Forskerforum
Hamburgermeny
Forskerforum-logo
Mobilmeny
Forskerforum
Forskerforum-logo

Kronikk | Ledelse

Det som ga deg lederjobben, blir trolig det som feller deg

Du må våge å ta livet av fageksperten for å gi plass til lederen i deg, skriver Sven Øvergaard.

Publisert 05. oktober 2026 kl. 14:07

Mange forskere går fra fagrollen til lederrollen. Enkelte forsknings- og utdanningsinstitusjoner opererer i tillegg med lederstillinger på åremål, noe som betyr at forskerne blir ledere for kun en periode, og hvor de etter åremålsperioden vender tilbake til fagrollen.

Denne overgangen er svært krevende og dessverre opplever flere et «ledersjokk».

Fagpersonen i deg må dø

En fellesnevner for de fleste førstegangsledere er at de aldri søkte på lederjobben. De nærmest «ramlet inn» i lederstillingen ved at de utmerket seg som fagperson og ble deretter forfremmet.

Siden de ikke aktivt søkte på lederjobben, unnlot de å stille seg to sentrale spørsmål: Vil jeg egentlig bli leder, og hva betyr det for meg? Beruset av tilliten og lønnshoppet reflekterte de ikke over dette.

Da er veien til utbrenthet kort.

Det sentrale med denne overgangen er at det innebærer et skifte av identitet, og for de fleste blir identitetsskiftet en sorgprosess. Det skyldes at de må slutte med det de elsket aller mest, og som i svært stor grad definerte dem som person. Å lykkes med denne «avlæringen» er helt grunnleggende, og for å si det brutalt: Du må våge å «ta livet» av fageksperten for å gi plass til lederen i deg.

Fag kolliderer med lederskap

De fleste blir altså ledere fordi de var eksepsjonelt dyktige i et eller annet felt.

Paradokset er at de samme ferdighetene som ga dem lederjobben, er de ferdighetene som de nå må slutte med.

Spesielt krevende er dette i kunnskapsintensive yrker, hvor ekspertise er den primære kilden til status og makt. Da oppstår det ofte en kollisjon mellom faglige idealer og lederskapets realiteter. I et intervju med Sosiologen (25.11.2014) beskrev professor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI sin overgang fra professorat til rektorstilling som en bratt læringskurve, hvor den største forskjellen var å gå fra en autonom og «ensom» arbeidsform til å måtte involvere hele organisasjonen og forankre beslutninger.

I slike miljøer sitter skepsisen mot ledere som ikke lengre er «den flinkeste i faget» dypt, noe som kan friste den nye lederen til å gripe etter den gamle fagrollen. Det vil si flykte tilbake til operative og kjente fagoppgaver for å gjenvinne mestringsfølelse når lederrollen blir for stressende.

En reise gjennom tre stadier

For å lykkes i overgangen må du erkjenne at du skal gjennom tre psykologiske overganger; separasjon, transformasjon og integrasjon (Van Gennep, A., The Rites of Passage og Haaland & Dale, På randen av ledelse: En veiviser i førstegangsledelse).

1. Separasjonsfasen: Det emosjonelle bruddet

Først må du ta farvel med fageksperten. Du vil da miste den umiddelbare tilfredsstillelsen med å løse en konkret oppgave selv, og må akseptere at du måles på andres suksess. Det innebærer ofte et smertefullt rollebrudd med kollegafellesskapet, gjennom at du eksempelvis får tilgang til informasjon du ikke kan dele, og du må sette grenser som ikke fantes før.

Uten denne separasjonen ender du opp i en utmattende lederspagat, hvor du er fraværende både som fagperson og leder.

2. Transformasjonsfasen: Ingenmannsland

I denne fasen trer du inn i det antropologene kaller et liminalt rom – en terskelstilstand mellom «før» og «etter». Her har du ennå ikke funnet din nye lederidentitet, og mange føler seg som en «bløff».

Ifølge professor i organisasjonsatferd ved London Business School, Herminia Ibarra skjer utviklingen her ved at du tester ut «midlertidige selv» («Provisional selves: Experimenting with image and identity in professional adaptation»). Det vil si at du observerer andre ledere, imiterer og forkaster stiler inntil du finner noe som føles autentisk.

Det er i dette laboratoriet du lærer å slutte å tenke «oppgave» og begynne å tenke «mennesker og system».

3. Integrasjonsfasen: En ny helhet

Her har brikkene falt på plass, og du slutter å spille rollen som leder – du er lederen. Din personlige og profesjonelle identitet har smeltet sammen til en autentisk helhet. Du har nå utviklet det den amerikanske psykologen Robert Kegan kaller et «selv-forfattende sinn» (The Evolving Self: Problem and Process in Human Development). Kegans poeng er at du nå styres av et indre kompass, og ikke et ønske om å tekkes alle.

Tryggheten på din egen identitet gjør at du tør å gi fra deg makt og delegere, noe som i sin tur skaper psykologisk trygghet i teamet.

Konklusjon: Fra fagarbeider til arkitekt

Den største trusselen mot ditt lederskap er din egen trang til å forbli den faglige eneren.

For organisasjoner er det avgjørende å forstå at nye ledere ikke trenger mer kursing i budsjettering og administrasjon, men støtte i dette krevende identitetsskiftet. Først når du har lagt fageksperten bak deg, kan du bli den organisatoriske arkitekten teamet ditt faktisk trenger.

Vivian Anette Lagesen og Knut H. Sørensen

Hva mister vi hvis Kilden kjønnsforskning legges ned?

Hvem sikrer Norges kunnskapsberedskap når satsingene tar slutt?

Å vise hva KI kan, er ikke å oppfordre til juks

Problematisk håndbok i kunstig intelligens

Slik jobber Forskerforbundet med KI

Norsk forskning og akademia trenger mer enn engelsk

Planøkonomi i høgare utdanning

Det kan høres paradoksalt ut når jeg argumenterer for mer politisk styring. Men kanskje er det nettopp det vi trenger.

Lukk meny