Av Aasne Jordheim
Publisert 22. mai 2025
På Svalbard trenger alle forskere skytekurs. Det gjør også alle som bistår forskere når de er ute i felt. Som forsker på Svalbard må du ta hensyn forskere på fastlandet ikke er i nærheten av.
Nå skulle også jeg få være med på skytekurs. Jeg hadde reist til Svalbard for første gang i mitt liv, og hadde en avtale med Norsk Polarinstitutt om å få være med på et av de mange kursene de jevnlig arrangerer. Jeg syntes det var spennende. Tanken på skytekurs var eksotisk. Etter endt kurs, og etter å ha vært på denne øya i tre uker, er det fortsatt en eksotisk tanke, selv om jeg nå også ser en smule annerledes på det. Å bære rifle er dagligdags på Svalbard. Alle som skal bevege seg utenfor isbjørnfareskiltene som omkranser Longyearbyen, må ha med seg rifle, eller være sammen med noen som har det. Man ser det hele tiden, en rifle over skulderen eller i et hylster på siden av scooteren. Så rart det enn kan høres, synes jeg det er rørende.
Ja, det høres vilt ut, jeg er tross alt ikke særlig begeistret for våpen. Men også når Jean-Charles Gallet, breforsker ansatt ved Norsk Polarinstitutt og en av deltakerne på skytekurset, i et intervju etterpå forteller om hvordan forskere ute i felt kontinuerlig bedriver isbjørnvakt, sitter der med våpenet klart dag og natt, tenker jeg på det som noe rørende. Det er etter at mange av de inntrykkene jeg har fått med meg gjennom disse dagene, har sunket inn og samlet seg.
Naturen på Svalbard er i nærheten av å være vill og øde. En rifle på ryggen minner meg på det.
Hvorfor trenger man å lære seg å skyte? På grunn av isbjørnen. På grunn av et stort, farlig og vakkert dyr som enn så lenge har omgivelser å ferdes i som gjør at den klarer å overleve. Men ikke bare det, naturen den lever i, er ennå ikke fullstendig overtatt av menneskelig virksomhet, og derfor kan isbjørnen leve sitt liv uten å måtte tilpasse seg oss. Naturen på Svalbard er i nærheten av å være vill og øde. En rifle på ryggen minner meg på det.
Jeg hadde bare vært på Svalbard i to hele dager da jeg møtte opp til skytekurs. Jeg hadde rukket å se meg omkring i Longyearbyen, vært på det fine Svalbard museum og latt meg overvelde av vakre fjell i solskinn. Jeg hadde også sett nordlys. Skytekurset var et såkalt resertifiseringskurs, som forskere deltar på to ganger i året, for å holde skyteferdighetene ved like. Siden våpenkunnskap er en del av forskerkompetansen på Svalbard, er det viktig at forskerne kjenner seg trygge på våpenet og hvordan det brukes. Våpenet er først og fremst rifle, men det øves også på bruk av signalpistol. Kurset var delt i to, med én teoretisk del og én praktisk.
Teorikurs er jeg vant med, og jeg nikket gjenkjennende da ordet «modell» dukket opp i løpet av gjennomgangen. Her også altså. Det er Eirik Hellerud, materielltekniker ved Polarinstituttet, som loser oss igjennom. En modell er en forenkling, og i denne sammenheng av en situasjon der det inngår en isbjørn – et rovdyr som kan gå åtte måneder uten mat og som også er en utmerket svømmer. Modellen vi får presentert, skal gjøre det enklere å reflektere over og vurdere faren et møte med en isbjørn innebærer. Den består av følgende tre momenter, en hendelse, fare og konsekvens. Kan man bare rolig trekke seg unna? Eller er situasjonen mer prekær, og man derfor må avvente bjørnens bevegelser? Det er her signalpistol og rifle spiller en viktig rolle. Isbjørnen er totalfredet, men hvert år blir likevel en isbjørn skutt i selvforsvar.
«Hva er forskjellen på ladd og halvladd rifle?» spør Eirik.
«Om kulene er i kammeret eller ikke», svares det.
Også ordet «teori» inngår i leksjonen, et av de mest gjenkjennelige ordene for en forsker. Her lærer vi om skyteteori, som må sies å være den enkleste teorien jeg har vært borti noen gang. Hvor skal man rette blikket, handler den om, slik at man treffer der man skal. Børsene man bruker på Svalbard, har åpne sikter og ikke kikkertsikte, og det betyr at man har «front sight» og «rear sight» å forholde seg til. Eller korn og skur, som det heter på norsk («jeg har deg på kornet»). Man ser gjennom det bakre siktet, for så å konsentrere seg om det fremre. Da får man et mer presist siktepunkt.
Skal det skremmes, gjør det skikkelig!
Mot slutten av det tre kvarter lange kurset er det tid for etiske dilemmaer. Når skal man skyte? Hvor nærme må bjørnen være? Eirik forteller at isbjørnen noen ganger må kjenne det fysisk før den forsvinner. Kan bruk av gummikuler være en idé? Nei, på grunn av kulde blir de altfor harde. Små eksplosiver festet til snubletråder, såkalte snublebluss, må man alltid sørge for å få på plass rundt en feltleir. Men hva når isbjørnen ikke bryr seg om disse eller om smellet fra signalpistolen og er i full gang med å herje med forskernes snøscootere? Eirik forteller at han en gang, etter å ha avfyrt en rekke skudd, rettet signalpistolen mot isbjørnen, og først da forsvant den. Hovedpoenget med teoridelen er å lære oss følgende: Skal det skremmes, gjør det skikkelig!
Alt de snakker om på kurset, er nettopp kun teori for meg. Jeg bor på Østlandet med en veldressert skog som vel å merke har et par innslag av naturskog (legg merke til ordet!). Men disse innslagene er små, og jeg føler meg slett ikke som et utsatt og sårbart vesen når jeg går der. Jeg merker ikke hvor liten jeg tross alt er og hvor mektig naturen er, i all sin kraft og velde. Den er for mye rekreasjon til det, for mye en del av sivilisasjonen og alt det lagde. Så når vi kommer til den praktiske delen av skytekurset, nemlig selve skytingen, har jeg med meg dette perspektivet, tror jeg, at jeg befinner meg innenfor noe regulert eller samfunnsskapt. Og kunnskapene mine om våpen og skyting, dem har jeg fra kulturindustrien, fra alle filmene jeg har sett.
Før vi går ut på standplass viser Eirik oss ladegrepene og skytestillinger for begge våpnene, vi får på hørselsvern, og så er det å komme seg ut på banen. Først øver vi på signalpistol, og vi prøver en etter en. Vi skyter tre skudd – ett tomt, så signal og skudd. Signalskuddet seiler som en rød flamme gjennom lufta før den lander et stykke unna. Pistolløpet skal peke skrått opp i lufta, og jeg kjenner det rykke i hånda når skuddet avfyres. Jeg får nemlig også prøve. Jeg holder pistolen med høyre hånd, holder så rundt høyrehånda med den venstre, og i denne posisjonen drar jeg laderen bakover med tommelen, og trekker så av. Begge deler krever noe kraft. Jeg kjenner at det er ørlite overveldende å drive på slik, men later som ingenting.
Rifla krever litt flere operasjoner. Isbjørnen er farlig, og det er rifla også. Sysselmesterens retningslinjer er å bruke kuler som gjør stor skade, og dersom en nødvergesituasjon oppstår, er det brystpartiet det skal siktes mot. Er det et stundens alvor som derfor gjør seg gjeldende? Både i auditoriet og særlig her merker jeg hvor rolige alle sammen er. Det er ingen fomling eller fnising. Heller ingen som kommenterer seg selv eller stikker seg frem på annet vis. Alle bare sitter rolig, venter på kommando, og følger så ordre.
«Vi skal ikke stresse noe her», sier Eirik.
Plaff, plaff, plaff, sier det når deltakerne skyter. Standplass er i forlengelse av brakka, den er overbygd og med vegger på begge sidene. Så kan man øve på skyting også i dårlig vær. Det er fire åpninger rett frem, og det er fire som skyter hver gang, fire skudd etter hverandre. Det lukter krutt, patronene spretter, og man er liksom midt oppi en form for action. Geværkolben hviler mot skulderen, i sittende posisjon hviler hånda med avtrekkeren på kneet. Finn et godt tyngdepunkt, sa Eirik under demonstrasjonen.
Hvis det bare er to små lys der fremme, vet du at du er i trøbbel.
Skyteposituren er litt tøff? Vi er vel alle fôret med bilder som kobler våpen med mestring og maktfullkommenhet. Dessuten gjør en rifle selv den mest skrøpelige til et mektig vesen. Med en rifle i hånda er man ikke lenger like prisgitt omgivelsene, men kan selv bestemme. En rifle innbyr til herredømme.
Mange av deltakerne har vært med på dette mange ganger. 30–40 ganger, forteller Jean-Charles. Er det det som forklarer roen?
«Har du noen gang hatt behov for det du lærer her?» spør jeg etter at han er ferdig med sin økt.
«Ja», svarer han, og forklarer så litt nærmere. «Jeg har aldri trengt å bruke rifle, men signalpistol har jeg avfyrt, ved tre anledninger.»
Alle anledningene var på isflak. Der tar forskerne prøver, for bedre å kunne forstå det arktiske økosystemet. Men når de gjør det, beveger de seg inn i isbjørnterritoriet. Forskere hører ikke til der, de er noe uvant, og det kan vekke en isbjørns nysgjerrighet – slik at den kommer nærmere. Nesten alltid holder det å bruke signalpistol. En isbjørn liker ikke høye lyder, og den forsvinner igjen. Det gjør forskerne også etter et slikt møte. De pakker sammen sakene sine og drar tilbake til båten.
«Har du noen gang vært ordentlig redd, da?»
Jeg får et bekreftende svar på det spørsmålet også. Og så får jeg en liten historie om mørketid, en trang dal og plutselig noen lysende øyne et stykke foran der. Det er lyset fra scooteren som skaper et gjenskinn. Reinsdyr går nesten alltid sammen, men isbjørnen dukker ofte opp alene. Er det fire eller flere øyne du ser, er det derfor greit. Men hvis det bare er to små lys der fremme, vet du at du er i trøbbel. Da gjelder det å holde hodet kaldt og komme seg unna så fort som råd er. På korte strekninger kan en isbjørn bevege seg opptil 40 kilometer i timen. At den er stor og sterk, vet alle, den er Norges største og farligste pattedyr og rovdyr. På Svalbard er det 300–400 av dem, og noen ganger dukker de altså opp i en trang dal når en forsker på scooter er på vei for å gjøre jobben sin.
Det var helt stille, enda vi sikkert var 50 stykker som sto på dekk.
Det begynner å synke inn. Det er ville tilstander på Svalbard. Cirka en uke etter dette kurset dro jeg på båttur for å se mer av naturen og kanskje også å få øye på noen dyr. Det er rundt isflakene dyr kan dukke opp, og vi var heldige, vi så en sel, en hvalross, og enda en, ja, på et sted lå det tre hvalrosser klumpet sammen på et isflak. Det er digre dyr. Foran oss var det vakre fjell som lå badet i sol. Bak oss var det også fjell, enda vakrere, hvor en gul sol skinte gjennom grå skyer og slik skapte noe magisk ut av alt det hvite. Det var helt stille, enda vi sikkert var 50 stykker som sto på dekk. Vi sto der og var tilskuere til et liv jeg tror vi alle oppfattet slett ikke trenger oss, ja, som klarer seg best uten oss og som vi derfor ikke skjønner helt og derfor er noe som ennå er bærer av en mystikk.
Uten rifle ingen forskning. «Å lære seg å skyte er et nødvendig onde», sa Eirik på kurset. Sånn er det på Svalbard. Å skyte kan være konsekvensen av en hendelse, der hendelsen er en isbjørn som plutselig dukker opp i en trang dal. Jean-Charles trengte heldigvis ikke å bruke verken signalpistol eller rifle. Det gikk godt med både ham og isbjørnen. Isbjørner vet dessverre litt av hvert om hva som er farlig de også, og derfor var det nok ikke bare forskeren på scooteren som ble redd denne dagen.
Vi var ni til sammen på kurset. Det vil si at når fire ganger to hadde skutt, var det én igjen, og det var meg. Hadde jeg også lyst til å skyte? Det vil si å sette meg ned i rett posisjon og først gjøre våpenet halvladd, for så å kjenne etter med fingrene at det ikke er patroner i løpet. Når geværet er halvladd, skal det si «klikk» og ikke «pang!», hadde vi fått beskjed om. Jeg vet at man alltid blir overrasket av skuddet og at geværet vil slå mot skulderen, men ingen av de andre hadde latt seg merke av det. Faktisk hadde ingen av dem sagt noen ting, bare hele tiden hatt denne roen. For meg er våpen en fremmed verden – til tross for alle filmene jeg har sett. Jeg visste at jeg sikkert ville måtte fomle litt med forberedelsen av børsa. Fnising kunne jeg unngå. På forhånd hadde jeg bestemt at jeg skulle skyte. Klart jeg skal skyte! Jeg skal jo rapportere om dette. Men ville jeg klare å gå til verket uten å kommentere meg selv på veien? Jeg tror ikke rifle og et sånt sideblikk på seg selv hører sammen. Rifle betyr makt, det betyr å avansere fra å være noe temmelig lite i en stor verden til å bli noe som effektivt kan avgjøre andres skjebne. Å lære seg hvordan en rifle skal brukes, er å gjøre seg klar for dette.
De andre var ferdige for dagen. Jeg kjente at jeg var kald på både føtter og hender. «Det er alltid surt her oppe», hadde Eirik sagt. «De vil hjem til middag», tenkte jeg, og fant dermed en utvei. «Neida», sa jeg til Eirik, «det er ikke så viktig at jeg får skutt. Dette kurset er jo ikke for meg, jeg er bare med for å observere.»
Og gikk dermed glipp av et avansement.
