«If the Wall falls, it doesn’t matter who rules in the South»
LUKK

«If the Wall falls, it doesn’t matter who rules in the South»

Av Tord Talmo, nestleder Forskerforbundet NTNU, hovedstyremedlem Forskerforbundet.

Publisert 19. mars 2025 kl. 16:13

Selv om framtida er usikker på mange måter, så vet vi at forskningen er den muren vi trenger for å beskytte oss mot det vi vet kommer.

Tord Talmo er førstelektor ved NTNU. Foto: Forskerforbundet

Det er noen ganger man kan ta lærdom fra fiktive univers. Jon Snow i Game of Thrones er tydelig og klar når han argumenterer for økt beredskap i Nord. Det er nemlig reell fare for at en ukjent fiende kan bryte ned forsvarsverkene som skal trygge både samfunnsstrukturer, mennesker og verdier lenger sør i landet. «If the Wall falls, it doesn’t matter who rules in the South”, antyder Jon Snow med en intensjon om tidlig innsats, flere tiltak for å trygge muren som holder faren utenfor og mer ressurser til området der presset er størst. Fordi han vet det er der kampen står, og han vet også at det er der løsningen finnes.

Norsk forskning er ikke utelukkende et nordområde, men ellers er likhetene store med den virkeligheten som beskrives i Game of Thrones. Ikke bare opplever norske universitet nedgangstider, på et slikt nivå at det er snakk om å si opp fast vitenskapelige ansatte, men verden står i en spent geopolitisk situasjon, nye digitale systemer anført av kunstig intelligens er i ferd med å endre vår måte å tenke og skaffe kunnskap på, og veldig få land i verden er i nærheten av å oppfylle sine intensjoner i Paris-avtalen om å kutte klimautslipp for å unngå hasardiøs overoppheting av kloden. På samme måte som det i Game of Thrones ikke lenger holder med forbrytere og overflødige mennesker til å forsvare muren, så kan heller ikke kunnskaps-Norge i denne situasjonen lenger nøye oss med det som har vært. Vi kan ikke konsolidere og sikre våre egne interesser, men vi må være forutseende, offensive og villige til å finne gode alternativer som kan verge oss for de verste konsekvensene vi kan tenke oss. Det er lite som er mer naturlig å ty til i en slik situasjon enn kunnskap, kompetanse og innovativ forskning.

Systemmeldingen må rigge for robust og innovativ forskning

Regjeringa skal levere en systemmelding om det norske forskningssystemet på fredag. Her skal det sees på strukturer og ressursbruk innenfor hele forsknings-Norge. Systemmeldinga er velkommen, det trengs definitivt tiltak også utover det opplagte i å sikre oppfølging av det tverrpolitiske vedtaket om 3 prosent av statsbudsjettet til forskning. Det er en stor jobb som skal gjøres, og til tross for at flere sektorer enn universiteter og høyskoler er berørt, så er det enkelte kjernepunkter som må ivaretas og videreutvikles for å sikre internasjonalt fremragende forskning på våre universitet og høgskoler.

Uten å sitte på fasiten, kontrafaktisk historiefortelling er vanskelig, så er det noen kjernesaker regjeringa må ha med seg i sitt arbeid framover. Systemmeldinga er en viktig mulighet for å rigge et forskningssystem som er så robust, innovativt og handlekraftig at forskningen forblir det ankeret et samfunn trenger for å møte utfordringer og omveltninger som vil komme. Dette må være hovedformålet med systemmeldinga.

Ansatte i forskningssystemet

En systemmelding av dette slaget må ta utgangspunkt i hva som skal være forskning-Norge i framtiden. Her er universitetene og høyskolene sentrale. Forskeren må sikres arbeidstid som gjør at det er mulig med kvalitativt godt arbeid, innenfor alle kjerneområdene; forskning, undervisning og formidling. Vi vet at det per i dag er slik, og det må forbli slik også i framtiden, at all undervisning i høyere utdanning må være forskningsbasert. Dermed må det opprettholdes arbeidsvilkår som legger til rette for dette. Utgangspunktet må være delte stillinger mellom forskning og undervisning for vitenskapelige ansatte. Samtidig framstår det i dag vilkårlig hvilke stillingskoder som får forske hvor mye, ikke bare mellom institusjoner, men også internt på det enkelte universitet eller høgskole. Det må være nasjonale føringer, i det minste minimumskrav i stillingskodene, angående forskningstid og forskningstermin som sikrer vilkårene for ansatte i vitenskapelige stillinger. I tillegg må tidsressurs avsatt til formidling og søknadsskriving om aktuelt ivaretas, og det må være gode og tydelige karriereveier for vitenskapelig ansatte. Dette er et minimum, som allerede finnes i stor grad ved høyere utdanningsinstitusjoner i dag, og det må systemmeldinga ta høyde for og videreføre.

Vitenskapelig arbeid er tankearbeid, og det trengs bedre infrastruktur som legger til rette for denne typen arbeid for å møte framtidas utfordringer. En viktig brikke her er digital infrastruktur som understøtter arbeidet samtidig som den ikke definerer premissene. Digitale baser for lagring og deling må tilgjengeliggjøres og gjøres mer brukervennlige enn i dag, og det politiske Norge må ta ytterligere ansvar for utviklingen av effektive søknadsportaler, enkle rapporteringsrutiner og utvikling av andre digitale støttesystemer som kan spare tid for forskeren.

Videre må intensjonene fra blant annet CoARA-deklarasjonen følges tydeligere. Krav om antall publikasjoner må erstattes med andre kriterier som kvalitet, deltakelse og faktisk bruk i linje med de forpliktelser som mange universitet har signert på.

Et stort problem som direkte berører forskningskvaliteten og tida brukt på å ferdigstille og publisere, er mangelen på forståelse for kompetente, motiverte og dyktige teknisk og administrativt ansatte. Ikke bare bør det tydeliggjøres karriereveier for disse som bidrar til å beholde de lenger i den samme stillingen, men det må også defineres tydeligere og legges mer vekt på at man har de rette funksjonene tilgjengelig med tanke på forskningsstøtte. For eksempel bør framtidige forskningsprosjekter legge opp til at teknisk og administrativt ansatte får bruke sin kompetanse direkte i prosjektene, ikke bare som en støttefunksjon til de vitenskapelige.

Med tanke på å få levert forskning som direkte skal bidra til beredskap, grønn omstilling, innovasjon og teknologisk utvikling, er det avgjørende at det er forskeren eller forskningsmiljøet som har definitorisk makt med tanke på hva som er sentralt, og hva som trenger mest oppmerksomhet. Forskningsmiljøene må i størst mulig grad gis frihet til å velge forskingsprosjekter basert på sin kompetanse og ekspertise. Dette må åpenbart inkludere grunnforskning, den basisen som hele The Great Wall er bygd på. Sammenlignbare land rundt oss, som Sverige og Finland, har allerede skjønt dette, og satser per tiden hardt på forskning i tillegg til opprustning av forsvaret. Norge bør ikke være dårligere. Vi trenger definitivt en kunnskapsberedskap vi kan forsvare oss med i framtidens potensielle scenarier.

Finansiering i forskningssystemet

Institusjonell frihet, tillit under oppsyn og akademisk frihet må sikres og videreutvikles i det framtidige forskningssystemet. Politiske føringer og skiftende regjeringer må ikke kunne overprøve og redefinere hva forskning skal være og hvor viktig denne er beredskapen. Den tverrpolitiske enigheten om 3 prosent av statsbudsjettet til forskning må opprettholdes. Universitetene har et bredt og sammensatt samfunnsoppdrag som er mye større enn å levere kandidater til arbeidslivet. Politikken må derfor legge til rette for at universitetene kan fylle det store samfunnsoppdraget som de har og skaffe rammebetingelser som sikrer vilkårene for universiteter og høyskoler i et 20- til 30-årsperspektiv. En del av denne finansiering må lovfestes til å være basisbevilgning, siden denne sikrer langsiktigheten. Utover denne kan politiske satsninger definere utlysninger av den resterende finansieringen. Her bør den enkelte institusjon ansvarliggjøres og gis tillit til å kunne definere og se for seg satsninger som frambringer ny kunnskap. Blant annet må det opprettes flere SFF, SFI og SFU for å sikre at det er faglig kompetanse som ligger til grunn for politiske, og andre valg.

Selv om det er nevnt tidligere, så er det en forutsetning for et godt forskning-Norge at det sikres en stabil og forutsigbar basisfinansiering. Basisbevilgningen skaper langsiktighet, ro og gode muligheter for fremragende forskning. I dag er det for få utlysninger som er rettet mot nysgjerrighetsdrevet forskning (FRIPRO og ERC er de eneste slike i dag), noe som gjør forskningsmiljøene mer stringente. Basisfinansiering bidrar til at også nye tanker og ideer får utvikle seg, ikke bare reproduksjon av allerede eksisterende ideer. Med tanke på framveksten av kunstig intelligens som om noen år kan framskaffe eksisterende kunnskap på en mer effektiv og bedre måte enn forskeren, er det nettopp det nyskapende, nysgjerrighetsdrevne, utforskende som kan bringe samfunnet videre.  

Partssamarbeid i forskningssystemet

Den norske modellen har tjent oss godt snart et århundre, og helt sentralt i denne samfunnsmodellen står medbestemmelse og medvirkning. I et Europa og for så vidt en hel verden som står i en spent geopolitisk situasjon, og der nye kommunikasjoner og stor økonomisk vekst har bidratt til å gjøre avstandene mindre mellom land og forskningsmiljøer, er det naturlig at også Norge orienterer seg mot internasjonale trender. Men norsk forskningspolitikk må ikke belage seg på å dilte etter EU, slik det er tendenser til i dag. I stedet må det tas en proaktiv rolle, og definisjonsmakta må ligge i norske fagmiljøer. Da trengs den samme tankegangen som for samfunnet ellers, og forskningsmiljøene må få muligheten til medvirkning i alle ledd med tanke på utlysninger og strategiske områder. Tidligere har vi hatt egne organ på Stortinget som utelukkende jobbet med høyere utdanning, i dag er den politiske viljen til å jobbe med dette området nesten fraværende. Med basis i fagmiljøene kan politiske initiativ fungere samlende for hele kunnskapssektoren, og et slikt tverrpolitisk organ bør opprettes snarest. Systemmeldinga må kreve et nytt og velfungerende Stortingsutvalg som skal sitte over tid med forskningspolitiske spørsmål. Det må stilles krav til deltakernes oppmøte, og til hvordan benytte seg av kompetanse allerede ved institusjonene i forsknings-Norge. På denne måten kan vi sikre et godt partssamarbeid også med tanke på forskningen, der flere parter er involverte som likeverdige.

Institutter og fagskoler i forskningssystemet

Det er åpenbart at det finnes likeverdige aktører i norsk kunnskapssektor, og det må anerkjennes. Samtidig må man ta høyde for at det er forskjell mellom instituttsektor og universitets- og høyskolesektoren. Det er svært viktig å tydelig definere hva universiteter og høyskoler skal drive med innenfor hvilke rammer og hva instituttsektoren skal drive med. Det må stilles andre krav til oppdragsforskning i universitetene, der institusjonene selv kan definere og bestemme regler for hvordan denne skal drives framover. Det må for all del ikke bli slik at næringsliv og «samfunnsrelevans» for øvrig skal definere hva et universitet skal være og drive med. Dette må slås tydelig og klart fast i systemmeldinga.

Enkelte prinsipper må stå som grunnfjell, eller muren i Nord, for å sikre at forskningen utført ved universiteter og høyskoler faktisk er på et fremragende nivå. Akademisk frihet må være et ideal for all forskning, uavhengig av oppdragsgiver. Det bør være tydelige regler for hva en oppdragsgiver kan kreve av forskeren og dens resultater. Disse reglene må være basert på akademisk frihet. En oppdragsgiver kan aldri definere hva et resultat skal være, og finansiering fra eksterne kilder må være tydelig skilt fra sluttproduktet.

Det bør også fortsatt være et klart skille mellom fagskolesektor og universitets- og høyskolesektoren. Kjernen er at høyere utdanning er forskningsbasert. Det betyr både at selve kunnskapen er forskningsbasert og tilnærminger forankret i forskningen, men også at de som underviser har forskningskompetanse. Det er kombinasjonen av undervisning og forskning i rollen som vitenskapelig ansatt som er særegen for høyere utdanning.

Beredskap i forskningssystemet

Vi vet ikke i dag hva som vil være viktig i framtida. Det er med stor sannsynlighet fagmiljø som ikke oppleves som samfunnsrelevante av sittende regjering som i framtiden vil være med og definere utviklinga. Derfor må det forskes på alle områder kontinuerlig. Forskningsberedskap handler om at det eksisterer en bredde av fagmiljøer. Det bør også være et mål med flere tverrfaglige miljøer som kan gjensidig styrke hverandre. Samfunnsfremgang er mer enn det som gir direkte avkasting på kort sikt. Systemmeldinga må derfor ta sikt på å fjerne begrepet «samfunnrelevans», som ofte forstås kortsiktig, fra alle direktiver, dimensjonering og tildelinger. Selv om framtida er usikker på mange måter, så vet vi at forskningen er den muren vi trenger for å beskytte oss mot det vi vet kommer. En bred kompetanse og portefølje for forskninga vil gi oss flere forsvarsverk, og kanskje med tid også bedre angrepsvåpen.

Systemmeldinga kan ta lærdom av og utgangspunkt i Game of Thrones, og da særlig måten Stark-familien hersker i Nord. Ved å bygge allianser, ved å utforske nye områder, ved å være positivt innstilte til nye og uvante fenomener bygger man et sterkt område. Så sterkt at det også kan bistå i kampen mot isdrager og levende døde. Til forskjell forsøker House Lannister å beholde makt gjennom de samme gamle metoder, med god hjelp fra Jernbankens finansielle muskler. Over tid er innovasjon, nyskaping, evne til å stå i kamper og samhold sterkere enn penger og kortsiktige seire. Systemmeldinga kan være Norges mulighet til politisk å sette en retning som sikrer fortsatt fremragende forskning. Eller det kan bli som tillitsreformen; en verktøykasse uten verktøy. Vi krysser fingre for det første.

  • Les mer om systemmeldingen: