleves avmakt og fremmedfølelse antakelig overalt.

Det er en god start på en tykk bok dette. Vi får en knapp og poengtert gjennomgang som oser av engasjement. Historien fortelles fra de maktutsattes side, og dermed får vi en helt annen historie enn den for eksempel Thomas Ewen Daltveit Slettebø kan fortelle om i sitt bidrag, han viser hvordan det er makthaverne som styrer fremstillingen. Det skjer under 200-årsjubileet, som egentlig blir en feiring av eneveldets kongeideologi, og en fortelling om hvordan kongen hadde oppdaget og utryddet avgudsdyrkelsen.

Det finnes mange måter å fortelle historien på, og joda, det er nettopp hva historiestudenten kan bekrefte. Om ikke akkurat ordet «katastrofe» ble brukt, så finnes i hvert fall ikke den idylliserende fortellingen mer. Men det de kanskje først og fremst lærte, er hvordan en så stor omveltning igangsatt av et enkelt menneske i det hele tatt kunne være mulig. De ble gitt historien om historien, hvordan det allerede var krefter i gang, tendenser i tiden, hvordan tiden var rede, som man sa, eller som i antikken: Hendelsen inntraff i kairos, i det rette øyeblikk.

Det narrative elementet er nødvendig. Artikkel nummer to og tre i boka, som begge handler om hva som skjedde med kirkekunsten etter reformasjonen, klarer ikke å engasjere meg særlig. Dette er artikler for de allerede interesserte, de som allerede vet hvorfor de har bruk for alle de opplysningene som gis der. Alt i hele verden kan jo være interessant, men ikke nødvendigvis i seg selv, på fakta- og detaljnivå; man må bli budt en sammenheng å se noe innenfor. Det burde være mulig, for alt som har med det menneskelige å gjøre, uttrykker nettopp et menneskelig, noe som kan tenkes, som kan få deg til å tenke. Mange av tekstene i denne samlingen tilbyr en sammenheng, men noen av forfatterne har beflittet seg sterkere enn andre. Vågd mer, kanskje?

Reformasjonen kom til Norge først i 1537, men i Bergen var det Luther-inspirert aktivitet også før den tid. Dette forholdet utgjør bakgrunnen for boka, forteller Haug innledningsvis, i tillegg til et seminar, selvsagt, om virkninger av reformasjonen i Norge. Foruten det allerede nevnte er det mye forskjellig de der fant frem til. Med forskjellig viktighetsgrad også. For eksempel hvordan Luther som foregangsmann bidro til oversettelser av Bibelen til nasjonalspråkene, og dermed fikk innvirkning på språkutviklingen, hvordan prestefruerollen ble innført i og med Luthers ekteskap, hva uttrykket «den indre tyrken» betyr og kommer av, hvordan reformasjonen påvirket forståelsen av ekteskapsløfter.

Én artikkel er viet Luther, og da spørsmålet om hvorvidt det går en linje fra Luthers antisemittisme frem til jødehatet under annen verdenskrig. Helter har som regel også skyggesider, viser Nils Gilje i denne interessante teksten, og med våre øyne ser det slett ikke pent ut. Men våre øyne ser noe annet enn datidens, er et poeng hos Gilje, og det er jo nettopp det forholdet som gjør historien interessant. Ja, det er mye interessant, og med så pass mange bidrag (13 + innledning) får vi også et temmelig vidstrakt bilde. Men blir det for vidt? Slike antologier kan ofte fremstå som litt tilfeldige oppsamlinger, noe ytre har ført bidragene sammen. Så også her. Mer positivt kan vi si at boka gir noe for enhver smak.