Av Av Ragnhild Fjellro
Publisert 15. juni 2012 kl. 10:17
«Å tro at de funnene som er gjort innenfor vitenskapen om det overnaturlige fjerner undrene fra verden, er å unnlate å se de enestående hendelsene som omgir oss hver dag», skriver psykologiprofessor Richard Wiseman mot slutten av sin bok. Det var nettopp fyllestgjørende, vitenskapelige forklaringer på overnaturlige hendelser jeg forventet da jeg åpnet boka hans. Fikk jeg det?
Briten, som også er kjent som tryllekunstner, har både publisert akademiske artikler og populærvitenskapelige bøker, alle bestselgere. I Paranormalitet vil han forklare det uforklarlige. Svaret er altså gitt: Paranormale fenomener eksisterer ikke. Spørsmålet for Wiseman er hvorfor og hvordan det vi oppfatter som paranormalitet, fungerer. Hva skjer i hjernen, vår psykologi, vår atferd når vi møter fenomener som gjenferd, spådomskunst, telepati, dansende bord og folk som kan snakke med de døde?
Det er medvind og driv fra første side. Før jeg vet ordet av det, har jeg slukt tre kapitler. Det gjør meg begeistret – og skeptisk. Det handler om retorikken. Den minner om underholdningsprogrammer som vil skape mystikk og undring, så jeg blir hekta og ikke kan slå av TV. Den minner også om selvhjelpslitteraturen, der forfatteren skal forføre meg, for å overbevise meg om at han har rett.
Men jeg lærer en hel masse artig i lesningen. Jeg lærer om kraften i gruppepress og suggesjon, hjernens latskap, selektiv hukommelse, hjernevask. Jeg lærer en del triks jeg kan prøve selv, jeg lærer om det ubevisste. I det minste er det hva jeg tror jeg lærer. Etter min mening er det nettopp her boken så å si fører oss bak lyset.
Wiseman har åpenbart mye kunnskap og lang erfaring med både historiske og samtidige illusjoner – og illusjonister. Han tar oss med på en vidunderlig ekspedisjon. Men når han skal forklare fenomenene, ta dem i tu like for øynene våre, da er det som om grundigheten hans glipper. Der han ikke har noen vitenskapelig forklaring, smetter han lydløst fra problemet gjennom ulike fluktruter. Han kan for eksempel si noe generelt om den menneskelige psykologi, eller han kan bruke rettsapparatet eller andre menneskers meninger som fellende bevis, for så å gå ufortrødent videre som om han har motbevist fenomenene. Slik får han meg til å tro at jeg har fått en vitenskapelig forklaring.
Formen blir også stadig mer enerverende gjentagende. Hvor mange vidunderlige reiser er det egentlig mulig å legge ut på i én og samme bok? Dramaturgien står etter hvert i veien for kunnskapen, og ligner sjablonger. Som om han følger et fast mønster som består av en dramatisk historie, et (vitenskapelig) eksperiment og en moralsk dom.
Kanskje er jeg bare en dust som ikke forstår, men det får stå sin prøve. For Wiseman har helt rett: De enestående hendelsene som omgir oss hver dag i livet, er altfor interessante til at jeg vil ta til takke med anekdoter som gir seg ut for å gi meg dekkende kunnskap. Kanskje må jeg bare gjøre som Wiseman selv gjorde da illusjonene ikke holdt: studere psykologien selv.
